Forskningsfeltet

I den hensikt å studere hvordan omsorgsferdigheter læres, valgte jeg læringsarenaer der sykepleiestudenter har sine kliniske studier som forskningsfelt. Hammersley, Atkinson beskriver hvordan valg av miljø og utvikling av problemstilling gjensidig innvirker på

hverandre (Hammersley, Atkinson 1996). Jeg har valgt å gjøre observasjoner av hver enkelt student i utvalgte deler av deres kliniske studier i utdanningen. De læringsarenaene som ble valgt var sykehjem, øvingsavdeling og sykehus. I sykehjemmet får studentene sine

innledende møter med pasienter, og der skal de lære seg grunnleggende stell og pleie av personer som er i behov av omsorg. Øvingsavdelingen er den læringsarenaen der studentene fritt og med egen læring som hovedfokus kan trene på mer avanserte prosedyrer som de skal kunne utøve i samband med sykepleietjenesten. På sykehuset møter studentene pasienter som får og gjennomgår medisinsk behandling og der sykepleie skal utøves i tråd med de behov for stell, pleie og omsorg pasientene har på de ulike avdelingene, knyttet til de ulike lidelsene de har. I denne studien inngår derfor observasjonsdata fra sykehjem, øvingsavdeling og sykehus.

I hjemmesykepleie og innenfor psykisk helsevern ville det by på spesielle etiske utfordringer å gjennomføre observasjoner. Pasientgrupper her er spesielt sårbare. Derfor valgte jeg å ikke gjøre observasjoner fra disse arenaene. Fra disse stedene utgjøres datamaterialet av

studentenes studieoppgaver. Tre uker kliniske studier hos helsesøster, bl.a. i arbeid med barn, ble utelatt fra studien, fordi helsesøsterarbeid er å betrakte som spesialistarbeid og studentene kan ikke fungere i utøvelsen på egenhånd. Kliniske studier her preges av å være

observasjonspraksis, mer enn en trening på utøvelse av omsorgsferdigheter.

I valget av utdanningssted som forskningsfelt, valgte jeg høyskolen der jeg selv er ansatt. Det å gjennomføre forskningen på eget arbeidssted kan ha noen fordeler, men også ulemper.

Fordeler ved å kjenne til kulturen som en studerer kan gi en lettere tilgang til forståelse av hva som foregår. Både språklig tilgang og lokalt kjennskap, forenkler tilgangen til fenomenene som skal studeres. Det kan også ha sine ulemper å gjøre studier innenfor egen kulturkrets.

For eksempel kan det være vanskeligere å få tak på alle de tingene som tas for gitt i en kultur.

Videre er det ikke uproblematisk å skulle forholde seg kritisk granskende til et arbeid en selv står i. Det er ikke alltid enkelt å få øye på kritiske forhold ved eget arbeid. (Se også utdypninger i kapittel 6).

Tilgang til feltet

Tilgang til sykepleierhøgskolen som forskningsfelt ble søkt ved å sende skriftlig søknad til dekan ved sykepleierutdanningen (Vedlegg 1). På samme måte ble tilgang til institusjoner i helsetjenesten også søkt skriftlig. Informasjonsbrev ble sendt til de institusjoner og

avdelinger der studentene skulle tilbringe tid i kliniske studier. I første omgang ble ledere på

sykehjem og sykehus kontaktet (Vedlegg 4). Disse foretok så den nødvendige forespørsel til aktuelle avdelinger. Jeg la vekt på å opprette personlig kontakt med avdelingssykepleiere i feltet. Derfor møtte jeg personlig opp i forkant av feltobservasjoner, i tillegg til å ha offisiell brevkontakt. På flere avdelinger så jeg anbefalingsbrevet fra institusjonsleder henge på oppslagtavla. Alle steder kjente jeg meg ventet og velkommen. En avdelingsleder skrev et personlig velkommenbrev forut for mitt oppmøte. Jeg oppfattet denne vennlige mottagelsen som en åpen holdningen til min studie, og som en tillitserklæring til meg som en

utenforstående ”kikker” inn i deres opplæringspraksis av studenter. I første omgang kan dette forstås positivt, som åpenhet og en tillitserklæring i forhold til det å skulle beskrive deres veiledningspraksis. I et kritisk blikk, kan en også forstå dette som et ønske om å vise seg fra sin beste side og en (kanskje ubevisst) måte å forsøke å gi det beste inntrykket av egen praksis. For meg var det en lettelse og en god tilgang til et feltarbeid som jeg ellers skulle oppleve som ganske strevsom. Etter nærmere gjennomtenkning fant jeg at opplevelsen av strev kunne ha sammenheng med ubehaget å være i en ”kikker-posisjon”, det å ikke være en av de andre, og det å framstå som en som ikke hadde noe å gjøre, mens de andre ”sprang beina av seg”.

De pasienter og kontaktsykepleiere jeg kom i kontakt med, var gitt i og med studentene. For hver kontaktsykepleier ble det utformet en samtykkekontrakt (Vedlegg 5). For det meste opplevde jeg at kontaktsykepleierne var forberedt på at jeg kom. Informasjonen om hensikten med min tilstedeværelse bidro likevel ikke alltid til at pleieteamet ellers var orientert om hva jeg skulle gjøre der. Jeg opplevde at noen kunne være usikker på min rolle. En sykepleier spurte for eksempel om det var jeg som skulle veilede studenten den aktuelle dagen. Det gjorde meg oppmerksom på behovet for informasjon i pleietemaet også. Dette forsøkte jeg å gjøre på rapportsamlingen, i oppstarten av hver observasjonsdag i feltet. Alle avdelinger og alle berørte personer (pasienter og kontaktsykepleiere) åpnet for tilgang. Pasientene som jeg fikk være med inn til, ble i forkant forespurt av en sykepleier (Se også kapittel 6).

I utgangspunktet ville jeg unngå å være observatør i sammenhenger der lærerkollegaer var deltagere. Under observasjoner i øvingsavdelingen var dette ikke til å komme utenom, fordi studentgruppene hadde lærer med seg under studiene. Her fikk jeg imidlertid svært god hjelp av kursansvarlig lærer som sørget for organiseringen ”bak min rygg”. Lærere som ikke ønsket å ha observatør i sin gruppe, ble organisert på grupper med studenter som ikke inngikk i min studie.

I hjemmesykepleie og i psykisk helsevern, ble både studentenes kontaktsykepleiere så vel som lærere forespurt om tilgang til å benytte deres skriftlige kommentarer som ble gitt på

studentenes studieoppgaver (Vedlegg 5). Lærere ble forespurt skriftlig via e-post.

Kontaktsykepleierne ble forespurt av studentene.

I tilknytning til hver praksisperiode fikk studentene praksisforberedende informasjoner i klassen. Disse oppsøkte jeg og de skulle vise seg å være interessante, både fordi jeg fikk en innsikt i dialogen med lærere i forkant av praksis, men også fordi jeg i pausene fikk tilgang til hva studentene ga uttrykk for til hverandre om forventninger, spenninger og gjensidige utvekslinger av erfaringer fra praksisperiodene. For tilgang til klassen ble ansvarlig kurslærer forespurt og klassen informert om bakgrunn for min tilstedeværelse. Jeg fikk også mye interessante innsikter fra andre studenter enn respondentene, når jeg traff dem mer eller mindre tilfeldig ute i praksisfeltene.