En medhårs lesning av Da Vinci-koden viser oss at mye av det de profesjonelle anmelderne har kritisert, viser seg å være bevisste virkemidler som skal påvirke leseopplevelsen – en opplevelse deres posisjon som anmeldere, og dermed analytiske lesere, er utestengt fra. De har ikke evnet å leve seg inn i lesermassens leseopplevelse, for så å vurdere tekstens rolle som opplevelsestilskynder.
Brown har tatt i bruk lesernes kollektive bevissthet, og da er det nok for ham å antyde, skape et halvfabrikert bilde – og likevel dannes en tydelig og effektivt illusjon i leserens hode.
Dette forklarer også tekstens fremstilling av Langdon som «Harrison Ford i Harris-tweed» (s.
17-18). For selv om slike «snarveier» ikke egger Svenska akademien til trampeklapp, viser det seg å fungere for lesermassen. Herfra av har leseren et tydelig bilde av helten i hodet sitt, så får regissøren Ron Howard ta ansvaret for at filmens Langdon spilles av Tom Hanks.
Når det gjelder den samtidige intrigen beveger leseren seg i den kollektive bevissthet;
når det gjelder den historiske intrigen guides han mellom mindre kjente hendelser ved hjelp av en tilsynelatende kausalitet, slik at også den samtidige intrigen får sin forklaring i fortiden.
På mange måter fremstår romanen med tydeligere virtuelle egenskaper enn den filmen som møtte publikums øyne i kinosalene verden over i 2006. Den virtuelle effekten er så sterk at den kan overta Napoleons Is ord om Jacques-Louis Davids maleri Napoleons kroning: «We can stroll around in this painting» (Napoleon I sitert av Laveissière 2005:7).
102
Jacques-Louis David: Napoleons kroning (1808)
Også Napoleons kroning knytter en samtidig intrige, spekket med referanser til den konkrete virkeligheten – Notre Dame i Paris inntatt av tidens største kjendiser: keiser og keiserinne, pave, konger, fyrster og generaler – sammen med en historisk intrige: alle symbolene og gestene som understreker Napoleons posisjon som rettmessig arvtager etter de romerske keiserne: fremst blant likemenn og verdslig leder av den kjente verden.
Brown har altså gitt oss et rom, med en fjerde dimensjon: tid, altså historie. Parret med en utstrakt bruk av leserens forkunnskaper, lesermassens kollektive bevissthet og vår sivilisasjons anerkjente mysterier, de som gir grobunn for konspirasjonsteorier, oppstår en følelse av å delta. Dette skjer på minst tre nivåer:
For det første trer leseren inn i det virtuelle Paris.
Dernest inviteres han til å knekke kodene, nesten som i et dataspill hvor man må komme seg gjennom et problem før man får tilang til neste level. Leserens prestasjoner betyr noe for selvfølelsen, en følelse som knyttes til leseopplevelsen og dermed teksten. Men denne spillerlignende involveringen er friere enn i et ordentlig spill; for her er det mulig å komme videre uten å løse problemet; også den late leseren har fått sin davincikode: det er fullt mulig å lene seg tilbake i vente på oppklaringen, det klassiske øyeblikket der skurken tar seg tid til å neste alle tråder før han skurker videre med sine skurkete skurkestreker (Brown 2005a:443-450).
103 Til sist oppleves det mimetiske forholdet til den ytre verden så sterk på de naive leseren at den konspirasjonen som eksisterer i handlingsrommet også kan, i leserens hode, eksistere i virkeligheten. Dette gjelder da i hovedsak den historiske intrigen, farget som den er av den samtidige intrigen. I ytterste konsekvens står leserens verdensbilde for fall, dersom tekstens autoritet, basert på realitetsstatusen, utkonkurrerer leserens forkunnskaper om f.eks.
Jesu guddommelighet.
Dan Brown is actually a bit dangerous, putting in so much truth and research, but then on the really big things that matter, he throws you off with a dangerous lie, all the time insisting that it is true. («Stacyinthecity» 2006)
«Stacyinthecity»s ord antyder at den historiske intrigen truer med å gripe inn i leserens virkelige forståelseshorisont. Selve leseakten er kanskje fredelig, men verden kan oppleves farlig når verksbegrepet tillater en mimetisk lesning, og virkelighetsreferansene i teksten samsvarer så godt med leserens forståelseshorisont at teksten faktisk tilbyr et alternativt syn på verden. Nettopp dette skjer i Da Vinci-koden. Overfor en naiv leser påstår den at Vesten har levd på en løgn i to tusen år.
Skapingen av det virtuelle rommet, og oppbyggingen av Magdalena-teorien, er to sider av teksten som vi har diskutert grundig. Det siste elementet som involverer leseren er kodeknekkingen. Den er blitt heftig kritisert av analytisk anlagte anmeldere. Eksempel:
Som spenningslitteratur er den moderat elendig, med dårlig språk, gjennomsiktig intrige og papirtynne hovedpersoner. Gåtene hovedpersonene strever seg gjennom, løser leseren på sekunder. (Dyrendal 2004)
Asbjørn Dyrendal har simpelthen ikke forstått at teksten har fått ham dit den vil, men han har trassig holdt på sitt analytiske perspektiv. Det han ikke forsto, var:
At språket er enkelt fordi det skal være funksjonelt, det skal ta minst mulig energi fra leseren, som i stedet kan bruke overskuddsenergien på å hente fram sine indre bilder, henge med i den historiske intrigens kausalitet samt knekke koder. Språket er rent og refererende;
klisjeene er faktisk få, men de som er der fungerer fordi de er psykologisk automatiserte:
leseren forstår innholdet uten å måtte tenke seg om.
Intrigen er gjennomsiktig av samme grunn, den er mer en bærende struktur enn en spenningsstruktur; det er gjennom den samtidige intrigens forutsigbarhet at leseren lærer å
104 forvente svar på alle de små spenningskurvene, sjøormen, underveis, dette øker faktisk spenningen – ikke den om hvorvidt helten og heltinnen skal innlede et amorøst forhold, men om hvordan det forholder seg med den historiske intrigen og dens kausale konsekvenser for samtiden.
At hovedpersonene er papirtynne har samme årsak, de spiller med på intrigens forutsigbarhet som bærende struktur for sjøormen. Dessuten er de ikke fullt så papirtynne som Dyrendal tror; ingenting tyder på at han har lest den første boken om Langdon, Engler &
demoner – der bakgrunnen for hans personlighet blir presentert.
Og hvorfor løser leseren gåtene? Fordi han blir oppdratt til det. Og oppdragelsen skjer med forbausende rytme, kodene opptrer i 30-40-siders spenningskurver som overlapper hverandre i en sjøormmodell. Og oppdragelsen innebærer for eksempel at ordene
«pentagram» og «femstjerne» opptrer 31 ganger mellom beskrivelsen av museumsdirektørens mystiske lik og løsningen på likets mysterium (Brown 2005a:46-114); ordene
«fibonaccitallrekke», «pi» eller tilsvarende opptrer 75 ganger fra første gang vi får lese en del av den skjulte skriften ved direktørens side til den får felles løsning med liket (s. 55-114);
«P.S. Find Robert Langdon» opptrer 30 ganger fra første gangen vi får se hele den skjulte skriften (s. 82), til den har ledet både heltene og leseren til neste skjulte kode (s. 82-140). Og slik fortsetter det: leseren varmes opp, fôres med informasjon som passer inn i konteksten, men som kan nyttiggjøres når alle puslespillbitene faller på plass, gjerne en halv side før Langdons aha.