Semi-naturlige naturtyper er naturtyper som er påvirka av menneskelig aktivitet, slik som slått, brenning, beiting og lauving gjennom lang tid. De fleste artene i de semi-naturlige naturtypene finnes naturlig i regionen, men sammensetninga av artene i de semi-naturlige naturtypene er avhengig av at menneskenes og husdyras påvirkning fortsetter.
vensjoner om biologisk mangfold og kulturarv, som både Norge og Sverige har skrevet under på og forpliktet seg til å følge opp.
Mange av de såkalte semi-naturlige naturtypene, som de gamle slåttemarkene og naturbeitemarkene, har eksistert så lenge at folk gjerne tror de er naturlige. Ikke før drifta opphører, landskapet gror igjen og skogen lukker seg for eksempel rundt hytta, forstår man betydningen av den tradisjonelle bruken. Ofte forklarer man gjen-groinga i fjellet med at det er et resultat av klimaendringene, men foreløpig er det opphøret av den tradisjonelle beitebruken og ved-hogsten som er den viktigste grunnen til gjengroinga. Økt tempe-ratur som følge av klimaendringene vil dessuten gjøre at gjengro-ingsprosessene i landskapet generelt går raskere og at skoggrensa flyttes oppover. Man må også anta at beiteskogen (sv. fäbodsko-gen) blir tettere hvis man ikke øker antall beitedyr i utmarka eller forlenger beitesesongen. Samtidig vil fjellheiene (de boreale hei-ene) trolig også vokse enda raskere til med busker og trær, slik at disse arealene på sikt kan miste sine kvaliteter som gode beiteres-surser. Så lenge hevden fortsetter med hogst, slått og beite antar man likevel at de åpne kulturmarksengene kan bestå omtrent slik de er i dag i hvert fall de nærmeste tiåra.
I dag er mangelen på beitedyr en av de største utfordringene i arbeidet med å ta vare på kulturlandskapet og det biologiske mangfoldet. Vi kan si at beitedyra er selve nøkkelen til å opprett-holde kulturbetinga naturtyper. De påvirker vegetasjonen med tråkk, valg av beiteplanter, omfordeling av næringsstoffer ved naturlig «gjødsling» m.m., en påvirkning som det er praktisk talt umulig å imitere. Det at vi i stor grad har mistet den helhetlige for-ståelsen for landskapet, som våre forfedre hadde, gjør at vi lett kan miste kunnskap også om de økologiske prosessene.
Prosessen mot ei gjengroing av landskapet starter lenge før busker og trær invaderer kulturmarkene. I konkurransen om lys, vil mange av de små plantene, som er typiske i seterlandskapet, forsvinne raskt. De klarer seg ikke i konkurransen med mer høy-vokste, næringskrevende plantearter som får bedre levevilkår når drifta opphører. I fjellet ser vi nå mange steder at tette bestand
Store utmarksarealer i fjellet gror nå igjen med tyrihjelm.
av tyrihjelm fullstendig tar over i de gamle fjellbeitene. Dette gir signaler om at bruken og utnyttelsen av beiteressursene i fjellet ikke lenger er tilstrekkelig. Store og tette bestand av tyrihjelm har gjerne sammenheng med at det er for lite storfe på beite som har evne til å tråkke i stykker rotsystemene. Det er svært positivt for landskapet og det biologiske mangfoldet i fjellet at sauebeitinga opprettholdes på et passe nivå. Eksemplet med tyrihjelm illustre-rer likevel at det trengs ulike typer beitende husdyr i fjellet hvis de ulike vegetasjonstypene skal kunne opprettholdes. De tradisjo-nelle storferasene er kjent for å beite sterkere på busker og kratt og på mer fattige vegetasjonstyper enn de moderne rasene. De er mest sannsynlig spesielt godt egna i denne sammenhengen.
Det er viktig å ta vare på innholdsrike seterlandskap mens de ennå finnes, fordi det er vanskelig å gjenskape dem på en fullgod måte. Når gjengroinga tiltar og landskapet lukker seg, har en stor del av det biologiske mangfoldet allerede gått tapt. Hvis man på nytt åpner opp landskapet, er det ikke sikkert at alle de artene som tilhører der, kan spre seg inn igjen. Ved gjengroing blir også mange av kulturminnene overgrodde, de blir vanskelige å få øye på og kanskje ødelagte. På denne måten blir landskapet fattigere og
141 Seterlandskapet – historia, naturen og kulturen
Seterlandskapets fortid og framtid
Landskapet før og nå! Det øverste bildet viser hvordan landskapet så ut ved plassen Hestsjøen i Stjørdal, Trøndelag omkring 1890. Fargebildet nederst ble tatt på samme sted i 2002 og viser hvordan det tidligere åpne landskapet nå gror igjen.
mindre variert. Den naturlige overføringen av tradisjonskunnska-pen til neste generasjon opphører også når seterbruket opphører.
Kunnskap, som kan vise seg å være viktig for ei framtidig bruk av seterlandskapet til matproduksjon, kan dermed gå tapt.
En seterundersøkelse som ble gjennomført av Stensgaard i 2009–2015, viser at 29 % av seteranleggene i Norge enten slås eller beites. Omtrent halvparten av setervollene ble vurdert som åpne eller i startfasen av gjengroinga slik at de fortsatt kan restau-reres uten altfor stor innsats. Den samme undersøkelsen viser at det i 2015 var 922 setrer i aktiv drift i Norge. Dette viser at antall seterbrukere stadig går ned, og at seterbrukskulturen nå har blitt svært sårbar. I Sverige fikk 212 setrer miljøstøtte i henhold til de svenske støtteordningene i 2012, mens det i 2016 var 120 setrer.
Det totale antallet svenske setrer har over flere år blitt beregnet til ca. 200, men ingen vet helt sikkert om dette er riktig, noe som har sammenheng med hvordan «fäbod» (no. seter) defineres. I Sverige trenger man ikke lenger å ha melkekyr eller melkegeiter på setra for at den skal defineres som «fäbod i drift».