All vitenskapelig virksomhet er regulert av etiske prinsipper. Fossland og Thorsen slår i sin bok ”Livshistorier i teori og praksis” fast, at forskningsetikken ikke er en særlig etikk og at gjeldende regler og retningslinjer er bygget på etiske verdier i samfunnet og det miljø forskeren opptrer i (Fossland & Thorsen, 2010). Det vil si at forskere har et personlig og samfunnsmessig ansvar for å opptre i samsvar med gjeldende normer i de relasjoner en inngår.
Forskere har i tillegg et sett av regler, retningslinjer og lovverk å forholde seg til. Disse normene er presentert i utkast til reviderte nasjonale forskningsetiske retningslinjer av ” De nasjonale forskningsetiske komitéer ”NESH” og høringsfristen er 18. september 2015. NESH informerer om at de har beholdt hovedstrukturen i retningslinjene som første gang ble lansert i 1993, og revidert i 1999 og 2006. Her framkommer oppfordringer til ærlighet, åpenhet, dokumenterbarhet og systematikk. Forskeren er ansvarlig for forskningens troverdighet og retningslinjene redegjør for viktige prinsipper vedr. informert samtykke, konfidensialitet og taushetsplikt.
I forskning som innebærer kontakt med informanter gis informasjon som kan være av sensitiv karakter. Forskningsprosjekter som behandler personopplysninger som identifiserer
vedkommende må være nøye med å sikre informasjonen og det er krav om meldeplikt på slike prosjekter. Disse meldes til ”Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste” (NSD) via skjema som NSD har utformet. Tre viktige etiske prinsipper i kvalitativ forskning omhandler informert samtykke, konfidensialitet og konsekvenser.
Når det gjelder informert samtykke, innebærer det at informanten får vite hva deltakelse innebærer, kan trekke sitt samtykke når som helst og at det ikke har vært utøvet ytre press for å få til en deltakelse. Et informert samtykke synes å være aktuelt i situasjonene før og under intervjusituasjonen. Informanten har ingen påvirkning på hvordan forskeren i ettertid behandler den informasjon som er gitt (Thagaard, 2013). Det er derfor vanskelig å gi
utfyllende informasjon og en kan risikere å bli oppfattet som uærlig og med tilslørte hensikter i ettertid av skuffede informanter. Kvale viser til at det kan være vanskelig å oppfylle kravet om informert samtykke, dersom kunnskap en får underveis fører til at en endrer planer og mål i forskning (Kvale, 2006).
I forskningen kan ny innsikt føre til uforutsette endringer som gjøres på kort tid. Kvale diskuterer forslag som har framkommet, om å erstatte begrepet informert samtykke med en dialog som pågår gjennom hele forskningen. I en slik dialog skal forsker og informant sammen komme fram til det endelige forskningsresultat. En slik setting stiller etter mitt syn store krav til forskerens tidsbruk og krever et utvidet fokus, tettere kontakt med informanter enn det som synes vanlig og en tidkrevende prosess mot analyse og tolkning av data. Det er
også spørsmål om det er mulig å gjennomføre når det gjelder dette fokusgruppeintervjuet, der en kan ha forskjellige oppfatninger innad i gruppen.
Konfidensialitet omhandler plikten til å forhindre at uvedkommende får informasjon om informanter, som disse ikke ønsker gitt, eller som kan være til skade dersom de framkommer.
Det er strenge krav til anonymisering og forsvarlig oppbevaring av data. Kvale diskuterer hvordan det å ivareta konfidensialitet i enkelte tilfeller kan føre til juridiske problemer, der forskeren får kjennskap til forhold som kan behandles i rettssystemet. Det er også vanskelig for andre forskere å kontrollere forskning som er gjort på anonymiserte personer.
Når det gjelder konsekvensene av forskning, har forskeren et etisk ansvar å vurdere hvilken påvirkning resultatene som presenteres virker inn på informantene, og den gruppen de tilhører. Her ser vi at forskning som presenteres i media ofte er tabloid presentert – forenklet og tatt ut av sammenhengen. Det synes som om forskere og juornalister ikke snakker sammen språk.
Det er en økning i forskning som omhandler mennesker som defineres å høre til sårbare grupper og med det reises problemstillinger knyttet til forskningsetiske problemstillinger. I motsetning til kvantitativ forskning, kommer en nærmere inn på informanter, og med det følger større krav til forskerens personlige egenskaper. Det synes å ha vært mer vanskelig å få lov til å forske på sårbare grupper med den begrunnelse at de har behov for beskyttelse. I den senere tid har det vært en utviklingstendens der en ønsker at sårbare grupper skal komme til orde. Som sårbar i en situasjon kan det ligge en fare for å bli utsatt for maktovergrep og manipulering (Hummelvoll m.fl., 2010). Personer kan bli utsatt for åpen eller skjult makt og ikke ha nødvendige ressurser til å forhindre utnyttelse. Forskeren kan i utgangspunktet mene å ha de beste intensjoner, men i mindre grad ha de nødvendig egenskaper og holdninger til å se og forstå egne motiver.
Løgstrup redegjør for svik kamuflert som plikt og sier at vi gjerne innbiller oss at et menneske må være en skurk for å gjøre seg skyldig i løgn og bedrag, men at mennesket da tenker på bevisst løgn og bedrag som er straffbart, eller på grensen til straffbart. Vi har en tendens til å tenke at det normale er ærlighet og oppriktighet, og at det er en bevisst handling å bevege seg mot bedrageri. Når vi vurderer våre egne handlinger, er vi sjeldent ærlige og oppriktige mot oss selv og vi pynter på og tilslører våre motiver slik at de for oss framstår
som oppriktige (Løgstrup, 1999). Vi kan som forskere innta holdningen ”målet helliger midlene” og ha tanker om at resultatet av forskning er viktigere enn å ta hensyn til deler av veien mot målet. Dette er spesielt synlig i forskning av legemidler og kosmetiske preparater, der en bruker dyr. Det ses også i medisinsk utprøving av medikamenter på pasienter hvis lidelser er av en karakter som er uhelbredelig. I slike settinger er tanken om å gjøre godt på sikt en årsaksforklaring. Det gode en kan oppnå på sikt veier opp for de skader en kan risikere å påføre andre på kort sikt.