De aktive arbeidsmarkedstiltakene har som mål å øke deltakernes framtidige muligheter i arbeidsmarkedet, dels ved å forhindre at de støtes ut av arbeidsmarkedet, men kommer raskere i jobb enn de ellers ville gjort, og dels ved å bidra til at de får mer langvarige jobber og helst også bedre betalte jobber enn de ellers ville fått. I den grad disse målene nås, kan det være et resultat av flere typer av effekter: Deltakelse i tiltak vil kunne (1) vedlikeholde og øke deltakernes realkompetanse gjennom opplæring og trening og forhindre slitasje av allerede ervervet kompetanse, (2) gi deltakerne kontakter i arbeidslivet og informasjon om hvor det finnes ledige jobber, (3) gjøre deltakerne til bedre og mer ivrige jobbsøkere, samt mer mobile og omstillingsdyktige i forhold til hvor det finnes ledige jobber. Når deltakelse i tiltak kan brukes som "arbeidstest" for arbeidssøkere som mottar dagpenger, kan tiltak også gi insentiver til mer aktiv jobbsøking (fordi alternativet ikke er "ferie" med dagpenger, men tiltak med lønn eller stønad) og bidra til å forebygge trygdemisbruk.
I tillegg kommer at (4) deltakelse i tiltak kan ha en signaleffekt overfor potensielle arbeidsgivere, dvs at deltakelse tolkes som en indikasjon på arbeidssøkerens ikke-observerte kvaliteter (utover eventuelle ferdigheter tilegnet som et resultat av tiltaket). Om deltakelse gir positive eller negative signaler – sammenliknet med for eksempel det å være helt ledig uten tiltakserfaring, avhenger av hva arbeidsgiverne vet (eller antar) om utvelgelsen av deltakere til tiltak, dvs arbeidsmarkedsmyndighetenes rekrutteringsstrategi og arbeidssøkernes egne preferanser for å delta i tiltak. Signaleffekten kan dermed variere med tiltakstype og kjennetegn ved arbeidssøkeren (kjønn, alder, utdanningsnivå, tidligere arbeidserfaring osv).
De tilsiktede effektene (1)-(3) vil i sum bidra til mindre friksjon og større mobilitet i arbeidsmarkedet samt økt etterspørsel etter arbeidskraft (for gitt lønnsnivå) - fordi arbeidskraften er blitt mer attraktiv. Mest sannsynlig vil også tilbudet av arbeidskraft øke fordi tilbud om tiltak virker mobiliserende på yrkespassive, og fordi jobbmulighetene blir bedre. For uendret lønnsnivå vil sysselsettingen øke og arbeidsløsheten gå ned. Dette er da også målsettingen for den aktive arbeidsmarkedspolitikken. Disse umiddelbare og positive effektene av tiltakene kan imidlertid bli motvirket eller forsterket av ulike typer indirekte effekter.
I tillegg til signaleffekten nevnt over, kan det for det første tenkes at (5) arbeidsløse som får jobb etter å ha deltatt i tiltak, fortrenger enn annen person som nå blir arbeidsløs, men som ellers ville fått jobben. I så fall er sysselsettingseffekten lik null. På den annen side kan det også tenkes at (6) den økte tilgangen på kvalifisert arbeidskraft bidrar til å løse opp flaskehalser i økonomien og dermed utløser ytterligere etterspørsel etter arbeidskraft. En annen indirekte - og utilsiktet - effekt kan være at (7) arbeidsløse arbeidssøkere som har deltatt i tiltak, kan bli mer kresne enn de var før fordi deres forventninger og ambisjoner har økt. I så fall vil de sette større krav til akseptable jobber. Dermed vil jobbsannsynligheten for den enkelte (og sysselsettingsnivået generelt) ikke øke like mye som for uendrede jobbkrav.
Et stort tiltaksvolum og dermed redusert åpen arbeidsløshet kan også føre til at fagforeningene (og hver enkelt arbeidssøker) endrer strategi. Den aktive arbeidsmarkedspolitikken kan bidra til å øke fagforeningenes forhandlingsstyrke fordi trusselen om arbeidsløshet blir mindre skremmende. Dette kan føre til at (8)
fagforeningene (og individuelle arbeidssøkere) stiller høyere lønnskrav i forhandlingene med arbeidsgiverne enn de ellers ville gjort. Resultatet kan bli et høyere lønnsnivå, og dermed en svakere sysselsettingseffekt av de aktive tiltakene enn vi ellers ville fått.
Dette resonnementet forutsetter at deltakelse i tiltak oppfattes som et bedre alternativ (til jobb) enn åpen arbeidsløshet Dette er en realistisk forutsetning dersom en betydelig andel av de arbeidsløse ikke har rett til dagpenger, dersom dagpengeperioden er kortvarig, eller dersom dagpengenivået er lavt sammenliknet med tiltakslønnen. Dersom nivået på tiltakslønnen og dagpengene er om lag det samme, må vi anta at mange arbeidssøkere vil foretrekke ledighet framfor tiltak - når vi ser bort fra at dagpengeperioden er begrenset. Dette er også en grunnleggende forutsetning i økonomisk teori om tilbud av arbeidskraft, nemlig at fritid (herunder arbeidsløshet) er et gode sammenliknet med arbeid (herunder tiltaksarbeid) - for alt annet likt. Teorien om fritid versus arbeid kan kanskje oversettes til et valg mellom ledighet versus tiltak for enkeltindivider - under visse forutsetninger. Den synes mindre relevant som grunnlag for analyse av fagforeningenes tilpasning i forhold til en aktiv arbeidsmarkedspolitikk.
Effektene nevnt under (8) er basert på at lønnsdannelsen i hovedsak er et resultat av toparts-forhandlinger mellom arbeidstakere og arbeidsgivere og deres organisasjoner - der arbeidsmarkedspolitikken tas for gitt på linje med andre rammebetingelser. Dersom vi alternativt betrakter lønnsdannelsen som et resultat av forhandlinger med myndighetene som en tredje deltaker, kan resultatet bli det motsatte. (9) Anta at arbeidstakerne og deres organisasjoner oppfatter tilbud om deltakelse i tiltak som positivt framfor åpen arbeidsløshet. Dersom myndighetenes bidrag i lønnsforhandlingene er en aktiv arbeidsmarkedspolitikk som sikrer at en andel av de arbeidsløse får tilbud om å delta i tiltak (med tiltakslønn eller stønad), kan arbeidstakerne dermed redusere sine lønnskrav - og likevel komme bedre ut enn i en situasjon med et mindre tiltaksvolum, der de måtte kreve høyere lønn som kompensasjon for arbeidsløshetsrisikoen.
Som vi ser, flere av de nevnte indirekte effektene bidrar til å svekke de tilsiktede, positive sysselsettingseffektene. For å være sikker på at den samlede effekten av de aktive tiltakene gir økt sysselsetting, regnes det derfor som en
nødvendig - men ikke tilstrekkelig - forutsetning at den direkte effekten er positiv, dvs at tiltakene må føre til økt jobbsannsynlighet for hver enkelt som deltar.