Hensynet til barnets beste er et sentralt prinsipp på barnevernets området og kommer bl a til uttrykk i flere lovtekster.
I BK art 3 nr. 1 heter det:
”Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsor-ganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.”
Hensynet kommer også til uttrykk på Grunnlovsnivå i §104, 2. ledd, hvor det heter at ”ved handlinger og avgjørelser som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn”.
I bvl § 4-1 heter det:
”Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen”. jf. bvl § 4-1.
5 Rt 1997 s 534
5
Synet på hva som er barnets beste er under stadig utvikling og er avhengig og gjenspeiler samfunnets syn på barn, deres behov, etc. Barnets beste er således et dynamisk begrep som utvikler seg i takt med utviklingen i barnepsykologien, barnepedagogikken og andre fag som kan være med på å utforme begrepet.
Barnets uttalerett kan også bli sett som uttrykk for prinsippet om barnets beste. Ved å uttale seg får barnet anledning til selv å forme sin egen mening og formidle sitt syn på sak som be-rører barnet. Barnets uttalerett er lovfestet i bvl §6-3, 1.ledd, jf. BK12, jf. Grl § 104. Det føl-ger av bestemmelse i bvl § 6-3, 1.ledd at barn som er fylt 7 år, men også yngre barn, som kan danne seg egne synspunkter skal informeres og gis anledning til å uttale seg. Dette gjelder også ved samværsspørsmål. Barnet har ingen plikt til å uttale seg. Barnets uttalerett medfører heller ikke at barnet gis anledning til eller legges ansvar for å avgjøre egen sak. Barnets me-ning tillegges imidlertid vekt etter barnets alder og modenhet.
Også når det gjelder prosessuelle spørsmål, kan prinsippet til barnets beste vektlegges.6 2.2 Det biologiske prinsippet
I vårt samfunn er det vanlig at barna vokser opp hos sine biologiske foreldre.
Det anses som verdifullt for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Dette fordi det ofte eksisterer en nær følelsesmessig tilknytning mellom biologiske foreldre og barnet, men også fordi denne tilknytningen gir barnet følelse av kontinuitet i livet.7 Om barnet vokser opp hos andre omsorgspersoner enn de biologiske foreldre anses det som verdifullt at barna kjenner sine biologiske foreldre eller i det minste har kjennskap til sitt opphav.
EMD har i flere avgjørelser uttalt at det overordnede formålet etter omsorgsovertakelse er å gjenforene de biologiske foreldre og barnet. 8
Fordi det biologiske prinsippet anses som grunnleggende prinsipp på barnevernrettens områ-det og barnet primært skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, er områ-det først og fremst gjen-nom hjelpetiltak at barnets omsorgssituasjon skal bedres. ”Hjelp skal primært gis hjemme, og plassering skal være siste alternativ”.9
6Rt 2004 s. 1300
7 Ot. prp. nr. 44 (1991-1992), s.51
8 Adele Johansen mot Norge, avs. 78
9 St. meld. nr. 40 (2001-2002), s. 15.
6 2.3 Mildeste inngreps prinsipp
Prinsippet innebærer at det mildeste inngrepet skal velges dersom dette kan være nok til å gjøre barnets omsorgssituasjon tilfredsstillende.
Klarest uttrykkes hensynet til mildeste inngreps prinsipp i bvl § 4-12, 2.ledd. Det følger eks-plisitt av bestemmelsen i bvl § 4-12, 2.ledd at et vedtak om omsorgsovertakelse ikke kan tref-fes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter bvl § 4-4 eller ved tiltak etter bvl § 4 -10 eller § 4 – 11, jf. bvl § 4-12, 2. ledd.
Av og til kan barnets omsorgssituasjon være så alvorlig at det kan være klart at mildere tiltak ikke kan føre frem, slik at omsorgsovertakelse blir det tiltaket som skal velges. Det er ikke oppstilt noe vilkår i loven om at mildere tiltak alltid først skal være forsøkt.10
2.4 Legalitetsprinsippet Grunnloven §103 slår fast:
”Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.”
Dette er uttrykk for legalitetsprinsippet som er blitt kodifisert i 2014.
Inntil 2014 ble det antatt at legalitetsprinsippet hadde Grunnlovens rang i kraft av konstitusjo-nell sedvanerett.
Legalitetsprinsippet innebærer ikke at regelen nødvendigvis må stå i loven, men at hjemmel-skjeden må kunne tilbakeføres til en lov, gitt av Stortinget.
Jo mer tyngende inngrepet overfor borgerne er, desto klarere må lovhjemmelen være.
3 Rettskilder på barnevernrettens område 3.1 Innledning
10Ofstad (2015), s. 152.
7
For å finne frem til rettsreglenes innhold, må man finne frem til de relevante rettskilder.
Rettskilder på barnevernrettens området er i utgangspunktet de samme som på andre rettsom-råder. Lovtekst, forarbeider, rettspraksis, traktater, reelle hensyn – det man bygger på for å ta standpunkt til rettsspørsmål.11
Imidlertid har hvert rettsområdet sine særpreg. Dette har også rettskildebildet på barnevernret-tens område. Jeg viser til dommenes prejudikatverdi på dette rettsområdet i pkt. 3.3 i denne avhandlingen om betydningen av Høyesterettsavgjørelser. For spørsmålet om samværsnekt, herunder - hva som skal til for å nekte samvær - får Høyesterettspraksis sentral betydning.
Lov 17 juli 1992 nr 100 om barneverntjenester er gjeldende lov og den sentrale rettskilden på barnevernrettens område. Loven har erstattet lov av 1953 om barnevern. I disse dager forelig-ger det imidlertid et utkast til ny barnevernlov med tilhørende forarbeider. Loven av 1992 ble endret en rekke ganger i årenes løp, og det finnes ledsagende forarbeider til disse endringene i tillegg til de opprinnelige forarbeidene til loven.
Bestemmelsen som regulerer spørsmålet om samværsrett er bvl § 4-19:
” Barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre.
Når det er fattet vedtak om omsorgovertakelse , skal fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samværsretten, men kan også bestemme at det av hensyn til barnet ikke skal være noe samvær. Fylkesnemnda kan også bestemme at foreldrene ikke skal ha rett å vite hvor barnet er”.
Hjemmelen for å beslutte samværsnekt er bvl § 4-19, 2 ledd, 1.pkt.
Ordlyden i bvl § 4-19, 2.ledd, 1. pkt er ikke oppklarende og gir ikke holdepunkter for hva som skal til for å beslutte samværsnekt. Da ordlyden ikke gir noen holdepunkter for bestem-melsens nærmere forståelse, må man undersøke andre rettskildefaktorer.
Rettspraksis blir her som sagt en sentral rettskildefaktor. Det er imidlertid fylkesnemnder for barnevern og sosiale saker som avgjør i første instans bl a spørsmålet om omsorgovertakelse, samværsrett og samværsnekt. Fylkesnemnda er domstolslignende organ, som består av en eller flere ledere som fyller vilkårene til dommere, et utvalg av fagkyndige, og et alminnelig
11 Mestad (2009) s. 5.
8
medlemsutvalg. jf. bvl § 7-2. Selv om vekten av forvaltningspraksis kan være omdiskutert, er det enighet om at forvaltningspraksis ikke har stor vekt.12 Således til tross for at fylkesnemn-da er faglig kompetent organ, blir ikke vekten av fylkesnemnfylkesnemn-das avgjørelser tillagt stor vekt.
Det finnes en del juridisk litteratur på område. Hvilken vekt juridisk teori har som selvstendig rettskilde er omdiskutert.
Norge har påtatt seg en del folkerettslige forpliktelser gjennom konvensjoner, jf. bl a Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FNs konvensjon om barns rettigheter (BK) som er mest relevante på barnevernrettens området. Jeg behandler norske internasjonale for-pliktelser og deres betydningen for avhandlingens problemstilling i pkt 3.2.
3.2 Internasjonale rettskilder og samværsnekt etter bvl §4-19 andre ledd Barnets og foreldrenes rett til familieliv er forankret i Europeiske menneskerettskonvensjo-nen, EMK art 8. Etter bestemmelsen har ”enhver” rett til respekt for sitt familieliv, både voksne og barn. Etter omsorgsovertakelsen består i utgangspunktet retten til familieliv.13 Samværsretten både for foreldre og barn er således forankret i EMK art 8. Men også Barne-konvensjonens, BK art 9 nr 3 forankrer retten til samvær for barn.
I BK art 9 nr 3 heter det:
”Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opp-rettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste”.
Menneskerettigheter er bestemmelser som stiller grunnleggende krav til individenes rettsstil-ling.14 I Grunnloven § 92 heter det at norske myndigheter skal respektere og sikre menneske-rettighetene, slik som de er lovfestet i Grunnloven eller i bindende for Norge traktater. Også Grunnlovens § 102 om retten til privatliv og §104 om barns krav på respekt av sin menneske-verd er med på å synliggjøre betydningen av menneskerettighetene for norsk rettsanvendelse.
12 Bendiksen (2006) s. 34.
13 NOU 2016:16, pkt 13.4
14 Opsahl (2009), s. 817
9
Det er ikke knyttet egen domstol eller håndhevingsorgan til FN konvensjonen om barnerettig-heter. Til EMK er det knyttet individklagerett og enkeltpersoner kan klage statene inn for EMD:
I Art 34 i EMK heter det:
”The Court may receive applications from any person, non–governmental organisation og group of individuals claiming to be the victim of a violation by any of the High Contracting Parties…”.
Alle nasjonale rettsmidler må være oppbrukt, før man kan klage til EMD, jf. EMK art 35.
For å finne frem innholdet i konvensjonenes bestemmelser må konvensjonene tolkes.
I Wien konvensjonen om traktatretten av 1969 er reglene om traktattolkning kodifisert. Regler om tolkning av traktater i Wien – konvensjonens (art 31-34) følger stort sett samme prinsipper som man er kjent med fra rettskildelære og som anvendes ved tolkning av lover.15
EMD tolker EMK i siste instans og har således siste og avgjørende ord i hvordan konvensjo-nen skal tolkes. Saker om samværsnekt prøves for EMD etter EMK art 8. EMD tolker kon-vensjonen dynamisk og slik at bestemmelsene i konkon-vensjonen til enhver tid best mulig ivare-tar bestemmelsenes formål. Konvensjonen blir således et levende instrument og innholdet i bestemmelsene blir utviklet i takt med samfunnsutviklingen og ledsagende utvikling av opp-fatningene i samfunnet.
Til tross for at Norge er forpliktet folkerettslig, kan ikke Norge anvende konvensjonenes be-stemmelser om menneskerettighetene direkte i sin nasjonal rettshåndhevelse. Norge anser nemlig det nasjonale og det folkerettslige rettssystemet som to adskilte rettssystemer, noe som kalles for dualisme. For at folkerettslige regler skal kunne anvendes i det nasjonale rettssys-temet må de gjennomføres. Gjennomføringen skjer med inkorporasjon (når konvensjonens tekst i sin helhet blir inkorporert eller henvist til) eller transformasjon (når tilsvarende regel blir innført i nasjonal lovgivning).
Ved menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr 30 er fem menneskerettskonvensjoner, bl a Euro-peiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FN barnekonvensjonen (BK), inkorporert i norsk rett, jf. mrl § 2.
I mrl § 2 heter det om bl a EMK og BK:
15 Opsahl (2009) s. 803.
10
”Følgende konvensjoner skal gjelde som norsk lov i den utstrekning de er bindende for Nor-ge…”
I mrl § 3 er det sagt at:
”Bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i §2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning”.
Da bestemmelsene i EMK er gjeldende rett for Norge, og i tilfelle motstrid skal gå foran na-sjonale bestemmelser, er EMD sin praksis i tilknytning til EMK art 8 betydningsfull for hvil-ket innhold reglene om samværsnekt har etter bvl §4-19, 2. ledd, samt for problemstillingen i denne avhandlingen:
”Hvor mye som skal til for å kunne nekte samvær?”
I EMK art 8 heter det:
1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uor-den eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Samværsnekt er i prinsippet, i utgangspunktet forbudt etter EMK art 8 nr 1, men må legitime-res utfra EMK art 8 nr 2. Det følger av EMK art 8 nr 2 at inngrep i samværsrett kan foretas.
Det er imidlertid visse vilkår som må være oppfylt. Således kan statene etter EMK art 8 nr 2 foreta et inngrep i samværsretten hvis det foreligger en lovhjemmel i nasjonal lovgivning for å foreta et slik inngrep, hvis det er nødvendig i et demokratisk samfunn, samt hvis inngrepet tjener visse formål angitt i bestemmelsen, jf. EMK art 8 nr. 2.
EMK art 8 nr 2 oppstiller således et unntak fra hovedregelen i EMK art 8 nr 1 som oppstiller hovedregelen om at ”enhver” har rett til familieliv, herunder samværsrett. Et inngrep kan være forholdsmessig og nødvendig i den konkrete sak.16
16 Ofstad (2015) s. 468
11
Etter bestemmelsen i EMK art 8 nr 2 må inngrepet skje ”i samsvar med loven”. Det at inngre-pet må skje i samsvar med lov er i tråd med legalitetsprinsipinngre-pets krav om hjemmel i lov for at staten skal kunne gjøre inngrep i borgernes rettssfære. Jeg viser her til det som er sagt om legalitetsprinsippet i pkt. 2.4 i denne avhandlingen.
Lovhjemmelen for å beslutte samværsnekt er bvl § 4-19, 2.ledd, 1.pkt. Da samværsnekt er et svært tyngende inngrep, skjerpes kravet til kvaliteten for lovhjemmelen. Ordlyden i bvl § 4-19, 2.ledd er taus for hva som skal til for nekte samvær. Det er da ikke kan være enkelt for borgere å forutberegne sin rettsstilling etter bestemmelsen. Spørsmålet som kan stilles er om bvl §4-19, 2. ledd tilfredsstiller kravet til lovhjemmel, i den forstand at den er tilstrekkelig klar, tatt i betraktning inngrepets alvorlig karakter.
De formålene norske myndigheter forfølger ved samværsnekt etter bvl § 4-19 kan utledes av barnevernslovens formålsparagraf, bvl § 1-1:
”Formålet med denne lov er
- å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvik-ling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid,
- å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår”.
For EMD blir det ofte påberopt vilkåret i EMK art 8 nr. 2 om at inngrepet ikke er nødvendig i et demokratisk samfunn. Kravet til nødvendighet innebærer etter EMDs praksis at det forelig-ger presserende samfunnsbehov som inngrepet avhjelper, samtidig som det ikke er mulig å avhjelpe behovet med mindre inngripende tiltak. Inngrepet må være forholdsmessig, og såle-des nødvendig i et demokratisk samfunn.
I en sak for EMD, Jansen mot Norge av 2018 er følgende uttalt om nødvendighetskravet i EMK art 8 nr. 2:
”In accordance with the Courts established case-law, the notion og necessity implies that the interference corresponds to a pressing social need and, in particular, is proportionate to the legitimate aim pursued, regard being had to the fair balance wich has to be struck between the relevant competing interests”.
Etter EMDs praksis tilkjennes statene en viss skjønnsmargin i sin praktisering av EMK art 8.
Når det gjelder spørsmålet om omsorgsovertakelse, er det et spørsmål som er tett knyttet til statenes kulturelle tradisjoner og hvor mye myndighetene tradisjonelt kan blande seg i de pri-vates familieliv. Dette varierer fra stat til stat og EMD utviser tilbakeholdenhet når det gjelder
12
prøvingsintensiteten av spørsmålet om omsorgsovertakelse. Statlige myndighetene er også mye nærmere sine borgere, nærmere bevisvurderingen i de aktuelle sakene som reises for nasjonale domstoler. Prøvingsintensiteten er imidlertid nokså intens når det gjelder ytterligere pålegg, slik som begrensingene i samvær mellom biologiske foreldre og barn.17
I Adele Johansen – saken er dette uttrykt slik:
”Domstolen erkjenner således at myndighetene har et bredt skjønnsmessig spillerom ved be-dømmelsen av nødvendigheten av å overta omsorgen for et barn. Det er imidlertid på sin plass med en nøyere vurdering både av eventuelle ytterliggere pålegg som innskrenkninger i for-eldreansvaret og rett til samvær med barnet…”.18
3.3 Høyesterett dømmer i siste instans
Høyesterett dømmer i siste instans, jf. Grl §88. Høyesterettsavgjørelser er således et sentralt rettskilde for å skaffe seg kunnskap om hva som skal til for å kunne nekte samvær. Dette gjel-der særlig i lys av at det ikke er mye veiledning man kan utlede av forarbeidene om spørsmå-let og heller ikke ordlyden i bvl § 4-19, 2. ledd er oppklarende.
Hensynet til barnets beste, jf. bvl § 4-1, og dermed hva som er og blir den beste løsningen for det konkrete barnet i saken, gjør imidlertid at avgjørelsene på barneverrettens område preges av skjønn i utstrakt grad.
Det ovennevnte påvirker dommenes prejudikatverdi på barnevernrettens området. En dom er således ikke bindende i den forstand at man må komme til samme resultat i en lignende bar-nevernssak, men dommen kan tjene som prejudikat når det gjelder hvilke momenter det er tillatt å trekke inn i vurderingen.19
4 Kort om omsorgsovertakelse etter bvl § 4-12
17 Barne- og familiedepartementet (2008) s. 863
18 Adele Johansen mot Norge, avs. 64
19 Bendiksen (2015) s. 33
13
I bvl § 4-12 er det hjemlet adgang til å beslutte omsorgsovertakelse.
”Omsorgsovertakelse innebærer at barn flyttes fra sine foreldre, og at barneverntjenesten overtar ansvaret for barnets oppvekst”.20
Det at barnet blir flyttet fra foreldre og at det offentlige skal bære hovedansvaret for omsorgen representerer et svært alvorlig inngrep i både barns og foreldrenes livsutfoldelse, samt inn-hugg i deres grunnleggende menneskerettigheter. Omsorgsovertakelse er også et inngrep som fører med seg en del risikoer for barnet.21
I forarbeidene heter det at familiene skal først og fremst få hjelp til å leve og bo sammen.22 Det stilles således strenge vilkår for å vedta omsorgsovertakelse og flytte barnet fra biologiske foreldre, jf. bvl § 4-12.
4.1 Omsorgsovertakelse etter bvl § 4-12 - vilkår
Etter ordlyden i bvl § 4-12 må det foreligge en av situasjonene som er beskrevet i paragrafens første ledd, bokstavene a-d.
Ordlyden i bvl § 4-12, 1. ledd, bokstav a er rettet mot situasjoner, hvor det er ”…alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller den personlige kontakten og tryggheten”. I følge for-arbeidene må situasjonen rundt barnet være vurdert som klart uholdbar. Det er således ikke alle avvik fra vanlige normer og situasjoner som kan utgjøre grunn til omsorgsovertakelse etter dette alternativet.23
Etter bvl § 4-12 bokstav b) kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse,
”… dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetreng-ende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring”. Særlige omsorgsbehov hos barnet som følge av sykdom eller funksjonshemning ikke i seg selv danner grunnlag for omsorgsovertakelse, men dersom foreldrene ikke imøtekommer barnets særlige behov i en slik situasjon kan det danne grunnlag for omsorgsovertakelse.24 Det er altså foreldrenes
20 Lindboe (2012), s.83
21 Bendiksen (2015), s. 198.
22 Ot. prp. 44 (1991- 1992), s. 41.
23 Ot. prp. nr. 44 (1991-1992) s.110
24 St. meld. nr. 40 (2001-2002), s. 22
14
lende vilje eller evne til å imøtekomme barnets særlige behandlings- eller opplæringsbehov som kan danne grunnlaget for omsorgsovertakelse.25
Etter bvl § 4-19 bokstav c) kan omsorgen overtas
”…dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet.”
Bokstav c) handler således spesifikt om ” barnemishandling”. Dette alternativet omhandler også seksuelle overgrep.26 Dette alternativet dekkes egentlig av alternativ a). Alternativet er imidlertid viktig som selvstendig alternativ, fordi det synliggjør hvor alvorlig samfunnet ser for vold og overgrep mot barn.27
I alternativ 4, bvl § 4-12 bokstav d) heter det at:
”… dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet, kan omsorgen overtas.” Etter ordlyden er alternativ d) i bvl § 4-12 en fremtidsrettet bestemmelse og anven-des når barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd. Siden vurderingen etter bestem-melsen er en fremtidsvurdering, stilles det strengere krav: både bevismessig og innholdsmes-sig.28
I tillegg til alternative vilkårene i bokstavene a-d i bvl § 4-12, 1.l., oppstiller bvl § 4-12, 2.ledd et tilleggsvilkår om nødvendighet:
”…Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende omsorgssituasjon for barnet ved hjelpetiltak etter § 4 eller ved tiltak etter § 10 eller § 4-11”.
Omsorgsovertakelse er et alvorlig inngrep og det skal først forsøkes hjelpetiltak. Det er kun hvis hjelpetiltak ikke fører frem eller i utgangspunktet vurderes som ikke tjenlig, at omsorgs-overtakelse kan besluttes.
Etter ordlyden er bvl § 4-12 en ”kan” bestemmelse. Selv om ett av vilkårene etter bestemmel-sen er oppfylt, er det fremdeles opp til vedtaksmyndigheten å beslutte om omsorgen skal
25 Lindboe (2012), s. 87.
26 Ot. prp. nr. 44 (1991-1992) s.111
27 Bendiksen (2015), s. 202
28Bendiksen (2015), s. 203
15
tas, jf bvl §4-12, 1.l. Det skal således foretas en avsluttende skjønnsmessig helhetsvurdering.
Hensynet til barnets beste skal tillegges avgjørende vekt, jf. bvl § 4- 1.
4.2 Konsekvenser av omsorgsovertakelse
Vedtaket om omsorgsovertakelse innebærer at barnet flyttes fysisk fra hjemmet.
Men retten til familieliv etter EMK art 8 fremdeles består.29 Dette betyr at barn og foreldre har i utgangspunktet rett til samvær etter omsorgsovertakelse. Evt. innhugg i denne retten må sær-skilt begrunnes.
Omsorgsovertakelse for et barn innebærer ikke samtidig fratakelse av foreldreansvar. Skal foreldreansvaret fratas må det således fattes separat vedtak om det, jf. bvl § 4 – 20,1.ledd:
”Har fylkesnemnda vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan fylkesnemnda også vedta at
”Har fylkesnemnda vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan fylkesnemnda også vedta at