Regionalisering eller standardisering?

De aller fleste språkforskere i Norge ser ut til å være enige om at talemålsutviklingen i dag i store trekk består av dialektnivellering. Diskusjonen dreier seg derimot om den primære påvirkningsfaktoren bak disse endringene er standardtalemålet eller de ulike regionssentrene.

I visse tilfeller kan det være relativt enkelt å fastslå om det er regionalisering eller

standardisering. I Oppdal, i likhet med Oslo, er det tradisjonelt ikke senkning av vokal i ord som bekk og egg. I det regionale sentrumsmålet, trondheimsmålet, derimot, finnes formerne bækk og ægg (Mæhlum & Røyneland, 2012: 138). Her kan tilknytningen til standardformene ha vært sterkere enn til de regionale, ettersom Oppdal har bevart formene slik de er.

Eksempler på språkendringer som derimot best kan forklares som resultat av regionalisering er utviklingen av felles flertallsendring uavhengig av kjønn i substantiv i Trøndelag og

Nord-52

Norge og spredningen av skarre-r. Likevel kan en regne med at både språkinterne og

språkeksterne krefter er i spill her, særlig med førstnevnte eksempel (ibid.: 138–139 og 141).

I motsetning til de ovennevnte eksemplene har det vist seg å være vanskelig å finne et klart svar på hvilken prosess som står bak de fleste andre språkendringene i Norge i dag. Et særlig stort problem har vist seg å være det Stian Hårstad (2009) kaller «det isomorfiske crux». De nye formene som norsk ungdom tenderer mot å ta i bruk, er strukturelt sett ofte identiske med både standardformer og bymålsformer. Formsammenfallet gjør det i praksis umulig å konkludere sikkert med om det nye språktrekket er språklig konvergens i retning et regionsenter eller om den har sitt opphav i standardtalemålet (Hårstad, 2009: 138). Dette gjør at den samme språkendringen kan bli tolket på vidt forskjellige måter, avhengig av om talemålsgranskeren er «horisontalist» eller «vertikalist». Et eksempel fra eget arbeid gjelder frafallet av infinitivsmorfemet -a og lenisering blant yngre talere av stavangersk. Aasen (2011) konkluderte med at endringene var en del av en regionaliseringsprosess der Bergen er regionalt senter. Dette kan ha sammenheng med at Aasen hadde Helge Sandøy til veileder, ettersom han helt klart sogner til den «horisontalistiske» siden. Undertegnede (2018) så imidlertid på endringene som en del av den generelle standardiseringsprosessen (Aasen, 2011:

160; Johannessen, 2018: 23).

I tilfeller der en støter på det isomorfiske crux, mener Mæhlum at en må se til

«omkringliggende sosiale, kulturelle, demografiske, politiske rammebetingelser» og trekke konklusjonen om novasjoners opphav basert på dette grunnlaget (Mæhlum, 2009: 18).

Ettersom standardtalemålet er en «prestisjefull, autoritativ varietet med potensiell normativ kraft for hele det norske språksamfunnet», vil dette da kunne ses på som den mest sentrale påvirkningsfaktoren i dagens nivelleringsprosesser (ibid.: 19). Mæhlum omtaler det som et

«landsdekkende språklig ’overrislingsanlegg’» som påvirker dialektene. Resultatet av overrislingen er ofte ulikt rundt om i landet. To områder kan ha ulik grad av «resistens»

overfor eksterne impulser, noe som ofte kommer an på den historiske og sosiokulturelle bevisstheten og identitetsoppfatningen. Standardformer som tas i bruk, vil dessuten som oftest bli farget av det lokale talemålet, særlig når det gjelder prosodi og fonetikk. Dette er fordi den lingvistiske avstanden mellom de ulike dialektene og et bokmålsnært sørøstnorsk er for stor (ibid.: 18). Resultatet av påvirkningen vil altså også være farget av den språkstrukturelle egenarten til den enkelte landsdelen (ibid.: 19). Det hele avhenger av den lokale språklige og sosiale situasjonen. Endringsretningen og endringsmotivasjonen vil likevel begge gå i retning standardtalemålet.

53

Standardtalemålet er mer plausibel som påvirkningsfaktor også på grunn av den større eksponeringen dette målet har. I rettskrivingen på skolen lærer elevene at det er rette og gale former av ord, og en norm skal følges. Hårstad & Opsahl mener det «ikke [er] overraskende at også den talte versjonen av det samme språket [skriftspråket] av mange blir knyttet til en tankegang om at noe er mer korrekt, offisielt eller normalt» (Hårstad & Opsahl, 2013: 149–

150). Elevene må også lese høyt og for å lese en bokmålstekst «korrekt», blir leseuttalen standardisert, og ofte anlegger man et slags regionalt farget standardtalemål. Fra ung alder av tilegner språkbrukerne seg altså en oppfatning av at standardtalemålet ikke bare er mer korrekt enn deres egen dialekt, men høytlesningen kan også lede til at talt bokmål til en viss grad blir naturalisert og automatisert (ibid.). Sannsynligvis vil elevene skille mellom egen dialekt og «lesespråk», men en kan ikke se bort fra at langvarig eksponering kan ha en påvirkning på dialekten.

Noen ganger kan det oppstå kompromissvarianter mellom tradisjonell dialekt og standardtalemål, som oftest i form av justering av lyd- eller formverk (Mæhlum & Røyneland, 2012: 139). Et eksempel er at flere yngre språkbrukere i Trondheim har en tendens til å skifte ut de tradisjonelle utjamningsformene å vætta, læssa, værra med de apokoperte å vær, læs, vit (Hårstad, 2010: 201). Selv om de nye formene ikke er identiske med standardvariantene, kan de tolkes som tilnærminger til disse, ettersom rotvokalen ser ut til å bli adoptert. Likevel blir det «folkelige» trekket apokope bevart. Det ser for øvrig ut til at Hårstads informanter har en generell tendens til å bruke «halvfine» kompromissformer mellom folkemålet og bokmål (og

«finspråket») (se kap. 3.2.2). Dette er imidlertid ikke et nytt fenomen, og bl.a. Arne O. Tilset fant tilsvarende kompromissvarianter i «aller nyaste mål» i Strinda i 1924 (Hårstad, 2010:

201, viser til Tilset, 1924: 26). Allerede i 1915 skrev Ivar Hoel om «Mellemsproget» i Kristiansund, som han beskrev som «den tale som mer eller mindre er præget av

skriftsproget» og som «tales av voksne inden de høiere klasser», mens «barna inden disse klasser taler […] dialekt opblandet med Mellemsproget» (Hoel, 1915: 13). «Mellemsproget»

beskrives som svært flytende, og det kan «spille i alle avskygninger mellem dialekt og stivt boksprog»(ibid.). I 1980 pekte også Trygve Bull på at et «mellomspråk» av «finspråket» og

«folkemålet» i «den ene eller annen form brukes av antakelig stadig flere av Oslos

innbyggere» (Bull, 1980: 15). Også han beskriver mellomspråket som svært vekslende i grad av tilnærming til det ene eller andre ytterpunktet. Bull mener hybriden har oppstått grunnet

«den «nye middelklasses» stadig økende betydning, tallmessig og innflytelsesmessig», ettersom denne gruppen «særlig er utsatt for den dobbeltpåvirkning – så vel ‘nedenfra’ som

‘ovenfra’ – og da ikke minst fra skriftbildet» (ibid.). Selv om dette er gamle studier, ser det ut

54

til at vi kan se en lignende tendens i flere av landets store byer i senere tid. I Bergen konkluderte Nesse (1993) sin talemålsstudie med at situasjonen med to tydelig atskilte sosiolekter med stor sannsynlighet var forbi (se 3.2.3). Kanskje er det også snakk om en fremvoksende mellomvarietet i Stavanger i dag?

Sandøy, som hevder at «standardtalemåla og prestisjevarieteten er nesten aldri ei nødvendig forklaring» i dagens språkendringsprosesser, introduserer en tredje mulighet (Sandøy, 2009: 42). Han mener det hovedsakelig er språkstrukturelle krefter – eller «indre krefter» – som påvirker språkutviklingen, og da spesielt grammatisk forenkling. Dette mener han også er tilfelle med de ovennevnte endringene i Trøndelag. Å «vite» resultatet før en undersøker et fenomen, slik Sandøy hevder å gjøre, kan ikke sies å være en særlig åpen holdning til forskning. I tillegg kan ikke Sandøy bortforklare alle nye former som resultat av indre krefter. At «myke» konsonanter blir byttet ut med «harde» i stavangerdialekten, kan for eksempel ikke forklares slik, og Sandøys forklaringsmodell mister derfor troverdighet.

Ifølge Mæhlum (2009) har ikke de regionale sentrene noen selvstendig rolle som språklige påvirkningsinstanser innenfor sine respektive regioner. Hun mener likevel at de kan, som sosiokulturelle og administrative sentre, fungere som direkte eller indirekte

reguleringsinstanser overfor de nærliggende områdene (Mæhlum, 2009: 19–20). Dette forklarer hun med at språkendringer skjer normalt raskere og i større grad i byen enn i nærområdene, og at det derfor vil være lite sannsynlig at standardformer blir tatt i bruk ute i distriktene uten at de allerede er utbredt i nærmeste urbane senter. Mæhlum legger til at graden av standardpåvirkning i byen vil også kunne sette en imaginær grense for

språkbrukerne utenfor sentrum, med tanke på hvor omfattende endringene der «bør» være (ibid.). Jeg mener imidlertid at dette ikke trenger å være så svart/hvitt som Mæhlum hevder, og at de regionale sentrene trolig har en selvstendig rolle i språkendringsprosessene innenfor sine regioner. Tradisjonelle trekk fra Stavanger-målet kan for eksempel spres til jærsk, uten innblanding fra bokmål eller standardtalemålet. I tilfeller der de sistnevnte derimot er involverte, f.eks. ved det isomorfiske crux: der tradisjonelt Stavanger-mål og bokmål har sammenfallende eller liknende former, er nok Mæhlums utsagn mer gjeldende. I slike tilfeller er det vanskelig å skille mellom regionalisering og standardisering, ettersom selve prosessen da kan tolkes som standardisering, mens resultatene ofte fremstår som

regionaliseringsprodukter, altså slik standardiseringen blir uttrykt i regionene (Hårstad &

Opsahl, 2013: 155; Mæhlum, 2009: 20). «Standardisering» vil slik trolig være den mest presise beskrivelsen av mesteparten av dialektnivelleringen i Norge.

55

Som en følge av standardisering har de fleste norske dialekter i dag en tendens til å bli

«mindre utprega» eller «finere», men de bevarer likevel mesteparten av lydsystemet og bøyningssystemet, i tillegg til de mest grunnleggende strukturene i ord- og setningsmelodien (Mæhlum & Røyneland, 2012: 132–133). Dette gjelder imidlertid ikke det østnorske

dialektområdet, der stadig flere østlandske og midlandske dialekter nærmer seg språket i hovedstaden (det folkelige bymålet) (ibid.: 131). I store deler av midlandsområdet som Valdres, Hallingdal og Numedal har det blitt dokumentert omfattende talemålsendringer, og mange språkbrukere snakker nå tilnærmet identisk med oslomål (Kvåle, 1999; Thoengen, 1994; Papazian, 1997). Ifølge Papazian er ungdommer som bruker bygdemål i Nore og Uvdal i Numedal i mindretall og mange snakker det ikke i det hele tatt, til tross for at både de og foreldrene er født og oppvokst i Numedal (Papazian, 1997: 180). Ettersom avstanden mellom den tradisjonelle dialekten her og oslomålet er relativt stor, er det trolig her snakk om

dialektskifte – om ikke dialektdød. Mange andre tradisjonelle østlandsdialekter er generelt likere oslomålet, og en vil da heller snakke om dialektnivellering. Selv om disse områdene går gjennom et radikalt språkskifte, vil vi nok ikke se like store endringer ellers i landet med det første. Sannsynligheten er likevel liten for at standardtalemålet ikke har noen påvirkning ellers i landet, med så omfattende spredning i det østnorske området.

56