S OSIAL LAGDELING

I dette kapittelet skal jeg undersøke eventuelle forskjeller mellom skolene når det gjelder sosial lagdeling. Jeg kommer ikke til å sammenligne enhver informants språk og klasse, men trekke frem enkeltindivider som skiller seg ut. Informant KEG1M9 fra Kannik vil ikke være med i beregningen her, ettersom hans foresattes yrke ikke er oppgitt.

94

Tabell 50: Sosial lagdeling, elevinformanter. Tall i prosent (absolutte tall i parentes)

Sosial lagdeling elevinformanter

Gruppe Klasse 1 Klasse 2 Klasse 3 Sum

Jenter Lunde 36 (4) 36 (4) 27 (3) 100 (11) Gutter Lunde 44 (4) 44 (4) 11 (1) 100 (9) Lunde totalt 40 (8) 40 (8) 20 (4) 100 (20) Jenter Kannik 67 (6) 33 (3) 0 (0) 100 (9) Gutter Kannik 73 (8) 18 (2) 9 (1) 100 (11) Kannik totalt 70 (14) 25 (5) 5 (1) 100 (20)

Det er generelt svært mange elevinformanter i de to høyeste sosiale lagene på begge skoler.

Det er likevel litt flere elever i det tredje laget på Lunde skole, og litt flere elever i det første på Kannik skole. På Lunde ser det ut til å være en relativt jevn klassefordeling, med like mange i klasse 1 og 2, og færrest i klasse 3. Ettersom inndelingen er basert på informasjon oppgitt av elevinformantene, er det ikke sikkert at inndelingen gir en helt god gjenspeiling av virkeligheten (se kap. 5.3.4). Noen elever var usikre på foreldrenes yrke og oppga vage svar, og det var derfor vanskelig å finne det nødvendige utdanningsnivået. Trolig er det flere i klasse 2 som i realiteten hører til i klasse 1, ettersom det der var flest tvilstilfeller. Klasse 1 og 2 kan derfor ses på som relativt nære hverandre. I klasse 3 er det naturlig å forvente flest tradisjonelle dialektformer, ettersom bokmålsnære former, både i sammenheng med det høyere talemålet og standardtalemålet, er tilknyttet prestisje og høy sosial status.

Informant LEG2F1, LEG2F4, LEG2F6 og LEG1M3 utgjør alle klasse 3 på Lunde skole og har en ganske lik språkbruk. De har et flertall tradisjonelle dialektformer, med total eller svært høy bruk av a-infinitiv, -a og -å ved f. ub.f. og b.f. sg. (veska, hønå), -a ved adj. i.

b.f. sg. (hemmeliga rommet), -a ved adverb (gjerna) og svarabhaktivokal ved adj. ub.f. f. og m. (fine jenta/gutt) (med unntak av LEG2F1, som har relativt lav bruk av svarabhaktivokal).

Ellers har LEG2F1 og LEG2F6 kun lenisering, mens LEG2F4 og LEG1M3 har et knapt flertall av harde konsonanter. I tillegg til disse tradisjonelle dialektformene har informantene en betydelig andel bokmålsnære former. De har total bruk av -e ved adj. b.f. sg. f. (svarte hønå), ingen -å ved adj. ub.f. sg. f. (liden), total eller svært høy bruk av ein ved art. ub.f. f.

(LEG1M3 har ett tilfelle av ei) og kun -år og -ene i m. pl. ub.f. og b.f. (med unntak av LEG2F6, som kun har -ane). Flere av de tradisjonelle dialekttrekkene ser altså ut til å være betydelig svekket, noe som også stemmer overens med den generelle trenden blant

95

elevinformantene på Lunde skole. Språket i klasse 3 skiller seg derfor ikke merkbart ut fra de andres språk, som vil si at sosial lagdeling trolig har lite å si for disse elevenes språkbruk.

Tendensen blant klasse 2 er i store trekk den samme, men med enkelte forskjeller. To informanter har kun harde konsonanter (LEG1M5 og LEG1F3) vs. ingen i klasse 3. LEG1F3 skiller seg ut ved å ha nesten kun bokmålsnære former, med unntak av like fordeling av adverb med og uten opphavlig fullvokal i utlyd og jevn veksling mellom artiklene ein og ei.

Likevel er det ikke slik at alle i klasse 2 har færre tradisjonelle dialekttrekk enn de i klasse 3.

LEG2F2 har flere bymålstrekk enn gjennomsnittet i klasse 3, med -år ved m. pl. ub.f., -e ved adj. f. b.f. sg. og ingen tilfeller av -å ved adj. f. ub. f. sg. som eneste bokmålsnære trekk.

Generelt ser det ut til at disse informantene blander litt flere former.

Språket til informantene i klasse 1 er overraskende likt språket til de i klasse 3.

Forskjellene er at det ser ut til å være flere informanter med skiftende bruk av en del språktrekk. Tre informanter har skiftende bruk av -a adj. i. b.f. sg. (LEG2F3, LEG1M1, LEG2M1), to har skiftende bruk av lenisering (LEG1F4 og LEG2F3), to har skiftende bruk av svarabhakti (LEG1F1 og LEG1M2) og tre har nesten ingen bruk av svarabhakti (LEG1F4, LEG2F3, LEG2M1). I tillegg har LEG2M1 kun harde konsonanter. Likevel er det ingen som snakker utpreget «pent» med et flertall av bokmålsnære former.

Generelt ser det ut til være få forskjeller i språkbruken blant de tre klassene, og hvis det er en klasse som skiller seg ut, er det klasse 2. En kunne trukket inn middelklassens tendens til å snakke penere for å «stige i gradene», men ettersom forskjellene er såpass

minimale, er det ikke sikkert at det er noen egentlige språklige klasseforskjeller her. En større, grundigere studie vil kunne dokumentere dette bedre.

I klasse 1 på Kannik, som der dominerer (70 prosent), er det stor variasjon når det gjelder bruk av tradisjonelle trekk. Trekkene som står sterkest, og som er hovedformene til 6–

8 informanter, er a-infinitiv, svarabhaktivokal, lenisering, opphavlig fullvokal i utlyd, -a ved f. ub.f. sg. og -å ved f. b.f. sg. Alle informantene har imidlertid bokmålsformene -år i m. pl.

ub.f., artikkel ein, -e ved adj. f. b.f sg. og ingen -å ved adj. f. ub.f. sg. som hovedformer. 10 informanter har også hovedsakelig -ene i m. pl. b.f. og 9 har -e ved adj. i. b.f. sg. Ellers er det svært mange som har jevn fordeling av de ulike formene. KEG1M6 har for eksempel delt distribusjon av infinitiv, ending ved f. ub.f. sg. ending ved adj. i. b.f. sg. og lenisering. 5 informanter har kun harde konsonanter, og det er også 5 som har e-infinitiv (4 av disse har både harde konsonanter og e-infinitiv). KEG1F2 og KEG1M8 er de eneste med kun bokmålsformer som hovedformer. KEG1F5 har 9 bokmålsformer, 1 skiftende og 2

tradisjonelle former. Ingen informanter har kun tradisjonelle trekk som hovedformer, men

96

KEG1F3 og KEG2M1 kommer nærmest med henholdsvis 7 tradisjonelle og 5 bokmålstrekk og 1 skiftende, og 6 tradisjonelle og 5 bokmålstrekk. De aller fleste har et lite flertall av bokmålsformer, men også noen tradisjonelle trekk.

I klasse 2 på Kannik har to informanter hovedsakelig tradisjonelle trekk. KEG3F3 har kun 4 bokmålstrekk: -år og -ene i m. pl. ub. og b.f., ingen -å ved adj. f. ub.f. sg. og artikkel ein. Det samme gjelder KEG3M2, utenom -ene, og i tillegg til delt distribusjon av

svarabhaktivokal og ending ved adj. f. b.f. sg. Ellers har to informanter, KEG1M3 og KEG2F1, kun bokmålsformer som hovedformer (sistnevnte er for øvrig informanten med færrest tilfeller av tradisjonelle trekk totalt). KEG1F4 har hovedsakelig bokmålsformer, utenom delt infinitiv, ending ved f. ub.f. sg., lenisering og svarabhaktivokal. Selv om denne gruppen er betydelig mindre enn klasse 1, og det er vanskelig å sammenligne

gjennomsnittene, ser det likevel ut til at informantene i denne gruppen har flere bokmålstrekk.

En kan altså her se samme tendens som på Lunde: Klasse 2 snakker «penest». KEG3M1 er den eneste informanten i klasse 3 på Kannik, men det ser ikke ut som han skiller seg ut språklig sett. Den eneste tradisjonelle formen han har, er a-infinitiv, han har delt distribusjon av svarabhaktivokal, lenisering, adverb med fullvokal i utlyd og ending ved f. b.f. sg. Resten er bokmålsformer. Han snakker altså generelt «penere» enn flertallet i de andre gruppene.

Når det gjelder de voksne informantene, blir materialet for magert til å kunne si noe om klasseforskjeller. Informantgruppen er på kun 13 informanter, noe som er knapt i seg selv.

I tillegg havner alle 7 informanter på Kannik i samme klasse (1) (se vedlegg 6), noe som gjør det enda vanskeligere å kommentere klasseforskjeller.

97