Seterbruker på Eggjaseteren i Snåsa Styreleder for Norsk seterkultur
Denne boka tar oss med inn i seterbrukets historie og viser hvor-dan mennesker gjennom erfaringer har brukt sine kunnskaper om naturen og naturressursene for å livnære seg gjennom beitebruk i utmark og slåtter på setervoller og myrer. En høstingskultur der pro-duksjon av mat har bidratt til livsviktig vinterfôr til både folk og fe.
Tradisjonell kunnskap har utviklet seg gjennom erfaringer og blitt overlevert til nye generasjoner. Kunnskap om beitebruk, høsting av vinterfôr, stell av dyr, melkehåndtering, konservering, kulturvekster og medisinplanter er noen eksempler. Denne kunnskapen er en immateriell kulturarv som holdes levende gjennom bruk. Det er et viktig argument for at seterbrukets historie må fortsette og ikke brytes.
Her er to av de viktigste medarbei-derne på setra i gang med å om-danne plantefiber til menneskeføde.
Antall setre i Norge er kraftig redusert, og med stadig færre melke-bruk og mer intensivt jordmelke-bruk fortsetter dessverre trenden. Jeg bor selv i et område der seterdrift har vært helt borte i flere tiår.
Men det finnes fremdeles kulturspor og kulturminner i kulturland-skapet. Vår biologiske kulturarv på setervoller og beitemark er der enda, men gjengroingsvekstene prøver å ta over, så det er viktig at vi holder beitetrykket oppe. I flere seterområder har det uav-brutt vært beitet på setervoller og i utmark slik at noe av kultur-landskapet og beiteplantene har blitt tatt vare på. For vår del har tilsyn med beitedyr gitt oss mange fine turer og en tilknytning til seterområdet. Dette var nok årsaken til at vi i 1998 igjen tok med melkekua til seters. Vi monterte et enkelt melkeanlegg i det gamle seterfjøset og fant en gammel separator. Så var vi i gang – uten kunnskap om seterdrift og melkehåndtering. Herfra startet søken etter kunnskap og interessen ble tent for alle verdier som seterlivet innehar.
Nord-Trøndelag fylke valgte i 2006 å satse på reetablering av setre ved å bruke deler av Regionale miljøplanmidler (RMP) til setertilskudd. Dette gjorde at bl.a. ca. 20 setre ble reetablert i Snåsa. Seteranleggene var delvis klare for bruk, men mye av kunn-skapen var borte. Linja for kunnskapsoverføring var brutt og veien til ny kunnskap har vært vanskelig og lang. I tillegg er mye av den nye kunnskapen henta fra andre områder og fra kurs. Derfor vil vi aldri finne igjen hele den lokale kunnskapen og tradisjonene som var her før. Men heldigvis har fylket vårt vært våkent og tatt ansvar.
De har sett oss og heiet oss frem ved å arrangere flere melke-foredlingskurs, interregprosjekt og studieturer med nyttige tema som inkluderer oss. (Interreg er EUs program for å fremme sosial og økonomisk integrasjon over landegrensene gjennom regionalt samarbeid). Jeg vil også fremheve at Mattilsynet i vårt område har vært med i «heiagjengen» og bidratt med nyttig kunnskap og vei-ledning slik at vi har fått mulighet til trygg matproduksjon innenfor regelverket.
Det er utfordrende å lære seg å yste. Som nybegynnere kan man dra nytte av de lokale tradisjonene og lære av andres erfaringer.
Alle erfaringer oppleves kanskje ikke som like trivelige, men med et åpent sinn kan man alltids lære seg noe.
155 Seterlandskapet – historia, naturen og kulturen
Seterlandskapets fortid og framtid
Et av interregprosjektene var «Søke gammelt skape nytt».
Prosjektet skal utvikle regionens kulturbaserte næringsliv og småskala matproduksjon. Ved å benytte forskningsresultater og ny kunnskap skal prosjektet bidra til at produsenter profi-lerer seg mer med nye produkter og merverdier som nærings-innhold, miljøvennlig produksjon og håndverkskunnskap.
Målet er å sette fokus på miljø og helse for å styrke de lokale matprodusentenes konkurransekraft. Produktutvikling knyt-tet til lokale matspesialiknyt-teter skal gi regionen Nordens Grønne Belte et rikere mattilbud.
Vi søker tradisjonskunnskap for å finne veien videre med seterpro-dukter og seteropplevelser ved å styrke seterbruket som næring.
Et nylig gjennomført interregprosjekt er «Biologisk kulturarv som bærekraftig verdiskaper».
Fjell- og skogslandskapene i Norge og Sverige har gjennom lang tid blitt utnytta til lokal matproduksjon. Disse landska-pene inneholder en rekke fysiske og biologiske kulturminner, samt en omfattende immateriell kulturarv. Kunnskapen om
Småskala matproduksjon og virk-somheten som er knytta til den, er sentralt i lokal bygdeutvikling.
tradisjonell naturbruk har stor verdi med tanke på hvordan de biologiske ressursene anvendes på en bærekraftig måte i framtida. Denne kunnskapen representerer også en viktig ressurs for lokal verdiskaping og kan bidra til å styrke den lokale identiteten til tjenester og produkter.
Her er fokuset sterkere på den biologiske kulturarven, tradisjonell kunnskap og vår immaterielle kulturarv - som vi ser i denne boka som er et resultat av prosjektet. Vår biologiske kulturarv med et mangfold urter og andre beiteplanter har en spesiell verdi.
Forskning på beiteplanter viser at melkeproduksjon basert på artsrike fjellbeiter og med lite bruk av kraftfôr gir melk av unik kva-litet. Setermelka og seterproduktene har et høyere innhold av gun-stige fettsyrer og antioksidanter enn den melka som produseres hjemme på gården (Hanne Sickel 2014). Det vil si at seterproduk-tene har positive verdier knyttet til helse. I tillegg vil beiteveksseterproduk-tene gi særpreg som smak og farge til setermelka og seterproduktene.
Seterprodukter basert på tradisjonell drift vil derfor ha spesielle kvaliteter og kan sies å være terroir-produkter. Ekte setersmør er et resultat av tradisjonskunnskap, beitekvaliteter og terroir. Tak-ket være Norsk seterkultur sitt søknadsarbeid, kan nå setersmøret merkes med logoen «beskytta tradisjonelt særpreg» dersom det er produsert etter de godkjente kriteriene – og de særegne kvalite-tene blir synliggjort og kan markedsføres.
Setertilskuddet i vårt område har bl.a. kriterier knyttet til kul-turlandskap, miljø, artsmangfold, seterprodukter og åpne setre for allmenheten. Vi er derfor en viktig arena både for seteropp-levelser og kunnskapsformidling. Vi har mulighet til å gjøre en vik-tig jobb for samfunnet og ikke bare for vår egen næring. Vi kan gjennom våre seterprodukter formidle den spesielle kvaliteten gjennom både smak og fortelling. Vi kan bevisstgjøre forbrukeren samtidig som vi også øker eget kunnskapsnivå og vår yrkesstolt-het. Vi øker verdien av seteropplevelsene og kan ha mulighet til å prissette disse slik at drifta kan bli mer bærekraftig økonomisk.
Dette er sammen med setertilskuddet veldig viktig for å kunne