H YPOTESENE

8.1.1 Hypotese 1:

Dagens talemål i Stavanger endrer seg i et større omfang og i et raskere tempo enn på mange tiår.

Det er ikke lett å vurdere denne hypotesen, ettersom ikke alle de språklige variablene i denne undersøkelsen har blitt undersøkt før, av enten Finn Gabrielsen (1983) eller Kristine N. Aasen (2011). Jeg kommer derfor til å se bort fra hunkjønnsbøyning og svarabhaktivokal når jeg vurderer denne hypotesen. Ettersom Gabrielsen kun samlet inn data fra ungdommers talemål, kommer jeg kun til å gå ut ifra de yngres mål i vurderingen av denne hypotesen. Mens det er ca. 30 år mellom Gabrielsens (1981) og Aasens (2010) datainnsamling, er det kun ti år mellom min og Aasens. Dersom en antar at språkutviklingen har gått i samme tempo siden 80-tallet, er det naturlig å gå ut fra at språkendringene er større 1981–2010 enn 2010–20.

Bruken av a-infinitiv har gått fra 78 prosent i 1981, til 36 prosent i 2010 og tilbake til 78 prosent i dag. Ved første øyekast kan det se ut til at språkutviklingen har snudd siden 2010, men som tidligere nevnt i 7.2.2 er det lite trolig. Det kan nok heller skyldes ulike

informantutvalg, noe en for øvrig bør se alle resultatene i lys av – kanskje spesielt også adverb med opphavlig fullvokal i utlyd. Ved første øyekast ser det ut som dette dialekttrekket har blitt svekket moderat, ettersom bruksprosenten i 1981 var 77, mens den nå er 59. Ser vi på resultatene for de enkelte skolene, derimot, er det hele 75 prosent -a i adverb på Lunde, men bare 43 prosent -a på Kannik. Går vi kun ut ifra sentrumsskolene, er det altså en nedgang på over 30 prosentpoeng. Likevel er det samlet ikke helt klare tegn til at utviklingen har fortsatt i samme retning, og det er derfor vanskelig å skulle vurdere legitimiteten av hypotesen ut ifra disse variablene.

111

Bruken av bløte konsonanter ser ut til å være svært lik det den var i 2010, ettersom bruksprosenten fortsatt er på 50. I 1981 var bruken på hele 91 prosent. På 30 år gikk bruken ned med ca. 40 prosentpoeng, mens den kan se ut til å ha stagnert de siste ti årene. Igjen kan dette skyldes ulike informantutvalg, ettersom elevene på Lunde har vært med på å dra opp gjennomsnittet (60 prosent bløte konsonanter på Lunde). Likevel skjer nok ikke endringene av dette målmerket i like raskt tempo som før, selv om retningen er den samme.

Aasen undersøkte ikke ubestemt og bestemt form flertall maskulinum, og jeg kan derfor ikke si noe om dette trekkets utvikling fra 2010. Jeg kan imidlertid si noe om

utviklingen fra 1981, som kan beskrives som svært markant. I 1981 lå -ar og -ane samlet på 51 prosent, men ifølge Gabrielsen var bruksprosenten signifikant høyere i bestemt form (Gabrielsen, 1984: 86 og 113). Nå ligger -ar på under 5 prosent, mens -ane har holdt seg litt bedre, med ca. 20 prosent av forekomstene. I begge posisjoner er den tradisjonelle formen altså drastisk svekket, og -ar forblir den mest svekkede av de to formene og for øvrig også for undersøkelsen totalt.

På grunn av de tre studienes ulike metoder og utvalg av informanter og språklige variabler, er ikke de samme variablene blitt fulgt opp systematisk nok til at man kan sikkert bekrefte eller avkrefte hypotese 1. En kan likevel se av de variablene der det finnes egnet sammenligningsgrunnlag, at språkendringene har fortsatt i samme retning som før – i retning av standardtalemålet og bokmål –, og at de fleste tradisjonelle formene er enda mer svekket nå enn de var for ti år siden. Vi er trolig fortsatt inne i perioden med raske og

gjennomgripende språkendringer som oppstod i sammenheng med oljeboomen for over 40 år siden, ettersom det ikke har skjedd store endringer som skulle tilsi noe annet. Likevel kreves det videre forskning for å vurdere holdbarheten av denne hypotesen.

8.1.2 Hypotese 2:

De fleste nyere dialekttrekk i Stavanger i dag som får en viss utbreiing, har sitt opphav i bokmål.

Som diskutert i kapittel 7.2, er alle de nye språktrekkene i Stavanger gjenstand for det isomorfiske crux (se kap. 4.6.3.3.3). Rent språklig kan vi ikke konkludere med trekkenes opphavssted, ettersom de er tradisjonelle flere steder. De kan stamme fra Bergen eller Oslo – eller det høyere talemålet, som stemmer overens med noe av de nye formene. Etter å ha sett på språkendringene i lys av en rekke rammebetingelser (se kap. 7.2) har jeg konkludert med at

112

standardtalemålet (og dermed også bokmålet) er den viktigste påvirkningsfaktoren. Det vil altså si at de nye formene som spres i Stavanger i dag, høyst sannsynlig har sitt opphav i bokmål, og dermed er hypotesen bekreftet.

8.1.3 Hypotese 3:

Det gamle høystatusmålet i Stavanger har mer eller mindre forsvunnet, men det er i ferd med å vokse frem et nytt statusmål, som best kan beskrives som et regionalt farget

standardtalemål.

Ettersom hypotesen er delt i to, kommer jeg også til å svare todelt. Det høyere talemålet i Stavanger har et påvist begrenset bruksområde, og ingen av de yngre informantene har typiske tradisjonelle høystatustrekk. Likevel hadde to av de voksne informantene fullstendig eller delvis bruk av sosiolekten, noe som viser at den ikke er helt borte. Når det gjelder dens posisjon som prestisjemål, er nok ikke utsiktene like oppløftende. Blant de fleste voksne har nok sosiolekten fått negative konnotasjoner som en foreldet og «snobbete» varietet brukt av hovedsakelig eldre. Flere av Aasens (2011) unge informanter virket å ikke kjenne til det

høyere talemålets statusfunksjon og så kun på det som gammelt og tradisjonelt (se kap. 7.2.1).

Jeg tror en derfor trygt kan si at det høyere talemålet ikke lenger fungerer som statusmål.

Spørsmålet er om det blir erstattet av en annen varietet, eller om det modifiserte bymålet blir eneherskende. Ut ifra resultatene i denne undersøkelsen ser det ut til at de yngres dialekt i stor grad nærmer seg standardtalemålet – på Eiganes mer enn på Hundvåg. Dette kan resultere i et regionalt farget standardtalemål dersom utviklingen fortsetter i samme retning. Om dette vil få status som lokalt prestisjemål, vil fremtiden vise, men mye ligger til rette for dette.

Standardtalemålet er tilknyttet stor prestisje (se kap. 7.2.2.2), og en regional variant kan få en lignende status. Denne vil nok likevel ikke være like geografisk og økonomisk bundet som det høyere talemålet var, ettersom samfunnet er noe endret, og klasseskillene er blitt mindre skarpe enn de var for hundre år siden. Hypotesen ser altså ut til å stemme frem til nå, men om det blir et nytt statusmål i Stavanger eller ikke, vil kun tiden vise.

113