Om varhet i veiledningsforhold

I et intervju gir Geir uttrykk for det váre forholdet som kan være mellom han og

kontaktsykepleier. For ofte i praktiske situasjoner trenger han korrigering på ting han gjør.

Men han setter pris på at ikke kontaktsykepleier begynner å korrigere og belære ham inne hos pasienten,“ja, med mindre jeg gjør noe helt gæær’nt da”, som han sier. Da ønsker han at

kontaktsykepleieren skal ta for seg diskusjonen om gjennomføringen når de er kommet ut av pasientrommet, utenfor pasientens hørevidde, på korridoren eller på vaktrommet. Helst ikke slik at andre i pleieteamet hører det heller. Og han indigneres over de kontaktsykepleierne som “bare plutselig griper inn, liksom, ja ”la meg gjør dette her, jeg gjør det fortere (...) dette her har vi ikke tid til å styre med”, liksom (...) det er jo veldig ødeleggende i en studiesituasjon. For ikke å si ydmykende i forhold til pasienten. Du blir liksom feid avgårde (...) da hadde jeg blitt forbanna, altså”. Selv har ikke Geir opplevd noe slikt, men han har hørt andre som har lignende opplevelser.

Slik jeg forstår Geir signaliserer han med dette flere ting. For det første gir han uttrykk for ønske om at veiledning, og i særlig grad korrigerende veiledning, gis med en viss diskresjon.

Jeg kan forstå Geir dit hen at dette også angår tillitsforholdet i relasjonene mellom student og pasient. Det oppleves tydeligvis viktig for studentene å opprettholde et tillitsforhold i relasjonen, slik at pasientene kan stole på at studentene er i stand til å utføre oppgavene med rimelig grad av sikkerhet. Geir viser i tillegg til at det å veilede studentene slik i praktisk handling krever tid og tålmodighet fra kontaktsykepleier. Studenter har ikke utviklet ferdigheter til å handle med rimelig hurtighet. Det er typisk for studenter at de bruker tid når

de skal gjøre noe de ikke er sikre på. Geir har tydeligvis oppfatninger om at visse kontaktsykepleiere ikke er tålmodige nok, men bare overtar hele handlingen. Betegnende beskriver Geir en slik opplevelse som en avvisning. En blir ”feid av gårde”. En opplevelse av en uvennlig handling. Geir forteller at han ikke har opplevd dette selv, men at han har hørt om det fra medstudenter.

På den ene siden kan det å skulle gjøre oppgaver som er ukjente være som å ”våge seg fram”

og å ”utlevere seg”. Studentene kan kjenne seg utlevert til andre og at de nærmest er i andres varetekt. De er noviser på fagfeltet, mangler kunnskap og erfaring om den virksomheten som foregår på avdelingen. Det er en skjørhet over læringssituasjonen. Aktørene ”setter tone på”

forholdet. Interaksjonen med fellesskapet er avgjørende for hvordan de ser på seg selv og sin egen dyktighet som sykepleier. På den andre siden vil studentene gjerne ”få slippe til” alle de ulike spennende oppgavene som er på en avdeling. Det er vesentlig for studentene å bli tatt imot nettopp som student, som en som skal lære og som blir ”tatt med på ting”. Å få ”slippe til”, er et uttrykk studentene bruker ofte og jeg skal illustrere og utdype det.

”Å få slippe til”

Det å “få slippe til”, eller ”å bli kastet ut i det”, er uttrykk studentene gjerne bruker når de er fornøyd med det de får gjøre og den tilgjengeligheten de har til arbeidsoppgavene. De vil gjerne lære det ukjente, de tar risikoen som det kan være, å utsette seg for usikkerhet og nervøsitet.

Fra kontaktsykepleiernes side synes jeg å se at det kan handle om å våge å overlate oppgavene til studentene. Kontaktsykepleierne forsøker å skaffe seg oversikt over hva studentene kan.

De må kjenne seg tilstrekkelig trygge til å kunne stole på at studentene kan makte å gjøre oppgavene på egenhånd. Det er sykepleieren som bærer ansvaret for utøvelsen av sykepleie og omsorg i avdelingen. Derfor har det å slippe til med arbeidsoppgaver mye å gjøre med tillitsforholdet mellom kontaktsykepleier og student. Det har med gjensidighet å gjøre, der begge parter spiller inn sine innspill. Jeg ser hvordan kontaktsykepleierne følger med studentene inn til pasientene dersom de skal gjøre spesielle oppgaver de ikke har trening i. På et tidspunkt ”slippes” så studentene fra den nære og tette samarbeidet med kontaktsykepleier til å skulle gjøre ting på egen hånd. Da ”slipper studentene helt til”, i det de opplever å få lov til å stå med selvstendige oppgaver.

Studentene gir videre uttrykk for at de setter pris på når kontaktsykepleierne “tar dem med på det som skjer”. Det betyr ikke bare at kontaktsykepleierne inkluderer dem i det generelle pleiearbeidet i avdelingen, men også det å invitere til deltagelse om det foregår noe “spesielt”

på andre pleiegrupper i avdelingen eller kanskje også andre avdelinger, som operasjonsstuen, laboratorier eller poliklinikk. Det er måten kontaktsykepleierne inkluderer studentene og sørger for at de “får med seg viktige ting”, som studentene gir uttrykk for som vesentlig.

Hvilke læringsutfordringer studentene setter pris på avhenger litt av hvor i læringsløpet de er.

I begynnelsen av studiet, i sykehjem er de opptatt av at de får være med kontaktsykepleieren i stellet. Studentene har behov for å ha en person med seg for å få seg demonstrert hvordan dette skal gjøres; hvordan en forholder seg til pasientene, hva en sier, hvilket utstyr som brukes og hvordan det brukes. Men ganske snart vil de gjerne “få slippe til selv”. I sykehus blir stell og pleie noe de mener de mestrer mer på egenhånd. Her er behovet mer at

kontaktsykepleieren er med når de skal lære seg nye arbeidsprosedyrer og medisinsktekniske oppgaver. Samtidig ser jeg i datamaterialet at studentene er søkende og åpne for å få bekreftende responser på det de gjør. Det er nærliggende å tenke at det å sette seg selv på spill i handlinger, også appellerer til ønske om å få andres vurderinger, betraktninger og bekreftelser på utøvelsen.

Om å bli bekreftet

For studentene oppleves det viktig å få tilbakemeldinger på det de gjør. Intervjuene har mange eksempler på data som peker på betydningen av å få tilbakemeldinger. Praksisarkene viser hvordan kontaktsykepleiere er rause med ros. Observasjonsdata gir også innblikk i opplevelser av å få bekreftende tilbakemeldinger.

Geir forteller oppglødd en formiddag vi er sammen i sykehus, at han dagen i forveien hadde fått være med på en brystkreftoperasjon. Der hadde han fått lov til å assistere ved

operasjonen. Etterpå fikk han ros av sykepleierne, og de hadde kommentert at han hadde så lange fingre at han hadde klart å holde flere instrumenter samtidig. Jeg legger merke til hvordan denne rosen har virket motiverende og stimulende på Geir, for han snakker om sykepleie på operasjonsstuen som noe han vil gjøre når han er ferdig sykepleier.

I observasjonsdata er det flere eksempler på hvordan kontaktsykepleiere forklarer og instruerer studentene til ulike aktiviteter. Hvordan utøvelsen deretter blir diskutert og

kommentert på måter som kan virke korrigerende eller bekreftende, er ikke representert i datamaterialet. Det er imidlertid rimelig å tenke seg at min tilstedeværelse og det faktum at jeg observerer og noterer det jeg ser og opplever, bidrar til at kontaktsykepleierne vegrer seg med å gi slik tilbakemelding når jeg er tilstede. Derimot har jeg notert at på travle dager kan det bli mindre tid for studentene til å diskutere sine erfaringer med kontaktsykepleierne.

Dagen kan avsluttes med kommentarer som for eksempel ”vi har nesten ikke sett hverandre i dag (…) ikke fått prata sammen i dag”.

I praksisarkene gir kontaktsykepleierne ofte rosende kommentarer. Eksempler som er hentet fra Berits praksisark som hun skrev i sykehuspraksis, er det mange av i de andre

praksisarkene også: ”Her ble det en informasjonssvikt. Fint at du la merke til det.” ”Synes her du har reflektert godt om emnet, og at de slutninger du har kommet til, er gode”.

Det synes å være viktig å få ros, men det er ikke bare rosende kommentarer studentene er ute etter. I sykehuset snakker Dina og jeg om det å være student og hun kommer inn på at hun nettopp har fått halvevaluering. Hun sier at hun er noe tvilende til denne, for hun mener det ikke kan medføre riktighet at det ”bare er positive ting å høre om seg selv”. Jeg spør om det ikke også blir snakket om hva hun kan videreutvikle i resten av perioden. Jo, litt, sier hun, men det skulle vært mer av dette. Hun refererer til at hun også hører andre studenter som sier det samme. Det blir liksom bare snakket om det positive. ”Tør de ikke si det negative”, undrer Dina. Slik jeg forstår Dinas utsagn, signaliserer hun behov for å få respons på egen utøvelse, både å få vite om sterke og mindre sterke sider ved denne. Det er realistiske vurderinger av seg selv og egen utøvelse hun er ute etter.

Til nå har jeg vist betydningen av relasjonene mellom studenter og kontaktsykepleiere i studentenes læringssituasjon, og vist noe av utlevertheten det kan være å utøve handlinger i andres påsyn. Videre har jeg vist behovet for å få realistiske tilbakemeldinger på praktiske utøvelser, men også bekreftende respons opplever studentene som viktig å få. Nå skal jeg gå videre i analysene av pleiefellesskapets betydning for studentenes læring, ved å se nøyere på hva fokuset for samtaler dem imellom er.