Spørsmål:
«Hvor mange som underviser i skolen i dag vil ikke oppnå kravet om høgskoleutdanning, pedagogisk kompetanse og minst 30 studiepoeng i matematikk, engelsk og norsk på barnetrinnet, minst 60 studiepo-eng i de samme fagene på ungdomstrinnet og minst 30 studiepoeng i øvrige fag (med unntak av valgfag og utdanningsvalg) på ungdomstrinnet?»
BEGRUNNELSE:
I regjeringens strategi «Lærerløftet. På lag for kunn-skapsskolen» anslår regjeringen at 38 000 lærere ikke tilfredsstiller de foreslåtte kompetansekravene i norsk, engelsk og matematikk. Dette er basert på
«Kompetanseprofil i grunnskolen» (Lagerstrøm, Moafi & Revold 2014), som kun tar for seg lærere med fullført pedagogisk utdanning og med minst 50 prosent stillingsandel. Det betyr at en relativt stor an-del lærere ikke er med i utvalget. Kravet om 30 stu-diepoeng i de fleste øvrige fag ser heller ikke ut til å være hensyntatt i dette tallet. I Dokument 15:437 (2013-2014) anslår kunnskapsministeren at det i 2012 var 4 334 lærere i grunnskolen med
universi-tets- eller høgskoleutdanning uten godkjent pedago-gisk utdanning og 5 042 lærere med videregående ut-danning eller lavere.
Svar:
I Lærerløftet er det lagt til grunn at rundt 38 000 lærere som underviser i norsk, matematikk og engelsk i grunnskolen ikke oppfyller de foreslåtte endringene i kompetansekravene for undervisning, jf. § 10-2 i opp-læringsloven. Dette vil ikke tilsvare 38 000 lærerår-sverk, ettersom mange lærere underviser i mer enn ett av disse fagene og dermed telles flere ganger i anslaget på behovet for studieplasser i videreutdanningen.
Det er ikke foreslått endringer i kompetansekrav for andre fag enn matematikk, norsk og engelsk på ungdomstrinnet for lærere som er utdannet før 1. ja-nuar 2014. Det betyr at kravet om 30 studiepoeng i andre fag på ungdomstrinnet bare gjelder for lærere som er utdannet etter 1. januar 2014. I beskrivelsen i Lærerløftet av behovet for studieplasser i videreut-danningen er det dermed ikke tatt hensyn til disse fa-gene ettersom det heller ikke er foreslått å innføre kompetansekrav i disse fagene for lærere som er ut-dannet før 1. januar 2014.
Jeg mener at rapporten «Kompetanseprofil i grunnskolen» (Lagerstrøm, Moafi og Revold 2014) gir et godt kunnskapsgrunnlag for å vurdere behovet for videreutdanning som følge av endringene i kompetan-sekravene for undervisning. Rapporten ekskluderer ansatte i skolen som ikke har fullført pedagogisk ut-danning. GSI (Grunnskolens Informasjonssystem) gir mest presis informasjon om hvordan personalressurser disponeres i grunnskolen. Statistikken fra GSI viser at rundt 3,3 pst. av årsverk til undervisningspersonale er uten godkjent lærerutdanning i 2013-2014.
Undervisningspersonale uten godkjent lærer-utdanning kan for eksempel være midlertidig ansatte, vikarer og personer tilsatt på vilkår om at de fullfører en lærerutdanning. Disse er ikke omfattet av kompe-tansekravene for undervisning. De bør dermed heller ikke inkluderes i gruppen av ansatte i grunnskolen som har behov for videreutdanning som følge av de foreslåtte endringene i kompetansekravene.
Jeg er imidlertid helt enig i at det er nødvendig å sikre at undervisningspersonale i grunnskolen har
god-kjent lærerutdanning. Jeg følger derfor utviklingen i bruken av undervisningspersonale uten godkjent lærer-utdanning nøye, særlig de kommunale forskjellene.
I Lærerløftet har regjeringen dessuten tatt flere vik-tige grep for å styrke attraktiviteten og kvaliteten på lærerutdanningene, blant annet gjennom å innføre krav om mastergrad og vurderinger endringer for å løse de kvalitetsmessige utfordringene i PPU. Det er likevel viktig å skille mellom tiltak for å redusere andelen un-dervisningspersonale uten godkjent utdanning (jf. § 10-1 i opplæringsloven) og tiltak for å øke lærerens kompe-tanse i undervisningsfag (jf. § 10-2 i opplæringsloven).
På ungdomstrinnet er det om lag 10 000 lærere som underviser i fagene kroppsøving, kunst og hånd-verk, mat og helse, musikk, naturfag, RLE og sam-funnsfag som har under 30 studiepoeng eller tilsva-rende i undervisningsfaget. Dette vil ikke tilsvare 10 000 lærerårsverk, ettersom mange lærere underviser i mer enn ett av disse fagene og dermed telles flere ganger i dette anslaget.
SPØRSMÅL NR. 2828.Fra stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan, vedr. arbeidsavklaringspenger, besvart av arbeids- og sosialministeren
Innlevert 7. oktober 2014 av stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan Besvart 13. oktober 2014 av arbeids- og sosialminister Robert Eriksson
Spørsmål:
«Vil statsråden ta et initiativ for å endre dagens regel-verk i forhold til mangel på rett til arbeidsavklarings-penger for personer som er mindre enn 50 % syke-meldt?»
BEGRUNNELSE:
Flere mennesker i yrkesaktiv alder opplever når de blir sykemeldt over lengre tid å måtte forholde seg til et regelverk som ikke tilgodeser den arbeidslinja man ellers ønsker å legge opp til i samfunnet.
I oppslag i Fvn 16. og 17.01.2014 presenteres en problemstilling hvor vedkommende har vært sykemeldt i 1 år fra 100 % stilling. Etter at sykeperioden er over, makter vedkommende å gå tilbake i 60 % stilling. Re-gelverket for arbeidsavklaringspenger fungerer da slik at vedkommende ikke har rett til arbeidsavklaringspen-ger fordi han jobber mer enn 50 %. Hadde vedkommen-de imidlertid valgt å tre inn i 50 % jobb eller mindre, hadde han hatt rett til disse pengene i inntil 4 år.
Vedkommende opplever at han blir straffet øko-nomisk fordi han velger å forsøke å jobbe så mye som helsen hans tåler.
Det er gode grunner til å tro at personen som står fram i denne artikkelen ikke på noen måte er den eneste som opplever å være i en slik situasjon. Selv om det kan være vanskelig å fange alle tilfeller inn i et velfunge-rende regelverk når mennesker ikke lenger kan jobbe i full stilling, er det virkelig grunn til å stille spørsmål om ikke de påviste hull i dagens regelverk bør føre til endringer slik at regelverk og praksis kan oppmuntre til at flest mulig står lengst mulig i størst mulig stillings-prosent. Et regelverk som bidrar til å skape en situasjon for enkeltpersoner som gir lavere inntekt med 40 % kemelding enn om en hadde vært 50 % sykemeldt, sy-nes sterkt urettferdig og helt urimelig.
Det bør være i samfunnets interesse å følge ar-beidslinja også i denne type saker og ikke straffe per-soner for å jobbe så mye de kan.
Svar:
Formålet med arbeidsavklaringspenger er å sikre inn-tekt for medlemmer av folketrygden mens de mottar
aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid. Vilkåret for rett til arbeidsavklarings-penger er at medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått arbeidsevnen sin nedsatt med minst 50 prosent på søknadstidspunktet, og således ansees å være hindret i å beholde eller skaffe seg inntektsgi-vende arbeid. Når man mottar arbeidsavklaringspen-ger kan man derimot arbeide inntil 60 prosent av full stilling og samtidig motta reduserte arbeidsavkla-ringspenger. Mottakere av arbeidsavklaringspenger som er nær ved å komme i fullt arbeid kan i en peri-ode på opptil 6 måneder arbeide i inntil 80 prosent samtidig som de mottar 20 prosent arbeidsavkla-ringspenger. Dette for å forsterke de økonomiske in-sentivene for mottakere av arbeidsavklaringspenger til å komme tilbake i arbeid. Jeg har forståelse for at det kan oppleves som urimelig at inngangskravet til arbeidsavklaringspenger i enkelte tilfeller kan moti-vere personer med rett på 50 prosent sykepenger til ikke å øke arbeidsinnsatsen til over 50 prosent før et-ter innvilgelsen av arbeidsavklaringspenger. Spørs-målet er hvor mye arbeidsevnen skal være redusert med før det oppfattes som riktig og legitimt at det of-fentlige stiller med inntektssikring. Et krav på 50
pro-sent redusert arbeidsevne sikrer at retten til arbeids-avklaringspenger forbeholdes personer med en redu-sert arbeidsevne av et visst omfang. For de tre tidli-gere ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad som ble erstattet med arbeidsavklaringspenger, var det også et krav om minst 50 prosent nedsatt inntekts- eller arbeidsevne.
Jeg mener videre at regelverket bygger opp under beidslinjen ved å legge til rette for at flere kan få ar-beide mer uten å miste hele ytelsen. Som nevnt over legger ordningen opp til at mottakere av arbeidsav-klaringspenger kan arbeide inntil 60 prosent av full stilling, og samtidig motta reduserte arbeidsavkla-ringspenger. Mottakere som er på vei ut i fullt arbeid kan få arbeidsavklaringspenger gradert ned til 20 prosent. Jeg mener likevel at det er grunn til å vurdere dette spørsmålet videre. Jeg viser i den forbindelse til at Regjeringen har varslet at den tar sikte på å legge fram en proposisjon med en meldingsdel for Stortin-get før jul. Her vil Regjeringen også presentere sen-trale elementer i gjennomgangen av velferdsordnin-gene som er varslet i den politiske plattformen. Ord-ningen med arbeidsavklaringspenger vil være en del av denne gjennomgangen, og det vil i den forbindelse være naturlig å også se på inngangskravet.
SPØRSMÅL NR. 2929.Fra stortingsrepresentant Kåre Simensen, vedr. våpenteknologi, besvart av forsvarsministeren
Innlevert 7. oktober 2014 av stortingsrepresentant Kåre Simensen Besvart 15. oktober 2014 av forsvarsminister Ine M. Eriksen Søreide
Spørsmål:
«Hva vil regjeringen gjøre for at Norge kan bidra til å møte utfordringene utlikningen av mer avansert vå-penteknologi reiser for krigens folkerett?»
BEGRUNNELSE:
Det er viktig å bidra til klare rammer for internasjonal forsvarsindustri, og at man sikrer strenge internasjo-nale regler for den internasjointernasjo-nale våpenhandelen.
Spesialutsending for FNs høykommissær for men-neskerettigheter Christof Heyns, har tatt til orde for et moratorium mot robotvåpen «Lethal Autonomus ro-botics». Hvordan vurderer regjeringen dette forslaget for å kunne sikre at bruk av militærmakt er under menneskelig kontroll innenfor de rammer krigens folkerett setter.
http://www.ohchr.org/EN/NewsEvents/Pages/
Acallforamoratoriumonthedevelopmentrobots.aspx
Svar:
Jeg viser til brev fra Stortingets president av 7. okto-ber d.å. med spørsmål fra stortingsrepresentant Kåre Simensen om Norges bidrag når det gjelder rettslige utfordringer knyttet til utviklingen av avansert vå-penteknologi.
Våpenteknologien er i rask utvikling. Samtidig er det folkerettslige rammeverket som regulerer bruken av våpnene i væpnede konflikter til dels av eldre dato.
Dette betyr imidlertid ikke at rettstilstanden er uklar.
Grunnreglene i krigens folkerett om hvilke våpen og krigføringsmetoder som kan anses lovlige, er bl.a.
nedfelt i 1. tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjone-ne av 1977. Disse bestemmelseGenèvekonvensjone-ne ble utformet på et tidspunkt da våpenteknologien var en helt annen enn i dag. Konsepter som digital krigføring eller autono-me våpen eksisterte ikke. Da regelverket ble utfor-met, var imidlertid statene klare over at våpentekno-logien ville utvikle seg. Mange av reglene er derfor
generelt utformet, nettopp for å kunne tilpasse seg endringer i krigføringen.
Det er likevel på det rene at den kontinuerlige ut-viklingen innenfor våpenteknologi reiser enkelte kom-pliserte rettsspørsmål, for eksempel når det introduse-res større grad av automatikk eller 'robotisering'. Det er imidlertid helt klart at reglene i krigens folkerett også gjelder fullt ut for ny våpenteknologi. Utfordringen vil ligge i hvordan vi anvender de gjeldende reglene på de nye våpnene eller krigføringsmetodene.
Jeg vil for øvrig bemerke at det ikke er uvanlig at det oppstår spørsmål om hvordan folkeretten skal an-vendes på nye våpen. Dette må på vanlig måte løses gjennom tolkning av det eksisterende rettslige ramme-verket. Det er også viktig og hensiktsmessig å diskutere disse rettslige problemstillingene i internasjonal sam-menheng. Det er nettopp slik folkeretten og sedvaneret-ten kan utvikles. Slike diskusjoner pågår allerede i dag, for eksempel innenfor cyberdomenet, bruken av ube-mannede luftfartssystemer (UAV/ 'droner') og autono-me våpen. Når det gjelder sistnevnte våpen, er dette
også for tiden tema i pågående møter i Genève innenfor rammen av FN-konvensjonen om enkelte Konvensjo-nelle Våpen (1980), der Norge deltar.
Stortingsrepresentanten nevner i sitt brev et for-slag fra FNs høykommissær om å erklære et eventu-elt moratorium mot «Lethal Autonomous Robotics».
Dette vil etter min mening være lite hensiktsmessig, blant annet fordi det i dag er svært uklart hvordan be-grepet skal forstås og avgrenses. Det er pr. i dag hel-ler ikke utviklet teknologi som kan tenkes å falle inn under et slikt begrep.
Når det gjelder hva regjeringen kan gjøre for å bi-dra til å sette rammer for den internasjonale forsvar-sindustri, vil jeg påpeke at Norge, foruten å praktisere et strengt regime for eksportkontroll av forsvarsma-teriell, også er pålagt å foreta en folkerettslig vurde-ring av alle nye våpen eller krigføvurde-ringsmetoder som Forsvaret vurderer å anskaffe. Alle statsparter til Ge-nève-konvensjonene har en slik plikt. En slik rettslig vurdering bidrar til en strengere regulering av inter-nasjonal våpenhandel.
SPØRSMÅL NR. 3030.Fra stortingsrepresentant Lene Vågslid, vedr. vold i nære relasjoner, besvart av justis- og beredskapsministeren
Innlevert 7. oktober 2014 av stortingsrepresentant Lene Vågslid