S PRÅKENDRINGSTENDENSER

De tradisjonelle dialekttrekkene er i varierende grad svekket til fordel for mer bokmålsnære former blant de yngre. Det ser ut til at elevene på Kannik generelt tenderer til å ha færre dialekttrekk enn sine jevnaldrende på Lunde. Mulige årsaker til dette diskuterer jeg i kapittel 7.3. De voksne informantene virker generelt å ha en større andel tradisjonelle trekk.

7.1.1 Variabel 1: Hunkjønnsbøyning

Ettersom det er såpass mange ordklasser og -former som går inn under denne variabelen, er det vanskelig å konkludere med en felles tendens for hunkjønnsbøyning, særlig siden det også er forskjeller mellom skolene. Likevel er det enkelte former som skiller seg ut på begge skoler. Possessiv 1. person sg. f. (mi), ub. og b.f. sg. f. (veska – veskå) og pronomen 3. person sg. subj. f. (hu/hun) er de best bevarte tradisjonelle hunkjønnsbøyningene på begge skoler.

Hvorfor akkurat disse er best bevart, er vanskelig å si helt sikkert, men man kan gjøre seg noen tanker. Å gå fra veska og veskå til veske og vesken er ganske store og markerte endringer, i forhold til f.eks. (den/det) besta til beste. Mange ender derfor opp med å si den beste lefså. Så lenge -å holder seg i bestemt form, er også sjansen stor for at mi i bakerste posisjon blir opprettholdt, i eksemplet søsterå mi. Av alle informantene som sa søsterå, var det kun én som sa søsterå min, mens resten sa mi. Dette kan også skyldes at søsterå er et såpass sterkt markert hunkjønnsord. Det kan likevel være en forskjell mellom foranstilte og etterstilte pronomen. I Oslo heter det gjerne min hytte, men hytta mi. En slik forskjell kan potensielt komme inn i Stavanger også. Ettersom dette er det eneste tilfellet ved possessiv i undersøkelsen, ville det vært interessant å undersøke hvor godt mi holder seg ved andre hunkjønnsord, i både foranstilt og etterstilt posisjon. Når det gjelder pronomen, er nok trykk grunnen til at hunkjønnsbøyningen holder seg bedre ved subjekt enn objekt. Alle

subjektsformene i undersøkelsen er trykktunge, mens objektsformene er trykklette. En blir trolig mer oppmerksom på hvilke pronomen en bruker dersom det er mer fokus på det.

98

De resterende hunkjønnsformene i adjektiv b.f. sg. f. (besta), pronomen 3. person sg.

obj. f. (hu/na), adjektiv på -en ub.f. sg. f. (lidå) og artikkel ub.f. f. (ei) ligger ellers på under 25 prosent på begge skoler. At sistnevnte er såpass sterkt svekket, mens -a i ub.f. sg. f. holder seg, har ført til den interessante hybridformen «ein veska», som står svært sterkt, spesielt på Lunde. Hunkjønnsmarkeringen holder seg altså relativt godt i enkelte former, men er likevel tydelig svekket totalt sett.

7.1.2 Variabel 2: Infinitivsmorfemet

A-infinitiv holder seg relativt godt blant de unge, og ligger på 78 prosent totalt. Likevel er det klare skoleforskjeller, med 97 prosent tilfeller av -a på Lunde og 58 prosent på Kannik.

Likevel er bruken høyere enn blant Aasens informanter i 2010, som kun hadde 36 prosent -a.

Går vi tilbake til 1981, lå -a derimot på 78 prosent, og a-infinitiv ble hevdet å være ekspansiv.

Det kan altså se ut som -e ikke er like sterkt på fremmarsj som først antatt. Dette kan derimot skyldes ulikt informantutvalg, ettersom Aasen slo sammen resultatene fra elevinformanter hun hentet fra sentrumsskolene Kannik og St. Svithun. At begge er sentrumsskoler kan ha bidratt til en høyere forekomst av e-infinitiv, selv om elevene på St. Svithun trolig har flere tradisjonelle bymålsformer enn Kannik, med tanke på beliggenheten (Storhaug bydel).

A-infinitiv er sterkt bevart blant de voksne med en bruksprosent på over 70 prosent på begge skoler. Dette er betydelig høyere enn de middelaldrende informantene i Aasens utvalg, som hadde 54 prosent -a (Aasen, 2011: 73).

7.1.3 Variabel 3: Svarabhakti-e i adjektiv i ubestemt form entall maskulinum og femininum

Svarabhaktivokal ved adjektiv ligger på omtrent 60 prosent blant elevinformantene og litt over 90 prosent blant de voksne. Dialekttrekket er altså relativt svekket blant de yngre, mens det står svært sterkt blant de voksne.

7.1.4 Variabel 4: Lenisering

Bløte konsonanter er tydelig på retur blant ungdommene i Stavanger. Bruksprosenten ligger totalt på 50, der Lunde har 60 og Kannik har 40. I 1981 lå den derimot på over 90. Det kan likevel se ut til at endringsprosessen ikke lenger går like raskt som før, ettersom ungdommen i 2010 også hadde omtrent 50 prosent bløte konsonanter (Aasen, 2011: 75).

99

7.1.5 Variabel 5: Ubestemt og bestemt form flertall maskulinum

Endingen -ar i ub. f. pl. m. er trolig det mest svekkede tradisjonelle dialekttrekket blant både yngre og eldre informanter. -år ligger på 95–100 prosent blant de yngre på begge skoler, og 65 prosent blant de eldre. -ane i bestemt form holder seg derimot litt bedre med ca. 20 prosent blant de yngre og hele 65 prosent blant foreldrene. Dette stemmer med tendensen Gabrielsen så i 1981, der bruksprosenten av -ar og -ane blant de yngre samlet lå på 51, men der

dialektprosenten i bestemt form likevel var signifikant høyere enn i ubestemt form (Gabrielsen, 1984: 86 og 113).

7.1.6 Variabel 6: Adverb med opphavlig fullvokal i utlyd

Bruken av denne variabelen varierer stort mellom skolene og mellom leksemene. -a er svært godt bevart på Lunde med 75 prosent. Det interessante er at de fleste ordene her lå på over 95 prosent -a, mens «ofta» kun hadde 10 prosent og drar ned gjennomsnittsscoren. På Kannik er resultatene mer varierte: Totalt er det 43 prosent -a, men det er hele 85 prosent tilfeller av

«hjemma». Ellers står «ofta» også svakt her, men med en bruksprosent rett over Lundes. I 1981 var gjennomsnittlig bruksprosent av -a 77, som er høyere enn gjennomsnittet i denne undersøkelsen (59), men jevnt med resultatet på Lunde (1984: 89).¹⁷ Blant de voksne er tendensen noenlunde lik, med ca. 80 prosent -a, men også her skiller ordet «ofte» med -e seg ut med hele 70 prosent tilfeller.

17 Se kapittel 7.3 for tanker rundt dette.

100

Tabell 51: Score på mulige språkpåvirkningskilder

Variabel Målmerke Bokmål Nynorsk Dominerende i norsk talemål Oslo (vest) Bergen Vestlandsk utenom bergensk Rogalandsk Det høyre talemålet

1 Utrum +/± - - + + - - +

2 E-infinitiv + ± - + + ± - +

3 Ikke

svarabhakti-e

+ + + + + ± - -

4 p t k + + + + + ± ± -

5 -er, -ene i m.

pl.

+ - - + + - - +

6 Adverb uten opphavlig fullvokal i utlyd

+ + + + + ± - +

I tabellen over ser vi at de nye formene sammenfaller helt med talemålet i Oslo (vest) og bergensk. Det høyere talemålet kan også være en potensiell påvirkningskilde, ettersom det kun er i variabel 3 og 4 at de nye formene i bymålet ikke er tradisjonelle former der. Når det gjelder skriftmålene, er alle de nye formene tradisjonelle i bokmål, mens nynorsk mangler dem i variabel 1 og 5. De andre mulige kildene har varierende grad av sammenfall, men i mindre grad enn de ovennevnte tale- og skriftmålene.

101