I denne studien har jeg søkt etter å finne ut hvilke faktorer unge voksne i attføringssituasjon mener er utviklingsfremmende i gruppetiltak der formålet er å finne veien tilbake til skole eller jobb. Gjør de unge seg erfaringer underveis som gir økt kapabilitet? Hva vil være forebyggende tiltak i skolen for å hindre frafall?
I min teoridel har jeg vist til andre studier som omhandler temaet frafall og har tatt for seg årsaksforhold i intervju med ungdommer som har falt ut av videregående skole. Selv om fokus i de ulike studiene har vært forskjellige så opplever jeg at ungdommenes fortellinger i min studie korrelerer med studiene jeg viser til. Det skjer når ungdommene kommer inn på hvordan de opplevde ungdomsskole og videregående skole før de falt ut. Det omhandler helseutfordringer, feilvalg, dårlig erfaring med skole og en følelse av å ikke passe inn systemet man etter hvert også enten støtes ut av eller støter seg selv ut. Å falle ut av skole eller jobb beskrives av flere av informantene som noe jeg vil sammenlikne med
”ingenmannsland” – mange snur døgnet, bli passive, faller inn i en verden av pc-spill, får dårlig psykisk helse og mangler motivasjon eller selvtillit til å gjøre noe med sin situasjon. Jeg har vist til forskning som viser at å falle ut av skole eller jobbsammenheng i ung alder kan føre til varig utenforskap. Samfunnet ser utfordringene og det er brukt mye ressurser over lang tid for å forsøke å stoppe frafallet i videregående skole. Konklusjonen er at det er en sammensatt og kompleks problemstilling og at resultatene ofte er nedslående.
Ved å ta i bruk Antonovskys teorier om helse og uhelse på et kontinuum, mener jeg at en med fordel kan velge seg bort fra den vestlig orienterte og biologiske funderte sykdomsmodellen som jeg opplever ofte gjennomsyrer hjelpeapparatene. Antonovskys modell fjerner seg fra dikotomien syk-frisk og ser mennesket i endring hele livet der en i perioder fungerer bedre enn i andre perioder. Jeg har som aktør i hjelpeapparatet sett unge mennesker bli henvist av bekymrede personer i nærmiljøet på grunn av plutselig manglende fungering i hjem, skole eller fall i funksjon. I løpet av kort tid har situasjonen så snudd seg på grunn av ytre omstendigheter. I Antonovskys metafor om livets elv har noen kastet ut en livbøye.
Norge har mange unge på helserelaterte ytelser i forhold til flere andre land, og jeg ser at dette kan fungere passiviserende både for de unge selv og hjelpesystemene. En av informantene spurte sitt hjelpesystem om det var noe poeng å delta i kurset fordi hun var syk og systemet kunne her gitt henne mulighet til å velge seg bort på grunn av en ”diagnostisk klistrelapp”.
Dette er noe som i ettertid kunne blitt et tap sett i forhold til hva hun faktisk oppnådde.
Alle informantene beskriver evne til å sette seg mål og oppnå disse ved praktisk trening i kursperioden. Små målsettinger ble til større og alle informantene beveget seg etter
kursperioden over i skole eller jobb. Jeg har i teorien vist til hvordan trening øker mestrings og gjennomføringsevnen. I slik måte har informantene fått økt kapabilitet – evne til å omsette
sine ressurser i et dynamisk forhold til omgivelsene. Her framstår både motivasjon, trening på å nå mål, samt selvledelse som de virksomme elementer. Informantene er i dag i skole eller jobb, og bruker i motsetning til før sine ressurser i samfunnet. I lys av Antonovskys teori kan OAS være styrket og informantene har mottatt hjelp før voksenlivet inntreffer for alvor og OAS har befestet seg og ”stivnet”. Dette borger for tidlig innsats og kan si noe om hvordan ressursene bør fordeles.
Informantene holder gruppesamholdet høyt og viser at de i gruppen knyttet bånd som mange enda holder i live ved å delta i nettbaserte grupper der de støtter og motiverer hverandre når ting ikke går så bra for den enkelte. Flere av informantene framholder forskjellen til skole som stor. Der skolen beskrives som passiviserende og med negative fortegn, beskrives gruppetilbudet som aktivt og engasjerende. Forskjellen er uten tvil tilstede. Skolen har krav som gruppetilbudet ikke har. Det er teori som skal gjennomgås, eksamener som skal
gjennomføres og karakterer som skal settes. I tillegg er informantene eldre enn skoleelever flest og modenhet sett i sammenheng med gruppesammensetning og kontekst kan være spesielt motiverende for deltakerne. Det er allikevel påfallende mange i ulike undersøkelser og intervju i media som lar unge komme til ordet, som omtaler skolen som teoritung og kjedelig. Hvor mange voksne arbeidstakere ville holde ut jobben sin dersom den ble beskrevet slik den blir av mange unge i skolen? Er det slik at en erkjenner kunstutrykk, lek og latter som viktig i barnehage og småskole, men vektlegger dette mindre i økende alder? Jeg har i
undersøkelsen vist til behovet for tilknytning og følelse av samhørighet med andre uavhengig av alder og det menneskelige behovet for vitalitetsaffekter. Jeg har knyttet dette til
ungdomskultur og ungdommens måte å formidle seg på. Vi har alle behov for å høre til og føle glede og samhold i positive relasjoner til andre mennesker.
Jeg ser nærmere på problemstillingen og de funn jeg har gjort i løpet av analyseperiode. Har jeg funnet svar på min problemstilling? Jeg vil presentere mine funn i form av en modell som viser hvordan de ulike faktorer informantene mener er utviklingsfremmende forholder seg til hverandre. Her ser jeg motivasjonsfaktoren som påvirker målsetting og evne til å iverksette disse i praksis i form av selvledelse. Dette har igjen direkte påvirkning på
motivasjonsfaktoren. Disse tre ulike faktorene er i rammen av faktorene gruppe og struktur.
Til sammen mener jeg å se at disse fem utviklingsfremmende faktorer viser hva unge voksne som deltar i gruppetiltak i regi av attføringsbedrift mener var avgjørende for deres
tilbakekomst til skole eller jobb.