Alle informantene beskriver motivasjonselementet som viktig når det gjelder utbytte av kurset. Ingen av informantene beskriver å inneha sterk følelse av motivasjon før kursstart og forventningen til kurset syntes små. Sett i lys av Antonovskys teorier, kan informantene ha oppnådd en følelse av mening med tilværelsen som har gitt grobunn for å ta i bruk ressurser for å komme ut av en inaktiv tilværelse og over i en mer ønsket livssituasjon.
Antonovsky beskriver viktigheten av å ha en sterk følelse av sammenheng (OAS) for å være motivert for å takle stress, ha tro på at en kan forstå sin situasjon og på at ressurser er
tilgjengelige for å tas i bruk. En sterk OAS kan gi tillit til egne evner til å ta i bruk ressursene og dermed en økt kapabilitet. Alle informantene beskriver motivasjon som en følelse som oppsto underveis i kurset og fungerte som en start fra passivitet til aktivitet.
Antonovsky holder alle tre dimensjoner, (begripelighet, håndterbarhet og mening) i et gjensidig samspill, men nevner meningsfaktoren, som er motivasjonsfaktoren, som den viktigste. Informantenes opplevelse av økt motivasjon har gitt utslag på evnen til å forstå og gjøre noe med sin situasjon og dermed øke håndterbarheten. Håndterbarhet mener jeg står i relasjon til kapabilitet da begge omhandler iverksettelse av ønsker og behov i handling som gir positivt utkomme. Dette drøftes nærmere under temaet selvledelse.
Antonovsky framholder følelse av sammenheng i livet som viktig for å bevege seg i retning av helseenden på et kontinuum, og informantenes opplevelse av å gå fra stillstand til
bevegelse, mener jeg passer inn i teorien. Meningsfaktoren handler i følge Antonovsky om individenes følelse av at livet er forståelig, det er verd å bruke krefter, vise engasjement og yte en innsats og imøtese utfordringer uten å vike unna. Informantene beskriver en før og nå situasjon der før-situasjonen beskrives av flere som en følelse av å sitte fast i livet, og ikke oppleve at det går framover. Kurset gir en retning som fører informantene i enten skole eller jobbsammenheng. I dette kan OAS ha blitt styrket og informantene har gjennom positive erfaringer, beveget seg på kontinuumet fra uhelse mot helse. Motivasjon er knyttet til selvfølelse og selvoppfatning. I løpet av kurset kan informantene ha laget seg et nytt bilde av seg selv, som individer, som både vil og kan skape en forandring i tilværelsen.
Wormnes og Magners motivasjonsteorier viser hvordan motivasjon henger sammen med selvoppfatning. Vår selvoppfatning er i konstant bevegelse og blir til etter som hvordan vi tenker om oss selv, og som endres ved omgivelsenes tilbakemelding og reaksjoner på hvordan vi opptrer, og hva vi oppnår. Det å bli sett av andre kan være en sterk motivasjonskilde.
Informantene beskriver alle en situasjon der de i varierende grad hadde det vanskelig i livet.
Alle hadde droppet ut av videregående skole, valgt feil linje eller ikke klart å henge med av ulike årsaker. Det beskrives helseutfordringer, vansker med teoretiske fag, feilvalg og lav motivasjon for å fullføre skolen. Informantene syntes å ha liten tro på endring eller bevegelse i sin situasjon i det kurset startet opp. Det er nærliggende å tenke at selvfølelsen kunne være skadet og synet på seg selv som ikke fungerende i samfunnet, etter de forventninger som omgivelsene har til unge voksne i denne aldersgruppen.
Batesons kommunikasjonsteorier viser oss at informantene opererer i en kontekst som er usynlig, og ordløs og som de ikke nødvendigvis har valgt eller er klar over. Hvordan de forstår seg selv i denne konteksten former synet på seg selv og kan være selvoppfyllende med tanke på hva en tror en kan få til. Omverden forteller også unge mennesker som ikke
oppfyller forventningene og krav i samfunnet at de ikke strekker til. Tilbakemeldinger kan komme fra familie, foreldres håp og drømmer på de unges vegne, venner og mediefokus på gruppen som helhet. Det er mange negative beskrivelser av unge som faller ut av skole og jobb og som gjenspeiles i mediediskusjonen. Årsaksforklaringene er ofte individualisert:
unge makter ikke, gidder ikke eller er for fysisk eller psykisk dårlig fungerende. Alle slike in-put påvirker nødvendigvis selvfølelsen og jeg tenker at unge mennesker i en slit situasjon skal ha en tykk rustning på seg for å ikke la seg negativt påvirke av negative tilbakemeldinger. Vi ønsker alle å strekke til og kan la oss såre eller skade av negative tilbakemeldinger som pågår over tid. Tilbakemeldingene fra samfunnet kan oppfattes som individualiserende ved at de kritiserer forhold ved individet og tillegger tilkortkommenhet til f.eks oppvekstforhold, biologi eller sykdom. I et systemisk perspektiv behøver en ikke fordele skyld eller lete etter årsaker som påfører individet skam og nederlagsfølelser. Systemet vi alle deltar i er med på å skape både vekst og fall.
Informantene i min undersøkelse syntes å ha kommet over i en ny kontekst der de opplevde å bli møtt på en måte som skapte en faktisk forandring i synet på seg selv som en kompetent person. Antonovsky bruker metaforer som ”livets elv” eller ”det å miste balansen og
gjenvinne den” som eksempel på det salutogene synet på livet. Her skjer det et skille mellom det biologisk orienterte hjelpeapparatet som søker å finne årsaksforklaringer i individet som strever, og det salutogene synet som forsøker finne ut hva som skjedde da individet ”falt i elva eller mistet balansen” første gang. Når vi skal årsaksforklare for oss selv hvorfor vi ikke strekker til, kan vi lett havne på individuelle og biologisk orienterte forklaringer som
personlighet, evner eller sykdom som årsaker til at vi mislykkes. Dette blir etter hvert en sannhet som ytterligere forsterkes dersom vi forsøker og igjen mislykkes. Til slutt forsøker vi ikke lenger og aksepterer den merkelappen vi har fått.
Å møte ungdom i en fase i livet der de strever med å finne fotfestet, krever en relasjonell kompetanse, tid og evne til å skape trygghet for de unge. Dette er vanskelig å få til som saksbehandler på et kontor med liten tid til rådighet. Det kan også være vanskelig for en lærer
i videregående skole som har begrenset tid i klassene og ikke kjenner elevene godt. Denne erkjennelsen kommer til dels til syne i Ekspertgruppens rapport om ungdom i NAV-systemet, der det oppfordres til å lage alternative opplæringsforløp for å sluse ungdommer gjennom videregående skole (Ekspertgruppen, 2015). Det sies ikke noe om hva disse alternative
forløpene skal bestå av, men en tar til etterretning at videregående skole i sin form ikke passer for alle elever.