37
5 Metode
38
som kan kalles standardtalemål. Dette talemålet har høyere prestisje enn andre dialekter, og blir av «folk der ute» karakterisert ved merkelappene «standard østnorsk» og «bokmål».
Mæhlum hevder at dette talemålet eksisterer som en mental forestilling hos folk. I tillegg til å undersøke hvorvidt denne problemstillinga var gjennomførbar, ville jeg tilegne meg erfaring i feltarbeid. På denne måten kunne jeg vurdere hvorvidt den aktuelle metoden var velegnet til å hente ut de dataene jeg ønsket meg. Syv personer har blitt intervjuet i alt, to var menn og resten kvinner. Informantenes alder var 23 til 64 år, og alle var fra Vestfold. Metoden jeg brukte er kvalitativ, og informantutvalget er dermed begrenset. Mine kriterier var at ingen av informantene skulle ha høyere formell utdanning innenfor språkvitenskap. Jeg hadde altså en folkelingvistisk tilnærming, som jeg valgte å framholde i selve avhandlinga.
5.3.2 Det kvalitative forskningsintervju
Metoden jeg brukte, var det kvalitative forskningsintervju, der en tar sikte på å innhente nyanserte beskrivelser av intervjupersonens livsverden. Intervjueren registrerer og fortolker meninga med det som sies, og ser på hvordan det sies (Kvale & Brinkmann 2010, s.49).
Utgangspunktet var en folkelingvistisk tilnærming og jeg ville undersøke hvorvidt folk var i stand til å samtale om ekspertbegrepene standardtalemål og standardspråk. I en
folkelingvistisk ånd hadde jeg som forutsetning at folk kan tilby interessante og relevante refleksjoner om disse temaene, men uten å bruke de korrekte faglige termene. Motivasjonen var at jeg hadde stor interesse i å påvise at folk har fagkunnskaper, og at deres oppfatninger bør betraktes som relevante bidrag til språkforskninga.
5.3.3 Problemstilling og intervjuspørsmål
Min daværende problemstilling bestod av følgende to forskningsspørsmål:
Hvordan forstår ikke-lingvister de lingvistiske begrepene «standardspråk» og
«standardtalemål»?
Hvilke holdninger og forestillinger har ikke-lingvister til en mulig eksistens av et standardtalemål i Norge i dag?
Formålet var å kartlegge hvordan vanlige folk forstod og forholdt seg til størrelsene standardspråk og standardtalemål, om de hadde noe kjennskap til dem i det hele tatt. Jeg hadde en forhåndshypotese om at dette ville være utfordrende begrep for folk flest å samtale om. Derfor utformet jeg det første intervjuspørsmålet med utgangspunkt i dialektbegrepet, som skulle fungere som inngangsport til det mer utilgjengelige standardbegrepet. Endelig utformet jeg fire intervjuspørsmål:
39 Vi har jo mange dialekter i Norge, hva synes du om det?
Vi er frie til å snakke dialekt, men hender det at du endrer litt på språket ditt når du er i en viss setting?
Har vi et standardtalemål i Norge i dag?
Hvordan forstår du standardspråk?
Hvis vi har en standard, hvordan er den, slik du ser det?
Diskusjon: var spørsmålene fruktbare?
Min forhåndshypotese, at dialektbegrepet var mer tilgjengelig for informantene enn
standardspråk, korrelerte med funnene. Informantene snakket ganske fritt og utfyllende om dialekter. Dette var tydelig et emne som var lett tilgjengelig for dem, og noe de straks knyttet opp mot egne og hverdagslige erfaringer. Da spørsmålene om standardtalemål og
standardspråk ble stilt, ble informantene merkbart usikre og nølende. Flere trengte en tenkepause umiddelbart. En av informantene, kvinne (50), forstod standardspråk og
standardtalemål som standarder for dialekter. Som eksempel på dette sa hun at det fantes en egen standard for sandefjordsdialekt. I etterkant fikk dette svaret meg til å reflektere over at muligheten for at dialekt er referanserammen til folk når de skal beskrive den språklige virkeligheten. Kan informantens forståelse av standard vitne om at nordmenn ikke først og fremst tenker på standard i betydninga en overnasjonal standard, noe som strider mot Mæhlum (2009) og mitt opprinnelige utgangspunkt? Dette var riktignok en enkeltpersons utsagn, og dermed ikke nødvendigvis representativ for «folk flest». Likevel er dette et
interessant funn, fordi det var en av flere faktorer som fikk meg til å vurdere en annen retning i masterprosjektet mitt. Jeg vil i denne avhandlinga se på hvordan folk flest forstår og bruker dialektbegrepet som en måte å konstruere virkeligheten på. Jeg har ikke forlatt emnet
standardspråk fullstendig, men jeg har latt dette ligge mer i bakgrunnen.
Fokusskifte fra standard til dialekt
I tillegg til erfaringene jeg fikk fra piloten, fant jeg også inspirasjon hos Gjerdevik (2005) til å endre mitt forskningsfokus. Inspirasjonen kom da jeg så nærmere på hvilket perspektiv Gjerdevik (2005) hadde på dialektbegrepet. Hun så på hvordan islendinger og nordmenn definerte og forstod dialektbegrepet. Et slikt komparativt perspektiv gjorde meg oppmerksom på dialektbegrepets flytende og uavklarte karakter. Da jeg så leste Hudsons (1996)
argumentasjon, fikk jeg ny innsikt i at denne distinksjonen er problematisk, og at det ikke er selvsagt at dialekter eksisterer i virkeligheten. Jeg tenkte at hvis det viser seg at
40
dialektbegrepet, hvis innhold og avgrensning jeg har tatt for gitt, ikke nødvendigvis er en selvfølge, er det relevant å kartlegge hvordan dette forholder seg hos folk.
Metodiske utfordringer ved det kvalitative intervjuet
I forkant av undersøkelsene hadde jeg sett for meg å benytte halvstrukturerte intervjuer. Da har man en intervjuguide med noen avklarte spørsmål, men mulighet for å utvide eller tilføre temaer som viser seg å bli aktuelle underveis i intervjuet (Maegaard & Quist 2005, s.87).
Både underveis og i etterkant av intervjuprosessene, innså jeg at jeg i altfor høy grad var bundet til intervjuguiden. Intervjuene fikk ikke den åpne og fleksible strukturen som jeg på forhånd hadde sett for meg. En mulig konsekvens er nok at intervjuet i praksis fikk noe mer preg av utspørring eller en kartlegging av faktakunnskaper om enn å stimulere til mer nyanserte refleksjoner. Et krav til intervjueren i et kvalitativt intervju er ifølge Kvale &
Brinkmann (2010) et klart språk. Dette innebærer at intervjueren skal unngå å bruke
fagtermer. Standardspråk og standardtalemål kan sies å være fagtermer, og dette fremgikk av informantenes manglende kjennskap til begrepene. Kort sagt hadde informantene interessante betraktninger og holdninger om dialektbegrepet, som jeg ønsket å vinne mer innsikt i.
Kombinasjon av den daværende metoden og intervjuspørsmålene, gav ikke noen slik dybdeforståelse av informantenes forestillinger. Derfor vendte jeg meg mot en annen metodisk inngang til den nye problemstillinga. Jeg ville benytte en metode som var mer velegnet til å oppnå en dypere innsikt i folks forestillinger om fenomenet og begrepet dialekt.
Ved å undersøke dialektspørsmålet på denne måten, er den overordna hensikten å vinne økt innsikt i folks språklige virkelighetsbilde. Metoden jeg landet på til dette nye formålet, fokusgruppemetoden, vil bli presentert i det følgende.