Selv det moderne vestlige, materialistiske verdensbildet åpner for at et bilde av en pipe er noe annet enn selve pipen, at to like piper også er to forskjellige piper. Det sammenfaller i praksis med Kants metafysiske verdensbilde, og vi kan ikke, som Platon og Aristoteles, skille skarpt mellom sant og falskt, virkelig og fiktivt. Vi kan si at alt er virkelig, at kunstverket har sin egen, indre virkelighet – i tillegg til den ytre, lerret og maling, blekk og papir. Men sier vi det, at alt er virkelighet, mister begrepet sin funksjon. Det blir meningsløst å kalle alt for virkelig om vi vil skille mellom de ulike fenomenene. Og vice versa om vi vender på perspektivet: sier vi at alt er fiksjon, fordi det ikke er det egentlige opprinnelige, mister fiksjonsbegrepet sin funksjon. Kanskje vi bør bruke en allment akseptert definisjon på begrepet, tatt fra et læreverk i norsk for første klasse på videregående: «Fiksjonstekster er tekster som refererer til en tenkt eller oppdiktet virkelighet» (Dahl m.fl. 2006:26); eller med motsatt fortegn: «Tekster som forsøker å beskrive virkeligheten – eller gir inntrykk av å beskrive den – kaller vi saktekster»
24 (Dahl m.fl. 2006:17).
Problemet er sammenblandingen mellom fiksjon og virkelighet, et virkemiddel i både fiksjonstekster og saktekster. Det jeg vil kalle «litterære røverhistorier» er tekster som gir seg ut for å ha et sterkere mimetisk forhold til virkeligheten enn de egentlig har. Det mest fruktbare synet på fiksjon, synes i vårt tilfelle å gjøre begrepet om til et kontinuum et gradsbegrep; der en tilstrebet virkelighet utgjør det ene ytterpunktet, og en tilstrebet uvirkelighet det andre ytterpunktet. Da etablerer vi en skala med plass til alle kunstverk, alle tekster, alle romaner; de blir mer eller mindre fiktive, mer eller mindre virkelige. Uten å rangere et verk estetisk, har vi etablert en skala som kan vise hvor virkelighetsnært eller virkelighetsfjernt det er.
I et slikt kontinuum betegner 'mimesis' en tilstrebet objektivitet, en avbildning av hva vi, basert på sunn fornuft, kaller den ytre, eller «konkrete» virkelighet: vår felles, legemlige verden. Motsatt vil 'fantasi' betegne skaperkraftens evne til å fjerne seg fra dette felles universet. Men vi skal ikke glemme at det finnes en nødvendig virkelighet, et minstemål av gjenkjennelige denotasjoner. En viss mengde informasjon må sammenfalle med leserens forståelseshorisont (Gadamer 2007:288-289), for at leseren skal forstå, fra fonemet til verkets helhet. Men denne nødvendige virkeligheten tar jeg for gitt i dette essayet, det jeg er ute etter er den virkeligheten som benyttes som virkemiddel.
Det sentrale er altså ikke hva som er sant og virkelig, men hvordan referansene til den ytre virkelighet (som er mer sann og mer virkelig enn teksten) brukes for å styrke leseopplevelsen. Da snakker vi for det første om en slags struktur – for at det skal være tale om et bevisst skapt virkemiddel og ikke en tilfeldighet – for det andre at virkemiddelet potensielt kan skape en effekt utover gjenkjennelsen av den leksikale identiteten. Dette betyr ikke at teksten må forholde seg til den reelle virkeligheten, men at fortelleren og leseren har en felles forestilling av hva virkeligheten er. Dette kan vi kalle nødvendig virkelighet.
På den ene siden får vi mimesis, forstått som etterligning av den ytre verden. Denne etterligningen kan aldri bli fullstendig, den blir aldri perfekt; men den kan skape en virtuell effekt, en illusjon av virkelighet, distinkt gjenkjennelig hos leseren. Målet er å speile den ytre virkeligheten så nær det opprinnelige som mulig. På den andre siden har vi fantasi, og der kan vi få en tilsynelatende uendelig lag-på-lag-fiksjonisme, representert ved en senere variant av Bildenes forræderi:
25
René Magritte: De to mysteriene (1966)
Samtidig blir det feil å si at en her skal fjerne seg fra det opprinnelige så langt som mulig; for nettopp på grunn av den nødvendige virkeligheten må enhver tekst være forståelig for å skape en effekt. Med mer fiktivt mener jeg tekster som distanserer seg fra mimesis: dyrkingen av det falske, det uvirkelige. Jeg mener ikke å si at det fantastiske aldri etterligner noe, bare at det ikke etterligner den ytre virkeligheten.
Et oppsett kan se slik ut:
Det relative fiksjonsbegrepet, modell 1:
Mer fiktivt – Mindre fiktivt
fantastisk – mimetisk, etterlignende
abstrakt – konkret
bilde av en pipe – en pipe
autonom lesning – heteronom lesning virkelighetsfjernt – virkelighetsnært
fiction – dokumentar
Jeg vil kalle det ovenstående oppsettet av antonymer for det relative fiksjonsbegrepet.
Antonymene utgjør kontinuums ytterpunkter; men at virkelighetsreferanser spiller en rolle over hele spekteret, ser vi når allmennkunnskaper utgjør en viktig basis for forståelsen av et så distinkt virkelighetsfjernt univers som Andeby. For å oppleve den absurde humoren i Eggemysteriet (Barks 1963) må leseren vite at virkelige egg alltid er ovale (mange barn vil oppleve den annerledes enn voksne); og for å identifisere seg med Donald og guttenes forbløffelse over språket til Andesfjellenes innfødte, må han kunne koble kunnskaper om
26 Latinamerikas språkhistorie til den norske språkstriden sett fra et bokmålsperspektiv.
Carl Barks: serierute fra Eggemysteriet (1963)
Det absurde oppstår i sammenblandingen mellom virkelighetsnært og virkelighetsfjernt, mellom det sannsynlige og det usannsynlige. Leseopplevelsen styres således av en balanse i allmennkunnskapen, en balanse som bør samsvare med tekstens forutsetninger.
Det er viktig å registrere at selv om mange litteraturteoretikere, representert av Barthes, benytter seg av det autonome verksbegrepet i sin lesning, leser vel så mange vanlige lesere ut fra det heteronome verksbegrepet, selv om de ikke skulle være sin egen lesing bevisst nok til å være klar over det. Ut fra disse to holdningene oppstår forskjellige leseopplevelser. Det som peker seg ut som interessant med tanke på virkeligheten som virkemiddel, er sammenblandingen mellom fiksjon og virkelighet, samt spenningspunktene mellom disse. Her mener jeg at begge mine studieobjekter, Vita brevis og Da Vinci-koden, har noe særskilt å by på.