88
89 Denne vekslinga kan ha flere effekter. Når Ida bevisst eller ubevisst anvender
hannkjønnsformen «dialekten» i dette tilfellet, kan dette forestille en autentisk imitasjon av en aktør som snakker et konservativ bokmål. En mulig effekt av denne siteringa er at Ida
etablerer en avstand mellom sin rapporterte holdning og denne hypotetiske aktørens holdning.
Ida har hevdet at hennes oppfatning er at det ikke finnes en dialekt som har høyere status enn andre, mens denne aktøren fungerer som representant for et prestisjehierarki for dialekter. I lys av dette ser vi at Idas sitering er en posisjoneringsstrategi; ved å skape en ironisk distanse til dette standunderkapittelet, posisjonerer Ida seg i gruppa som en person som ikke er opptatt av status. Hvorvidt dette standunderkapittelet kan sies å være Idas genuine holdning, er ikke mulig å etterprøve her. Det som er mulig å si noe om er at dette er at det er viktig for Ida å gi dette inntrykket overfor de andre. I gruppe 3 bruker Inger en sitering når hun beskriver oslodialekt:
Inger: Vi sa jo bestandig at […] De som kommer fra Oslo, de prata jo så pent [ser på Jan] […] I hvert fall husker jeg når jeg var…ungdom da, atte det… […] man sa liksom piken går nedover veien [tilgjort stemme] altså
Her legger Inger et merkbart trykk på ordet «piken», som får en signaliserende effekt.
Effekten kan være å skape en ironisk distanse til former som «piken», som Inger betegner som «pent». Dette kan samtidig være et uttrykk for mot-prestisje, for det framgår av
stemmebruken til Inger at dette er en måte å prate på hun tar avstand fra, som hun tillegger en ekstern aktør. I tillegg er Ingers pronomenbruk relevant her; hun bruker pronomenet «vi», og ser på Jan, som også er fra Sandefjord-området, når hun skal fremføre poenget sitt.
Pronomenbruk
Her vil bestemte språklige formuleringer som er relevante for innholdet, analyseres. Dette fokuset skyldes at kommunikasjonens språklige utforming bidrar til å konstruere innholdet i det som sies. Et eksempel på dette er hvordan bruken av pronomen kan modifisere budskapet i et utsagn: «Om någon talar i första person väger det ofta tyngre än en hypotetisk kommentar i tredje person» (Wibeck 2010, s.107).
Ida: Og jeg tenker grunnen til at jeg for eksempel sier hun, er nok nettopp
fordi…altså… jeg tenker at jeg har jo blitt påvirka som ung da, men det kommer jo sikkert av at… at man har syns det har vært en pen måte å snakke på da [min kursivering]
Ida innleder med å fortelle om sine personlige erfaringer og bruker her pronomenet «hun». Til slutt foretar Ida en estetisk vurdering av sin egen språkbruk, nemlig at formen «hun» er en
«pen» måte å snakke på. Er det tilfeldig at Ida skifter mellom de to pronomen-formene? En
90
mulig tolkning av dette stilskiftet kan være at Ida ikke ønsker å bli forbundet med standunderkapittelet om at det finnes en «pen» måte å snakke på, og at hun har forsøkt å imitere denne penere talen. En slik hensikt kan kobles til hensikten ved sitering. Videre kan Idas bruk av pronomenet «man» være en ansiktsbevarende handling fordi dette ubestemte pronomenet markerer en avstand til den foregående estetiske vurderinga. Pronomenet «man»
kan også ha funksjon som en representant for folk i alminnelighet. En mulig tolkning er derfor at Ida tilskriver denne holdninga til allmennheten, og dermed blir hun selv som avsender mindre angripelig.
6.3.3 Snakker dere dialekt? Og hvis dere snakker dialekt, hva slags dialekt tenker dere at dere snakker?
Ifølge Wibeck (2015, s.124) er det relevant å se på hvilke aktører som blir nevnt i en fokusgruppesamtale. Dette er relevant fordi de aktørene som løftes fram, gjenspeiler hvem deltakerne tilskriver makt i det aktuelle spørsmålet. Hvem har påvirkningskraft og/eller handlingsrom i den aktuelle saken? Det er sentralt å påpeke at denne analysen ikke kan angi hvilke aktører som faktisk påvirker den aktuelle saken, men hvilke aktører deltakerne opplever som påvirkningskraft (Wibeck 2015, s.125). I denne sammenhengen er det særlig relevant å undersøke hvilke aktører som trekkes fram i lys av spørsmålet om dialektenes status. Et spørsmål som henger sammen med dette, er hvilke instanser som oppleves som normgivende for bruk og statusen til dialekter i samfunnet.
Moderator: Snakker dere dialekt? Og hvis dere snakker dialekt, hva slags dialekt tenker dere at dere snakker?
Karoline: Men er det ikke sånn at, sier ikke på en måte norskbøkene at alle har en dialekt Her utnevner Karoline «norskbøkene» som en normerende aktør. Norskbøkene blir i denne sammenhengen brukt for å legitimere Karolines standpunkt om at alle har en dialekt.
Norskbøkene representerer utdanningsinstitusjonen, og kan dermed betegnes som en autoritet i denne sammenhengen. Dette liberale synspunktet finnes også hos Martin:
Martin: Eh, jeg tenker jo at alle snakker jo en dialekt […]
Martin og Karolines synspunktet samsvarer med Sandøys (1996) psykologiske definisjon av dialektbegrepet som det første talemålet man lærer. Til spørsmålet «Tenker dere at det går an å snakke noe motsatt av dialekt?» trekker Karoline fram en NRK som aktør:
Karoline: Men er det sånn at hvis man snakker sånn derre hovedmål eller sånn, fordi det går jo an å snakke bokmål eller nynorsk, gjør det ikke det? [ser på M] sånn man kan gjøre det på TV eller sånn […] på NRK eller sånt
91 NRK som sentral aktør og formidler av dialekter blir også belyst i gruppe 2:
Anne: […] Det var jo sånn på NRK og sånn før så skulle du jo prate […] nynorsk eller bokmåL […] Ja sånn som på P3 og sånn nå, så er’e jo sånn som han Ronny Brede Åse og sånn som leda den TV-aksjonen […], har jo…dialekt, og prater den. Det er jo mange nå som prater dialekt i…NRK
Videre belyser Gruppe 2 flere norske kjendiser som Odd Nordstoga, Marthe Vang, Ronny Brede Åse, Gabrielle, som aktører som deltakerne mener bidrar til å fremme et
dialektmangfold. Deltakerne her viser videre en positiv holdning til dette mangfoldet:
Anne: Jeg syns det er flott å ha… [høre forskjellige dialekter] […] det syns jeg er en kulturskatt egentlig i Norge, med alle de ulike dialektene
Deltakerne utviser her en positiv holdning til dialektmangfoldet, «forskjellige dialekter» og løfter fram NRK som en viktig aktør som legger til rette for dette mangfoldet. Annes
beskrivelse av dette som en «kulturskatt» er svært positivt ladet. Denne holdninga til dialekter samsvarer med idealet om Norge som et dialektparadis. Men opplever deltakerne at dette paradiset omfavner alle dialekter? Det er interessant at de kjendisene deltakerne refererer til nesten utelukkende er fra Vestlandet: Odd Nordstoga (Telemark), Marthe Vang (Bergen), Ronny Brede Åse (Førde), Gabrielle (Bergen). Dette kan kobles til funnene fra analysenivå 1 hvor vi så på hvordan deltakerne i gruppe 3 snakka om andres dialekter som mer utprega, og her ble vestlandsdialekter trukket fram som eksempel på mer «rein» dialekt (jf. 6.2.3). Et aktuelt spørsmål som kan stå åpent er om deltakerne ville hatt like positive holdninger til folk på TV med vikværsk dialekt?
6.3.4 Oppsummering
I denne analysedelen har vi sett hvordan deltakerne benytter seg av ulike samtalevirkemidler for å ta avstand fra visse holdninger og samtidig fremme andre. Sitering og bruk av pronomen har blitt trukket fram som eksempler på strategier, men dette er kun et utvalg, og man kunne ha sett på mange flere virkemidler. Hovedpunktene fra dette analysenivået er at de undersøkte deltakerne, Ida og Inger, tar avstand fra språklige uttrykk og varieteter som forbindes med prestisje. At vikværinger har negative holdninger mot prestisjespråk, her representert som et talt konservativt bokmål, er et funn som finnes i tidligere studier (se Johnsen 2015). Jeg har i denne forbindelse pekt på at dette er de holdningene deltakerne tilsynelatende har, altså deres rapporterte holdninger. Et fellesmønster er at deltakerne fremmer dialektmangfold og utviser positive holdninger til NRK som en aktør som bidrar til å bevare dette dialektmangfoldet.
92
93