Piagets teorier

3.2.2 Piagets teorier

Jean Piaget (1896-1980) er anerkjent som en ledende teoretiker innen kognitiv psylologi. Og kognitiv psykologi har vært et viktig område for utvikling av et konstruktivistisk perspektiv, i hovedsak på grunn av teoriene til Piaget. Han omtaler selv sin teori som konstruktivistisk, og tenker seg at kunnskapen vokser fram i et samspill mellom biologisk modning og aktiv konstruksjon. Hans teorier har fått stor betydning for naturfagenes didaktikk – til tross for at

Piaget ikke primært var opptatt av didaktikk, men hadde som hovedanliggende kunnskapens struktur i sin forskning (Sjøberg 1998). Piaget var tverrfaglig orientert. Han var biolog, men stiftet også bekjentskap med datidens filosofiske og psykologiske strømninger, blant annet psykoanalysen, som kom til å prege hans forskningsmetoder. Det overordnede problem var filosofisk: Å finne fram til kunnskapens opprinnelse og struktur. Han var derfor primært erkjennelsesteoretiker (epistemolog) og ikke psykolog. Innfallsporten til kunnskapens struktur var å studere hvordan den blir konstruert. Han valgte to kilder: Hvordan kunnskap har utviklet seg gjennom tidene, altså vitenskapens historie, og barnets kamp fram mot bedre former for forståelse (Imsen 1998:88).

Knowledge cannot be conceived as predetermined either in the internal structures of the subject – they are due to an effective and continuous construction; or in the pre-existing characteristics of objects, since they are only known through the mediation of these structures and the latter enrich them by incorporating them(Piaget 1972:14).

Piaget mente tradisjonell epistemologi i for stor grad var opptatt av å studere resultatet, det vil si kunnskap på et høyt nivå. Han kalte sitt forskningsfelt genetisk epistemologi:

Genetic epistemology, then, aims to study the origins of various kinds of knowledge, starting with their most elementary forms, and to follow their development to later levels up to and including scientific thought (Piaget 1972:15).

Piagets studium av barns kognitive utvikling var tenkt av kort varighet, men kom til å engasjere ham i mange år. Gjennom kliniske intervjuer studerte Piaget (to arbeider fra 1926 og 1927) innholdet i barnas forestillinger om verden omkring seg. Barn fram til 12-års-alderen ble intervjuet blant annet om værfenomener som skyer, regn og vind, om himmellegemers bevegelse, og opphavet til sol, måne, natt, hav, fjell og jord og andre geofaglige emner. Piaget viser hvordan forestillingene kan utvikle seg over lang tid og hva som kan bidra til at barn konstruerer og rekonstruerer sin oppfatning av den fysiske verden som omgir dem. Han mente utviklingen måtte gjennomgå stadier som representerte

kvalitative sprang i forestillinger, og at dette kunne tyde på en underliggende struktur i forestillingene om årsak og virkning. Barnas utvikling skjer hele tiden gjennom aktiv kontakt med naturen, kommunikasjon med andre barn og voksne og gjennom

undervisningen på skolen (Hansen 1996:27).

Piaget utviklet kliniske intervjuer som sin forskningsmetode i 1920-30-årene og søkte gjennom disse intervjuene å beskrive menneskets erkjennelse. Forskningsmetoden var empirisk idet han hentet kunnskap fra virkeligheten, fra barnets verden, og den kan kalles klinisk fordi han studerte enkeltindivider – han beskriver det som er felles og alderstypisk.

Resultater av forskningen (bl.a. Piaget 1972) førte til formuleringer som ofte kalles Piagets utviklingsteori. Mens den positivistiske tradisjonen legger vekt på miljøets betydning for læring, og den rene aprioristiske (rasjonalistiske) tradisjonen legger vekten på det medfødte og biologiske, er Piagets teori en slags syntese av de to tradisjonene. Piagets syn på

erkjennelsesprosessen er en klar forløper for dagens konstruktivisme (Sjøberg 1998:281).

I utviklingsteorien sin skiller Piaget mellom to aspekter ved barns intellektuelle utvikling:

selve prosessen (funksjonene) og resultatet eller produktet (strukturene). Mens prosessen, den kognitive funksjonen, oppfattes som uendrete gjennom hele livet, vil resultatet, strukturene, være kvalitativt forskjellig etter hvert. Dette siste er kjent som stadieteorien.

Strukturene indikerer hva slags kunnskap individet har mulighet for å tilegne seg. De er forskjellige avhengig av individets biologiske utviklingstrinn og erfaringer. Piaget brukte også begrepet skjema om en slags grunnleggende struktur som var de indre representasjoner

32

av handlingsmønstre. Med kognitiv struktur mente Piaget det nettverk som summen av skjemaene og relasjonene mellom dem representerte.

Funksjonene indikerte hvordan et individ erverver seg ny kunnskap og de er de samme gjennom hele individets utvikling. Individet interagerer med omgivelsene. Når en person stilles overfor en ny og ukjent situasjon, prøver vedkommende å tolke den ut fra sin eksisterende kognitive struktur. Noen inntrykk kan ifølge Piaget assimileres inn i allerede eksisterende struktur, slik at omgivelsene tilpasses organismen. Andre inntrykk lar seg ikke innpasse, men kan føre til at individet tilpasses omgivelsene (en akkomodasjon). Da blir strukturene endret, og det er på denne måten individet lærer. Ved de to komplementære prosessene assimilasjon og akkomodasjon søker individet å etablere likevekt mellom seg selv og omgivelsene; det søker en tilpasning (adapsjon) til omgivelsene (Ringnes 1993:30).

Stadieteorien til Piaget fremholdt at hvert individ går gjennom ulike stadier i sin utvikling og beskrev hvordan barns erkjennelse er kvalitativt forskjellig i ulike perioder – stadier – av deres intellektuelle utvikling. Piaget formulerte karakteristiske trekk ved fire stadier i utviklingen. Han mente at overgangen fra et stadium til et annet skjer ved forandringer i skjemaene, og at endringene følger et programmert mønster avhengig av alder. De fire stadiene i barnets intellektuelle utvikling kalles: 1. Det sensomotoriske stadiet (0-2 år) 2.

Det preoperasjonelle eller intuitive stadiet (2-7 år) 3. Det konkret-operasjonelle stadiet (7-11 år) 4. Det formal-operasjonelle stadiet (Fra (7-11-års alderen). Overgangen fra ett stadium til det neste karakteriseres av en utvikling av strukturene. Overgangen er ifølge Piaget ikke avhengig av det materialet barnet arbeider med eller av tidligere kunnskap og er den samme for barn i alle kulturer. Aldersangivelsene er omtrentlige og ikke noe hovedpoeng. Det vesentlige er at de følger etter hverandre, bygger på hverandre og ikke kan hoppes over (Sjøberg 1998:281-284).

At Piagets erkjennelsesteori er konstruktivistisk, innebærer at han tar avstand fra det synet at sanseinntrykk og stimuli nærmest nedtegner seg på sinnet som ”bilder” av en ytre

virkelighet. For Piaget blir barnets virkelighet konstruert gjennom de to funksjonene assimilasjon og akkomodasjon, for å gjenopprette ubalansen som oppsto ved at ikke alt det nye kunne tas inn eller assimileres (Sjøberg 1998:283). Her ligger drivkraften i den

intellektuelle utviklingen, og dermed også i læringsprosessen. Det er trangen til indre likevekt som driver barnet til omstrukturering (akkomodasjon) og dermed til ny tolkning og erkjennelse. Likevektsprinsippet, ekvilibrasjonen, er en medfødt selvregulerende prosess som utgjør et sentralt aspekt ved indre motivasjon og er det viktigste forklaringsprinsippet for barnets utvikling og læring (Imsen 1998:93-94). Med sitt biologiske utgangspunkt, kaller Piaget dette for selvregulering. Biologiens begrep homøostase er en åpenbar modell for teorien (Sjøberg 1998:284).

Det barnet søker, dersom det blir overlatt til sin egen selvregulering, er nøyaktig hva det trenger for intellektuell vekst, dvs. moderat grad av nyhet som kan konsolidere

de eksisterende strukturer og på samme tid utvide dem (Piaget i Hundeide 1985:99).

Denne selvreguleringen som er den sentrale ideen i Piagets kognitive psykologi, er grunnlaget for det selvinitierte initiativ barna viser i sin læring.