Et kjennetegn ved den aktive arbeidsmarkedspolitikken i Norge er at marginale eller grupper er prioritert, dvs personer som har problemer med å etablere seg på arbeidsmarkedet. Mange tiltak er rettet inn mot arbeidssøkere med kjennetegn som indikerer at de kan ha slike problemer: langtidsarbeidssøkere, ungdom, innvandrere, eldre arbeidssøkere, tidligere hjemmearbeidende og andre nykommere i arbeidsmarkedet. I tillegg kommer de særskilte tiltakene for yrkeshemmede. Det at personer med slike kjennetegn prioriteres både ved utformingen av tiltak og ved rekrutteringen av deltakere til hvert enkelt tiltak, kan komme i konflikt med et annet hensyn, nemlig at ressursene som brukes til aktive arbeidsmarkedstiltak, skal utnyttes effektivt; dvs en klassisk konflikt mellom fordelingshensyn versus effektivitetshensyn.
Vi skal ikke gå nærmere inn i en diskusjon av hva som menes med effektiv ressursutnytting i denne sammenhengen, men bare vise til to andre sentrale mål for den aktive arbeidsmarkedspolitikken, nemlig (a) å få flest mulige arbeidsledige arbeidssøkere over i ordinært arbeid, men også (b) å øke jobbmulighetene mest mulig for hver enkelt arbeidssøker. Dersom personer som tilhører marginale grupper, har lavere jobbsannsynlighet etter å ha gjennomført et tiltak - enn andre arbeidssøkere som gjennomfører det samme tiltaket, kan prioriteringen av svake grupper komme i konflikt med målsetting (a). Tilsvarende kan prioriteringen komme i konflikt med målsetting (b) dersom arbeidssøkere som tilhører en marginal gruppe, har lite utbytte av tiltak, for eksempel mindre utbytte av et gitt tiltak enn andre, mer ressurssterke arbeidssøkere. Med utbytte menes her økte jobbsjanser.
Hvem som faktisk deltar i aktive arbeidsmarkedstiltak, er et resultat av en prosess, der flere aktører med ulike interesser og motiver er involvert: Fra planlegging og etablering av tiltaket, utforming av innhold og regelverk, via informasjon om tiltaket overfor potensielle deltakere, deltakernes interesse for tiltaket, tilgangen på alternative tilbud, og deretter hvordan arbeidskontoret og tiltaksarrangørene plukker
ut hvem som skal få tilbud om å delta, og til slutt hvem som faktiske ønsker å delta og hvem som fullfører.
Tiltaksvolumet og utformingen av tiltakene er bestemmende for hvor mange som kan delta og hvem blant de arbeidsløse (eller arbeidssøkende) som vil være prioritert. Dette leddet i prosessen er et resultat av beslutninger tatt på et overordnet politikknivå. Fordelingen av tiltaksressurser internt i arbeidsmarkedsetaten mellom regioner og mellom ulike typer tiltak på lokalt nivå, er administrative beslutninger som treffes av etaten selv. Siden deltakelse i tiltak i hovedsak er frivillig, er selvsagt også arbeidssøkernes egne valg et viktig ledd i prosessen og helt avgjørende for hvem som faktisk kommer til å delta. I den grad det ikke er frivillig å delta, for eksempel ved at det er knyttet sanksjoner til det å ikke delta (midlertidig tap av rett til dagpenger), vil også utformingen av sanksjonene være av betydning for hvem som kommer til å delta.
I mange situasjoner er det flere som ønsker delta i spesifikke tiltak (eller i tiltak mer generelt) enn det er tiltaksplasser. Også blant kvalifiserte og interesserte personer i målgruppene må det derfor gjøres en utvelgelse. Denne utvelgelsen er det arbeidskontoret og tiltaksarrangøren som står for. Utvelgelsen skal følge visse retningslinjer, men det er likevel rom for utøvelse av skjønn. Utøvelsen av dette skjønnet er dermed også et viktig ledd i utvelgelsesprosessen. I noen tilfeller vil utvelgelsen av deltakere snarere dreie seg om å ordne en kø av personer som ønsker å delta – slik at noen får lenger ventetid enn andre – enn å nekte noen å delta.
Ordet rekruttering vil vi bruke om den delen av denne prosessen som foregår etter at tiltaket er etablert, dvs en prosess som skiller mellom deltakere og ikke-deltakere for et gitt tiltak - med en mer eller mindre veldefinert målgruppe.
Ordet seleksjon vil vi forbeholde en bestemt effekt av rekrutteringsprosessen, nemlig at deltakerne i et tiltak på en systematisk måte skiller seg fra resten av målgruppa for tiltaket. Forskjellen ligger i at visse egenskaper eller kjennetegn har en annen fordeling blant deltakerne enn blant resten av medlemmene i målgruppa (før tiltaket er gjennomført). En slik forskjell er meningsfull bare dersom både målgruppa og deltakerne er veldefinerte som populasjoner. Mens deltakerne alltid er en relativt veldefinert gruppe (selv om det må vurderes om det skal skilles mellom deltakere som fullfører og deltakere som ikke fullfører), vil målgruppa sjelden være det, dvs den
delen av målgruppa som ikke deltar. Målgruppa er oftest bare gitt ved en generell karakteristikk basert på visse kjennetegn, men den er sjelden eller aldri avgrenset konkret til identifiserte personer.
Ikke alle typer forskjeller mellom deltakerne og målgruppa vil bli karakterisert som seleksjon. Seleksjon brukes om forskjeller i fordelingen av egenskaper som er av direkte betydning for formålet med tiltaket. Anta at tiltaket har som mål å bedre deltakernes skår i forhold til et suksesskriterium Y, for eksempel jobbsannsynlighet eller årlig arbeidsinntekt. Seleksjon til tiltaket innebærer at egenskaper som er av betydning for Y, er ulikt fordelt blant deltakerne og blant medlemmene i målgruppen, for eksempel slik at de som deltar i tiltaket, ville komme bedre (dårligere) ut uten tiltaket enn de som ikke deltar. Dette kalles positiv (negativ) seleksjon.
I noen sammenhenger vil man også se at ordet seleksjon brukes om ulik fordeling av egenskaper som er av betydning for effekten av tiltaket på utfallet Y. Vi kan for eksempel tenke oss at de som deltar, også er de som har størst utbytte av tiltaket, dvs oppnår størst forbedring i Y.
Kunnskap om rekruttering til tiltak – og mer spesielt kunnskap om seleksjon til tiltak - er viktig av minst to grunner: (a) Kunnskap om rekruttering er viktig som grunnlag for å innrette politikken og forvaltningen av tiltakene slik at man faktisk når fram til prioriterte målgrupper for hvert enkelt tiltak. (b) Kunnskap om seleksjon er viktig når vi skal vurdere effekten av tiltaket for deltakerne - og for potensielle deltakere. Effekten av tiltak evalueres ofte ved å sammenlikne utfallet Y for deltakere med det tilsvarende utfallet for ikke-deltakere i målgruppa. Ved seleksjon til tiltak (positiv eller negativ) vil denne sammenlikningsgruppa ikke gi et riktig bilde av hva utfallet hadde vært for deltakerne dersom de ikke hadde deltatt (et kontrafaktisk utfall). Forskjellen mellom de to gruppene vil dermed ikke gi et riktig bilde av effekten av tiltaket for deltakerne - og heller ikke for potensielle deltakere. Bare dersom vi kjenner til (eller kan beregne) på hvilken måte deltakerne er en selektert gruppe, kan det korrigeres for dette slik at en sammenlikning likevel gir et korrekt bilde av effekten av tiltaket.
Analyser av rekruttering til tiltak forutsetter at vi har en veldefinert målgruppe for tiltaket (tiltakene). For å kunne beskrive og analysere utfallet av rekrutteringen – herunder seleksjonen – må vi kunne skille mellom tiltaksgruppa (-gruppene) og
sammenlikningsgruppa (-gruppene). I mange tilfeller er det slett ikke opplagt hvordan denne avgrensningen skal gjøres og hvordan dette skillet skal trekkes. For å komme fram til kvantitative resultater (som best mulig fanger opp det som faktisk foregår) må det gjøres en rekke konvensjonelle valg. Som for alle typer empiriske analyser, vil derfor resultatene av en rekrutterings- eller seleksjonsanalyse avhenge av tilgangen på data og valg av analyseopplegg.
Dersom formålet er å analysere effekten av tiltak for deltakere eller for en gruppe av deltakere, dvs dersom rekrutteringen til tiltak i seg selv ikke er av interesse, kan det være hensiktsmessig å bruke en annen tiltaks- og /eller sammenlikningsgruppe enn alle deltakere og alle ikke-deltakere (eller et tilfeldig utvalg av disse populasjonene). For å eliminere mest mulig av seleksjonen som følger av rekrutteringsprosessen (seleksjonseffekten), slik at den beregnede effekten gir et best mulig bilde av tiltakseffekten, kan det være fordelaktig å bruke konstruerte deltaker- og sammenlikningsgrupper framfor samtlige eller tilfeldige utvalg av deltakere og ikke-deltakere. Effektevalueringer basert på eksperimentelle data er et eksempel på dette.