Den engelske renessanseforfatteren Sir Philip Sidney (1554-1586) sa at «dikteren bekrefter ingenting, og lyver heller aldri» (Sidney, sitert av Lothe 1999:76); noe som støttes av John Pedersens mening om at fiksjon aldri er løgn, ettersom utsagnene om den ytre verden i en fiksjonstekst ikke kan falsifiseres (Pedersen 1982:9). Men dette synet forutsetter at leseren er innforstått med at den aktuelle teksten er diktning i betydningen fiksjon, noe som igjen krever analytisk distanse. I den litterære røverhistorien er det nettopp det som er problemet;
realitetsstatusen er oppblåst, og gjenspeiler ikke noe «riktig» bilde av tekstens mimetiske
57 forhold til virkeligheten. Den analytiske leseren kan selvsagt fremdeles «gjennomskue»
realitetsstatusen, og samtidig ta den med seg i en fiksjonskontrakt; men den «egentlige»
modelleseren er han som leser mimetisk, naivt. For ham er det ikke noe motsetningsforhold mellom den virtuelle verden og den virkelige verden, han anser den første som en språklig utgave av den siste. Dermed er han heller ikke bundet av denne «falsifiseringssperren» til Sidney og Pedersen. En tekst som ved hjelp av høy realitetsstatus lokker leseren til naivrealistisk medlevelse, kan ikke fri seg fra anklager om løgn. Den må også tåle kritiske spørsmål fra analytiske lesere som fortvilet forsøker å holde seg til fiksjonskontrakten.
Realitetsstatusen avgjør om teksten må ta høyde for lesernes forkunnskaper også om historie og geografi. Allmennkunnskaper kommer inn som kontrolleringsinstans i leseakten. Dersom forfatteren refererer til saker og hendelser som er kjente for leserne, som Kuppern eller Eiffeltårnet, må han holde seg til de assosiasjonene referansene gir, ellers er leseren i sin fulle rett til å bedømme teksten som falsk. Står det at Eiffeltårnet er 400 meter høyt, og leseren vet at det er 300 meter (uten antenne), så tar teksten feil – eller den lyver. Skriver den at Kuppern har rødt hår, mens leseren vet at Kuppern er skallet, så tar teksten feil eller lyver. Derimot er spillerommet større der leseren mangler kunnskaper. Når Vita brevis legger handlingen i
”Codex Floriae” til antikken, trenger opplysningene om antikken bare å stemme overens med det leseren kjenner til for at leseopplevelsen skal opprettholdes. Mer konkret: når brevet fremstilles som en respons på Augustins Bekjennelser, må referansene til Bekjennelser stemme for alle som har lest den, men bare for dem. Problematikken vokser noe om vi skal inkludere ettersmaken i leseopplevelsen. For det er en smal sak for leseren å gå på biblioteket og låne Augustins bok, og sammenligne opplysningene.
Vi ser, for det første, at en naivrealistisk tekst ikke er fritatt fra falsifiseringskravet; og, for det andre, at allmennkunnskap og situasjonskontekst (som tilgang til bibliotek eller andre
«kontrollinstanser») begrenser tekstens fiktive spillerom. Vi må huske at den utilitaristiske poetikken måler en tekst etter leseopplevelsen, og så lenge leseren irriterer seg over «feil» vil den nødvendigvis nedvurderes.
Nå er vi inne på en problemstilling som i stor grad er blitt oversett:
situasjonskontekstens betydning for kunstopplevelsen. Og situasjonskonteksten er sammensatt; den inkluderer alt fra skriftstørrelse til stresslessens myke overflate, om leseren er sulten eller mett, tørst eller utørst, pigg eller sliten, avslappet eller stresset, glad eller trist, varm eller kald, har god tid eller er travel. Det handler også om motivasjon: har leseren valgt å lese selv, å lese dette og å lese nå? Tvang er et dårlig utgangspunkt for all opplevelse, og
58 dette kan være en vel så plausibel forklaring som noe annet, på at elever misliker Kielland og Garborg. Men det er ikke sikkert det hjelper nok at de får velge lesestoff selv, så lenge det å lese og å lese nå fremdeles oppleves som tvang. Å få velge tekst blir å velge sted for soning.
En annen ting er den teknologiske utviklingen, som i høyeste grad berører virkelighetsmidlenes effekt. Vi har fått en moderne situasjonskontekst der det å gå på biblioteket for å låne Bekjennelser står i fare for å bli avleggs. I dag kan leseren avbryte lesingen hvert øyeblikk (det hører jo allikevel til sjeldenhetene at en leser en hel roman i ett, sammenhengende renn), rusle bort til PCen, eller bare lene seg over laptopen, og søke etter nøkkelord på Google eller Wikipedia. Eller hva med iPad? I mediene raser diskusjonen om det nye lesebrettet vil revolusjonere våre lesevaner: er iPad bokens dødsdom? Eller avisenes gode fe? Et vel så viktig spørsmål er om iPad (og etter hvert andre, lignende lesebrett) vil endre situasjonskonteksten så mye at leseopplevelsen endres? Og ettersom jeg mener at opplevelsen ikke bare er lesingens mening, men også dens motivasjon og igangsetter, må vi kunne spørre oss om folk vil lese annerledes enn før, ja kanskje også andre typer tekster?
Lesebrett som iPad er like nemme å ha i fanget som en bok, i tillegg har en tilgang til Google og Wikipedia på samme skjerm. En kan ha en roman og Wikipedia åpne i parallelle vinduer samtidig. Enhver virkelighetsreferanse kan kontrolleres med det samme, det tar knapt lenger tid å flytte blikket til en annen åpen rute enn å flytte det til neste setning av romanen.
Vi kan tenke oss at en leser parallelleser Vita brevis og Bekjennelser. Dermed er forkunnskapene, allmennkunnskapen nærmest satt ut av spill som del av forfatterens forut-forståelse av leseren. Han må heller gjøre en forut-forut-forståelse av situasjonskonteksten. Kanskje vil andre bøker slå an i Afrika enn i Europa – ikke på grunn av kulturelle forskjeller og forskjeller i forståelseshorisont og tekstkompetanse, men simpelthen fordi fattigdommen ikke tillater en moderne situasjonskontekst.
Men konteksten er også et resultat av valg: i et rikt land som Norge kan vi velge situasjonskontekst; det blir da et spørsmål om strategi. Det blir opp til oss selv om vi vil involvere en større kontekst i tolkningen. Vil vi gjøre en interlesing eller en intralesing? Jeg ser for meg 'interlesing' som en lesing hvor en involverer eksterne kunnskapsbanker, som leksikon, internett eller andre mennesker; mens 'intralesing' kan symboliseres av hytta, hvor man tradisjonelt har vært isolert fra moderne teknologi, og gjerne også litt ensom, kanskje har man ikke engang noen å spørre om ting man lurer på: en er overlatt til seg selv i møtet med teksten, og må stole på sitt personlige og subjektive erfaringsgrunnlag. Begrepet ’interlesing’
har jeg tatt fra intertekstualitet. I vår sammenheng kommer jeg til å regne tilstøtende tekster
59 som en del av den ytre virkeligheten; alle kunstverk, bilde eller roman, er potensielt til stede, fysisk og åndelig, i situasjonskonteksten. Intertekstualitet blir da å anse som et virkelighetsvirkemiddel.
Giovanni Francesco Caroto: Gutt med tegning (ca 1515)
Carotos maleri illustrerer følgende: tegningen gutten holder i hånden er en del av ”teksten”, og kan således intraleses; men hadde også betrakteren hatt originaltegningen i sine hender, ville han kunne interlese – og slik sette maleriet på prøve med tanke på virkelighetsnærhet;
eller også kunne uforutsette tolkningsmuligheter ha manifestert seg. Dette er jo også et av portrettkunstens problemer: alle som kjenner den portretterte vil automatisk sammenligne bildet med originalen. Konkurransen fra fotografiet er da også en av de viktigste grunnene til at malerkunsten beveget seg i nonfigurativ retning på slutten av 1800-tallet. Men en tekst stiller seg friere, særlig i behandlingen av historisk virkelighet. Fordi den ikke er konkret har ikke leseren ”malen” ved hånden. I litteraturen holder gutten i teksten oftest bildet alene, mens leseren er tomhendt og sjelden kan kontrollere dets kvalitet.
Her er vi i ferd med å krysse over fra intertekstualitet til hypertekstualitet. En hypertekst som Tor Åge Bringsværds novelle Faen. Nå har de senket takhøyden igjen. Må huske å kjøpe nye knebeskyttere fremkaller også hyperlesing. Forskjellen er at hyperlesing på papir blir en form for intralesing (slik Bringsværds novelle, først utgitt i 1971, var ment for);
men i digital form må den interleses, ettersom en da kan tale om flere tekster, ikke bare én. Å se ett av brevene til den unge Werther i sammenheng med et av de andre, må sies å være
60 intralesing; men å sammenligne dem med virkelige brev fra samme periode blir å regne som interlesing. Vi kan si at Axel Jensens Epp sto i et interforhold til oppfølgeren Lul – til begge ble samlet til deler av en hel, intratekstuell fortelling under tittelen Og resten står skrivd i stjernene.
Intratekstualiteten var ikke noe nytt virkemiddel fra Gaarders side; før Vita brevis hadde han benyttet det i flere bøker, som Sofies verden og Kabalmysteriet. Vita brevis ville ha bikket over til å bli en hypertekst dersom Floria bare hadde vist til Bekjennelser, og ikke sitert så ofte som hun gjør. Og romanen gjør alt den kan for å holde den moderne situasjonskontekstens muligheter for etterprøving på armlengdes avstand – Vita brevis benytter seg av fiksjonens grunntese: at en løgn fungerer best mellom to sannheter. Sannheten er Bekjennelser, løgnen er nesten alt det andre, men også det låner troverdighet av Florias sitater.