På slutten av 1880-tallet endret norsk landbruk seg så mye at man snakker om en jordbruksrevolusjon. Man fikk blant anna nye jord-bruksmaskiner, dreneringsmetoder, engfrøblandinger og kunst-gjødsel. Nye tanker om husdyravl slo også gjennom. Med utgangs-punkt i Dyrskun i Seljord og regionale utstillinger begynte man å etablere husdyrraser som et viktig ledd i utviklinga av landbruket.
Telemarksfeet var i 1856 en av de første husdyrrasene som ble eta-blert, og etter hvert utvikla det seg mange forskjellige lokale hus-dyrraser. Man var likevel ikke alltid helt målbevisste når det gjaldt å bevare dyrerasene rene, og i Sverige beskrives de gamle husdyr-rasene derfor ofte som «allmogetyp». Kyrne på setrene i Norge og Sverige kunne ha alle mulige farger og tegninger (svarte, brune, De gamle husdyrrasene har vist seg
å beite noe mer på busker og kratt enn det de moderne rasene gjør. De egner seg derfor godt i utmarka, slik som her ved Heimsetra i Bæverfjord, Møre og Romsdal.
73 Seterlandskapet – historia, naturen og kulturen
Sporene i landskapet røde, hvite, grå, skimmelfarga), slik vi ser det hos dagens
Vestland-ske fjordfe. Noen av kyrne hadde horn, mens andre var kolla (sv.
kulliga, altså uten horn). I Norge har de gamle storferasene etter 1950 stort sett blitt utkonkurrert av Norsk rødt fe (NRF). Også de andre husdyrrasene har gått tilbake. I Norge finnes det i dag seks gamle storferaser som er trua fordi antallet avlsdyr er sterkt redu-sert: Dølafe (kritisk trua), Sida trønder- og nordlandsfe (trua), Tele-marksfe (trua), Vestlandsk fjordfe (trua), Vestlandsk rødkolle (kritisk trua) og Østlandsk rødkolle (trua). Sida trønder- og nordlandsfe (STN) var tidligere den vanligste kurasen i Trøndelag. På Nordmøre var også STN en vanlig kurase, der den ble anvendt sammen med Vestlandsk fjordfe.
Gammelnorsk spelsau (sårbar) og grå trønder (trua) er blant de gamle sauerasene i Midt-Norge. Den norske melkegeita (ikke trua) var også vanlig i seterlandskapet. Av 35 norske husdyrraser regnes nå totalt 27 som trua. Også på svensk side regnes flere husdyrraser
Svensk fjällko (bildet) og rödkulla er de mest typiske kurasene ved svenske setrer.
som trua: de tradisjonelle kurasene fjällko, fjällnära ko og röd-kulla, allmogegetter, som for eksempel jämtget, og ulike raser av allmogefår.
De gamle husdyrrasene har en kulturhistorisk verdi, men de er også levende genbanker som kan bli viktige i framtida, ikke minst når vi må tilpasse jordbruket til klimaforandringene. FN’s konven-sjon om biologisk mangfold omfatter også bevaringen av gamle husdyrraser. I Norden arbeider NordGen og i Norge dessuten Norsk genressurssenter med rådgiving og praktisk veiledning for å ta vare på våre gamle husdyrraser. De gamle rasene veier min-dre enn de moderne og undersøkelser viser at de er bemin-dre land-skapspleiere og derfor viktige medspillere hvis vi ønsker å ivareta seterlandskapet.
Seterlandskapet er et resultat av det tradisjonelle husdyrholdet og bruken av utmarksressursene. De gamle husdyrrasene er vanligvis godt tilpassa å beite i utmarka, slik som den svenske Rödkullan. Rödkul-lan er en svensk, hornløs (kolla) kurase som ofte har en vakker rød-farge. Her sammen med fjällkor.
75 Seterlandskapet – historia, naturen og kulturen
Sporene i landskapet
Øverst: Sida trønder og nordlandsfe (STN) - rasen er gjerne svart på sidene, men det er store forskjeller i inn-sla-get av svart og hvitt i tegningene. Det finnes dyr som nesten er helt svarte og dyr som nesten er helt hvite.
Nederst (t.v.): Kalv av den svenske rasen fjällko, som motsvarer STN i Sverige. Typisk for dem er at de oftest er hvite med svarte flekker på sidene, og at de har svarte ører og mule. Det finnes også fjällkor med rødbrune flek-ker. Nedenfor (t.h.) er Norsk rødt fe (NRF), som både kan være røde og svarte med hvite tegninger.
Øverst: De røde og hvite kyrne er NRF, og de lysebrune er Jerseykyr. Jerseykyrne er en melkerase fra den engelske øya Jersey, og typisk for dem er at de er svært mørke omkring øynene. Bildet er tatt ved Hiåvollan i Endalen, Trøndelag.
Nederst: Jerseykalv (t.v.) ved Hiåvollan, Endalen, og Vestlandsk Fjordfe (t.h.) ved Rønningsvollen i Synnerdalen, Trøndelag. Vestlandsk Fjordfe kan variere mye i fargen, fra svart til brunt, rødt, hvitt og skimmelfarga. Tegningene kan være ensfarga eller flekka. Noen dyr har horn, andre er kolla.
77 Seterlandskapet – historia, naturen og kulturen
Sporene i landskapet
Øverst: Svensk lantrasget (t.v.) er en tradisjonell melkegeitrase som er vanlig i Sverige. Geiter av blandingsrase (t.h.) med sterkt innslag av jämtget.
I midten: Norsk melkegeit (t.v.) er den vanligste geiterasen i Norge. Til høyre en bukk av kasjmirgeit. Dette er en rase som ble importert til Norge først i 1992.
Nederst: Grå trøndersau (t.v.) sammen med norsk hvit sau på fjellbeite. Gammelnorsk spælsau (t.h.) regnes som den mest opprinnelige sauerasen i Norge.
Litteratur
Andersson, R. & Östlund, L. 2002. Träd med kulturspår i urskogen.
Svensk botanisk tidskrift 96(1):53–62.
Austad, I. & Hauge, L. 2014. Trær og tradisjon. Bruk av lauvtrær i kulturlandskapet. Fagbokforlaget.
Axelsson Linkowski, W. 2010. Utmarksbete, främst skogsbete, och dess effekter på biologisk mångfald. Centrum för biologisk mångfald, Uppsala.
Bele, B. & Norderhaug, A. 2008. Bondens kulturmarksflora for Midt-Norge. Bioforsk Fokus 3(9)
Bele, B. & Norderhaug, A. 2012. Kulturspor i trær – en biologisk kul-turarv i utmarka. Bioforsk Tema Nr. 7.
Drabløs, D. 2007. Grinding og grindgang – ei eldgammel driftsform med greiner fram mot vår tid. Jord og gjerning 2007: 39-50, Norsk Landbruksmuseum.
Emanuelsson, M. 2003. Skogens biologiska kulturarv. Att tillvarata föränderliga kulturvärden. Riksantikvarieämbetet, Västerås.
Emanuelsson, U. 2010. Landskapet som arkiv. S. 297–311 I: Tunón, H. & Dahlström, A. (red.) Nycklar till kunskap. Om människans bruk av naturen. Kungl. Skogs- och Lantbruksakademien, Stock-holm & Centrum för biologisk mångfald, Uppsala.
Henriksen S. & Hilmo O. (red.) 2015. Norsk rødliste for arter 2015.
Artsdatabanken, Norge.
Høeg, O. A. 1974. Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1972. Universitetsforlaget, Oslo.
Jonsson, F. & Nordin, U. 2017. Lavar i fäbodmiljöer. Inventering av lavar i fäbodmiljöer i Jämtlands län 2016. Länsstyrelsen i Jämt-lands län, Östersund.
Jordal, J.B. & Gaarder, G. 1995. Beitemarkssopp i seterlandskapet i Budalen, Midtre Gauldal, i 1994. Rapport nr. 1-95. Fylkesman-nen i Sør-Trøndelag, Miljøvernavdelingen.
Lennartsson, T. 2010. Biologiskt kulturarv som källa till kunskap om traditionellt brukande, S. 313–322 I: Tunón, H. & Dahlström,
79 Seterlandskapet – historia, naturen og kulturen
Sporene i landskapet A. (red.) Nycklar till kunskap. Om människans bruk av naturen.
Kungl. Skogs- och Lantbruksakademien, Stockholm & Centrum för biologisk mångfald, Uppsala.
Ljung, T. 2011. Fäbodskogen som biologiskt kulturarv. Betade boreala skogars innehåll av historisk information och biologisk mångfald – en studie av fyra fäbodställen i Dalarna. Centrum för biologisk mångfald, Uppsala.
Ljung, T. 2013. Fäbodar och fäbodskogar. Biologiskt kulturarv i nord-liga skogar. Vårda väl. Riksantikvarieämbetet, Visby.
Ljung, T. 2015. Lövtäkt i nordliga landskap. En studie i borealt resurs-utnyttjande. Centrum för biologisk mångfald, Uppsala.
Ljung, T. 2017. Vårt levande arv: minnen och spår i landskapet.
Dalarnas fornminnes- och hembygdsförbund, Falun.
Ljung, T., Lennartsson, T. & Westin, A. 2015. Inventering av bio-logiskt kulturarv. Riksantikvarieämbetet, Stockholm.
Lundin, J. & Ståhl, P. 1998. Bondens flora: naturvårdsflora för jord-brukslandskapet. Länsstyrelsen i Gävleborg, Gävle.
Länsstyrelsen 2017. Biologiskt kulturarv vid fäbodmiljöer. Läns-styrelsen i Jämtlands län, Östersund.
Miljødirektoratet 2013. Faggrunnlag for høstingsskoger i Norge.
Januar 2013. https://docplayer.me/5627555-Faggrunnlag-for-hostingsskoger-i-norge.html
Miljødirektoratet og Riksantikvaren 2015. Kulturminner i områder vernet etter naturmangfoldloven. VEILEDER, M-420/2015.
Moen, A. 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kart-verk, Hønefoss.
Myhre, B. 2002. Landbruk, landskap og samfunn 4000 f.Kr. – 800 e.
Kr. Norges Landbrukshistorie 1:11-213. Samlaget.
Nedkvitne, J.J., Garmo, T.H. & Staaland, H. 1995. Beitedyr i kultur-landskapet. Landbruksforlaget, Ås, 183 s.
Norderhaug, A. 1987. Tre- og/eller buskrik utmark, S. 103–118 I:
Emanuelssson, U. & Johansson, C.E. (red.) Biotoper i det nord-iska kulturlandskapet. Naturvårdsverket, Rapport 3556.
Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme, M. (red.) 1999.
Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturland-skap. Landbruksforlaget, Oslo.
Norsk Etnologisk Gransking 1947. Svar til spørreliste fra Norsk Etno-logisk Gransking (NEG), emne nr. 7, skav. Kopi av utrykt kilde, Norsk Folkemuseum, Oslo.
Norsk Etnologisk Gransking 1947. Svar til spørreliste fra Norsk Etno-logisk Gransking (NEG), emne nr. 8. beit og brom. Kopi av utrykt kilde, Norsk Folkemuseum, Oslo.
Norsk Etnologisk Gransking 1948. Svar til spørreliste fra Norsk Etno-logisk Gransking (NEG), emne nr. 11. ymse attåtfor. Kopi av utrykt kilde, Norsk Folkemuseum, Oslo.
Norsk Etnologisk Gransking 1948. Svar til spørreliste fra Norsk Etno-logisk Gransking (NEG), emne nr. 12. gamal engkultur. Kopi av utrykt kilde, Norsk Folkemuseum, Oslo.
Norsk Etnologisk Gransking 1949. Svar til spørreliste fra Norsk Etno-logisk Gransking (NEG), emne nr. 13. gjødselstell. Kopi av utrykt kilde, Norsk Folkemuseum, Oslo.
Olsson, G. A., Austrheim, G., Bele, B. & Grøntvedt, E. 1995. Seter-landskapet i Budalen og Endalen, Midtre Gauldal, Midt-Norge.
Kulturhistoriske og økologiske forhold i fjellets kulturlandskap. Rapport nr. 2-1995, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Miljø-vernavdelingen.
Pers, A. 1948. Lärare – bonde – tidningsman. Vestmanlands läns tid-ning, Västerås.
Skard, O. 2003. Ville vekster med røtter i kulturhistorien. Landbruks-forlaget, Oslo.
Svalheim, E. & Sickel, H. 2017. Frøspredning av naturengplanter i utmark gjennom historisk ferdsel og bruk. NIBIO Rapport 3(155).
Vangen, O., Sæther, N.H., Norderhaug, A., Holtet, M.G., Holand, Ø., Fimland, E., Sickel, H. & Hufthammer, A.K. 2007. Beitende husdyr i Norge. Tun Forlag, Oslo.
Åkerblom, D. 1971. Fäbodarnas blomsterspråk. Hälsingerunor. Hälsing- lands hembygdskrets.
Åsen, P. A. 2015. Norske klosterplanter. Levende kulturminner fra middelalderen. Portal Forlag, Kristiansand.
Kalvikseteren Nedre, Lierne. Brynolf Kaldal, 2003.