Hvordan tror informantene at sjansene deres er på arbeidsmarkedet? Flere av mine informanter kan fortelle historier om personer med innvandringsbakgrunn som har søkt uttallige jobber, og som aldri en gang har kommet til intervju. Informantene mine er noe delt i synet på arbeidsmarkedet. De fleste mener at personer med minoritetsbakgrunn generelt sett stiller svakere, men langt flere mener deres egne sjanser på arbeidsmarkedet er bedre enn for mange andre med minoritetsbakgrunn.
Jeg vil i det følgende beskrive noen av de tankene studentene har om betydningen av etnisitet for fremtidig jobb. Har deres oppfatninger om arbeidsmarkedet preget valg av utdanning?
6.2.1 ”Noen skylder på bakgrunn”
En av informantene begynte intervjuet med å uttrykke bekymring for at hun skulle være representanten for personer med sin landbakgrunn i Norge. Hun føler selv at hun er sterkere tilknyttet sin norske identitet enn den identiteten hun mener andre tillegger henne i kraft av innvandrerbakgrunn. Denne jenta kan, i likhet med alle mine informanter, fortelle om opplevelser med rasisme. Hun forteller at hun som liten jente fikk slengt rasistiske
bemerkninger etter seg, men at det har blitt færre slike hendelser med årene. Siden hun er så norsk i sin oppførsel, får hun høre ting som: ”Det er ok med deg, men ikke de andre”. Hun finner slike utsagn svært provoserende. Moren hennes har vært veldig opptatt av at hun skulle få like muligheter som etnisk norske barn, og like før hun skulle begynne på skolen, flyttet de til et sted der det var mer jevn fordeling av elever med majoritets- og minoritetsbakgrunn.
Hun forteller om sine forventninger til arbeidsmarkedet på denne måten:
Jeg tror faktisk ikke at jeg vil møte på noen problemer. Fordi jeg snakker rent norsk, og vet hvordan det norske systemet fungerer. Og jeg er veldig norsk i min oppførsel. Jeg tror det er verre for de som snakker litt mindre rent norsk, eller de som kommer i en slags
forsvarsposisjon fordi de har et annet utseende allerede før det har skjedd noe. Hvis de sier sånn som at; det er sikkert fordi jeg er utlending. De tror jeg kommer til å få problemer, fordi de har den holdningen der. Men det er ingen av dem som er født i Norge som er sånn.
En annen av jentene tenker på liknende måte:
Noen folk skylder på rasisme hvis de ikke får til ting eller fordi de ikke gidder. Men det er ikke sånn det er. Jeg har mer tro på det at hvis du er god nok, da skal ikke sånne ting være et problem liksom. Noen ganger blir det en unnskyldning. Men akkurat når det gjelder jobb og sånn, så vet jeg ikke, jeg har jo ikke vært i en sånn situasjon. Men når det gjelder skole og sånne ting tror jeg noen bruker det som en unnskyldning.
Disse to jentene forteller at de er flaue over personer med innvandrerbakgrunn som skylder på hudfarge når det egentlig handler om at de ikke er gode nok. Da jeg spør den første av jentene om hun tror at de som skylder på rasisme kanskje har opplevd mye rasisme, svarer hun at de muligens har det. Samtidig sier hun at: ”Dersom man har en innstilling om at det er dritt der ute, så blir det dritt der ute”. Denne jenta forteller videre at hun kan forstå hvorfor rasisme oppstår, uten at hun mener det er riktig eller naturlig av den grunn. Hun viser til et eksempel der en med innvandrerbakgrunn sier høyt: ”Man burde gjøre med homofile som de gjør i hjemlandet mitt”. Dersom man har slike holdninger, synes hun ikke det er så rart til at etnisk norske blir skeptiske. Jeg mener ikke at hun bagatelliserer betydningen av rasisme, men hun stiller spørsmålstegn ved en ensidig forståelse av rasistiske opplevelser som kun handler om holdninger hos majoritetsbefolkningen. Dette er tanker jeg finner igjen hos Lien (1997: 31).
Lien hevder at en vid definisjon av rasisme innebærer at alt innvandrere gjør vil måtte beskrives positivt for å unngå fremveksten av rasisme i den norske befolkning.
Denne jenta tror ikke hun vil ha store problemer med å få jobb. Hun forteller at hva slags utdanning hun tar eller hva slags etnisk bakgrunn hun har, ikke vil ha betydning på arbeidsmarkedet. Hun mener dessuten at innvandrere må ha en positiv innstilling til
samfunnet, og ikke mistro majoritetsbefolkningen ved å se all motgang i sammenheng med etnisitet. Hennes forståelser av rasisme kan kanskje knyttes opp til at hun på mange måter ønsker å fjerne seg fra kategorien ”innvandrer”. Hun forteller at hun identifiserer seg i større grad med majoriteten, men er samtidig bevisst på at hun selv ønsker å definere hvem hun er.
At hun misliker å høre ”det er ok med deg, men ikke de andre”, kan vise hvordan hun er skeptisk til andres kategoriseringer.
Dessuten kan det tenkes at ungdom med minoritetsbakgrunn har en oppfatning om at gjennom utdanning kan de unnslippe det stigma som etnisk bakgrunn påfører dem (Andersson 2000;
Fangen 2006). Vi kan se noen av informantenes valg av eliteutdanning som uttrykk for at de vil vekk fra det doble stigmaet som foreldrene har opplevd gjennom både det å være
innvandrer, og ved det å mangle utdanning.
6.2.2 ”Jeg tror min bakgrunn kan være en ressurs”
Flere av informantene trekker frem læreryrket som et yrke der det å ha flerkulturell bakgrunn er en ressurs i seg selv. Paradoksalt nok er det relativt sett lav søkning til lærerutdanningene nettopp blant ungdom med minoritetsbakgrunn (Bakken og Sletten 2000; Dæhlen 2000;
Opheim og Støren 2001). På hvilke måter opplever informantene at deres bakgrunn er en ressurs i utdannings- og jobbsammenheng?
En av jentene jeg intervjuet la vekt på at hun i kraft av sin bakgrunn innehar ressurser som, i tillegg til utdanningen, vil komme henne til nytte i arbeidslivet. Hun forteller at hun har vært bevisst på denne fordelen i valg av utdanning. Hun tror det å være tospråklig kan være en fordel for henne i senere jobb, og hun tror dessuten at hun kan kommunisere bedre med andre med innvandrerbakgrunn. Hun kan fortelle om få opplevelser av rasisme i voksen alder, men hun husker at hun som barn ble kalt ”pakkis”. Hun unnskylder barna som kalte henne for
”pakkis” med å si at barn ikke tenker så langt. Denne jenta er opptatt av den positive betydningen av hennes etniske bakgrunn:
Jeg føler meg mer pakistansk enn norsk, og dessuten har jeg flest pakistanske venner. Jeg ser både positive og negative ting med det å ha innvandrerbakgrunn, men når det gjelder arbeidsmarkedet så tror jeg ikke det vil bli et stort problem å få jobb. Jeg tror ikke på de skrekkhistoriene man leser om i avisa. Jeg tror at hvis jeg drar på et jobbintervju, så vil de ansette meg for den jeg er og hva jeg sier.
Selv om hun føler seg annerledes, mener hun altså at hun ikke vil møte store problemer med å få seg jobb i fremtiden. Hun er opptatt av pakistanske tradisjoner, men mener selv hun
utfordrerer tradisjonene gjennom å ta høyere utdannelse.
Hun hevder at mange innvandrere skylder på rasisme dersom de ikke klarer å nå målene sine.
Denne jenta har en grunnleggende optimistisk holdning når det gjelder arbeidslivet. Kanskje kan det at verken hun eller foreldrene har opplevd mye rasisme være med på å forklare denne optimismen. På den annen side er hun usikker på om hennes bakgrunn ville virke positivt inn
dersom hun siktet seg inn mot andre typer yrker der det å ha en minoritetsbakgrunn ikke var en ressurs i seg selv. Hun har et refleksivt forhold til sin egen etniske bakgrunn, og hun vil bruke sine egenskaper og kompetanse som et konkurransefortrinn i forhold til etnisk norske søkere.
I følge Portes & Rumbaut (2001) handler hvilke muligheter man har for sosial mobilitet også om de kulturelle og sosioøkonomiske ressursene man har til å møte hindringer med. Slike holdninger kjenner jeg igjen hos denne jenta og hennes familie. Både familien og jenta har hatt ressurser til å møte disse utfordringene, og hun mener derfor at hindringene har gjort henne sterk. For eksempel har konfrontasjoner angående felles svømmeundervisning gjort at hun har kjempet og stått for de valgene hun og familien hennes har tatt. Hun mener det er viktig at man må kunne snakke for seg for å unngå misforståelser, og at elever med
minoritetsbakgrunn kan i større grad overvinne hindringer ved en ekstra innsats. Siden denne jenta er svært ressurssterk skolemessig, er det verdt å merke seg at det ikke er alle som har kapasitet til å legge inn ekstra innsats eller som klarer å få bedre karakterer. Følgelig vil hennes positive innstilling være preget av at hun faktisk har mulighet til å endre sin situasjon.
6.2.3 ”Jeg stiller svakere enn etniske norske”
Det å bli kategorisert som en representant for alle med samme etniske bakgrunn som deg selv eller alle innvandrere, vil nok møtes med ulike reaksjoner. Andersson (2000) hevder at erfaringer med rasisme kan føre til at man ønsker å kompensere for sin bakgrunn på ulike måter. Andersson finner blant annet at studentene i hennes undersøkelse ønsket å utmerke seg faglig i klassen. I tillegg til å utmerke seg faglig, finner hun også at det å være god i sport kan fungere som en strategi for å takle det å ha annerledes bakgrunn. Jeg vil nå undersøke
hvorvidt slike strategier også er å finne blant mine informanter. Hvordan har informantene erfart at slike strategier er nødvendige?
De av informantene mine som tror de vil møte problemer med arbeidslivet, har på liknende måte som Anderssons informanter funnet ulike strategier for å ”veie opp” for sin bakgrunn. På en eller annen måte ønsker de å kompensere, og flere nevner at de prøver å få bedre karakterer enn sine medstudenter eller at de vil utmerke seg på en annen måte. Selv om de to overnevnte informantene var optimistiske til mulighetene på arbeidsmarkedet, ser jeg likevel at flere av mine informanter tror de har et dårligere utgangspunkt i arbeidslivet enn det etnisk norske har.
En av guttene forteller at han har opplevd en del rasisme helt fra han var liten, og han tror selv at dette har påvirket valg av utdanning og holdninger til arbeidsmarkedet. Han valgte
utdanning ut ifra at han fikk spesifikk kunnskap om noe som er ettertraktet på
arbeidsmarkedet. Valget var basert på en oppfatning om at han antageligvis vil få større problemer med å få jobb dersom han hadde valgt et mindre konkret akademiske fag. Han mener at disse fagene i større grad er basert på nettverk ved jobbansettelser. Han har lest om homososial reproduksjon, og han forklarerer at begrepet innebærer at arbeidsgivere mer eller mindre ubevisst ansetter folk som er lik han eller hun selv. Dersom man som etnisk norsk arbeidsgiver står overfor et valg mellom en etnisk norsk og en med innvandrerbakgrunn, tror han at valget hadde falt på en etnisk norsk fordi arbeidsgiveren i større grad vil identifisere seg med søkeren med etnisk norsk bakgrunn. Han har altså en uttalt strategi for å kompensere for sin bakgrunn, nemlig det at han ønsker å få bedre karakterer enn sine medstudenter for å kunne øke sjansene sine på arbeidsmarkedet.
Erikson & Jonssons (1996) modell for utdanningsvalg, tar som tidligere nevnt hensyn til om man tror man vil lykkes med den utdanningen man velger. Rogstad (2004) hevder at dersom man tar høy og langvarig utdanning, vil man ha store forventninger til egen karriere og suksess. Rogstad mener derfor at frykt for diskriminering kan ha å gjøre med en redsel for ikke å lykkes. Dersom man ikke får den jobben man vil ha, kan etnisitet av noen bli brukt som en unnskyldning. Prieur (2004) fremholder at erfaringer med rasisme kan bli en hvilepute og en unnskyldning dersom man ikke skulle lykkes i det norske samfunnet. Videre peker hun på at dersom man ser all motgang som et utslag av diskriminering, er man selv av den oppfatning at andre behandler en ut ifra ytre kjennetegn og således aksepterer man en reduksjonistisk tilnærming (Prieur 2004: 121). Hva slags innstilling man har til rasisme og betydningen av slike erfaringer, vil altså kunne påvirke hva slags syn man har på mulighetene for å få jobb.
Det er ikke bare gode karakterer informantene trekker frem som en strategi for å kompensere for bakgrunn. En av informantene forteller at han prøver å få relevant jobberfaring og at han deltar aktivt i ulike organisasjoner. Dette er imidlertid ingen uvanlig måte å tilnærme seg jobbmarkedet på. Å skaffe seg jobberfaring for å øke sjansene på arbeidsmarkedet, er av mange studenter regnet som svært viktig. Det interessante her er at denne informanten i tillegg begrunner sitt ønske om jobberfaring med at han forventer å bli diskriminert på
arbeidsmarkedet.
Det er altså ikke slik at ønske om å stille sterkere på arbeidsmarkedet nødvendigvis har sammenheng med innvandrerbakgrunn. En annen av informantene fortalte at alle de han gikk sammen med drev med det han kalte ”cv-bygging”, det vil si at man i løpet av studietiden prøver å skaffe seg mest mulig erfaring gjennom organisasjonsarbeid og styreverv. Denne informanten mener at han i like stor grad er påvirket av den kulturen som er på studiet, som at det var en bevisst handling fra hans side om å kompensere for etnisk bakgrunn. En annen av informantene svarer på liknende måte:
Jeg føler at jeg må gjøre noe ekstra for å likestille meg, eller for å være litt over. Men jeg vet ikke om det er på grunn av at jeg har innvandrerbakgrunn, men kanskje det heller har å gjøre med at jeg tenker det er bra å ha mer erfaring. Jeg var sånn på barneskolen også, jeg ville lese ekstra mye.
Egne erfaringer med rasisme vil kunne føre til et ønske om å kompensere for bakgrunn. Kan det også tenke seg at informantene har fått slike oppfatninger fra sine foreldre? De studentene som tror de vil stille i annen rekke i forhold til etnisk norske, forteller at de har foreldre som selv verken har opplevd mye rasisme eller diskriminering eller at foreldrene har fortalt dem at de må velge god utdanning for å kompensere for bakgrunn. Nå er det riktignok slik at mine informanter og deres foreldre ettersøker ulike typer jobber, men det er et interessant poeng at det ikke først og fremst er foreldrene som har knyttet dette med viktigheten av utdanning opp mot diskriminering. Foreldrenes oppfatning av at utdanning er viktig har mer å gjøre med at man må benytte seg av de mulighetene som foreligger, og at utdanning fører til yrker som er bedre betalt, mindre fysisk slitsomme og som gir mer sosial status.
En av guttene forteller at det er media som i størst grad har gitt han inntrykket om at det er vanskeligere for ham å få jobb enn etniske norske. Rogstad (2004) argumenterer for at media i langt større grad tar tak i de som blir diskriminert, enn de som ikke blir det. Spørsmålet blir hvordan medier skal fremstille situasjonen. Pessimistiske vinklinger vil kanskje være med på å se innvandrere som et problem, fremfor en ressurs. Samtidig er Rogstad opptatt av at man ved å opplyse om diskriminerende praksiser, også har en mulighet til å endre disse. Det er likevel grunn til å poengtere at media ikke utelukkende spiller på de negative erfaringer personer med minoritetsbakgrunn kan ha med å få jobb. I ingressen til en artikkel i Dagbladet (10.07.2004) sto det: ”De jobber hardt, er målbevisste og går utelukkende for det beste. De er den nye innvandrergenerasjonen Norge”. Noen medier har altså begynt å skrive om
innvandrerne på vei opp i det norske samfunnet, og da særlig ungdom med minoritetsbakgrunn som er født og oppvokst i Norge.
6.2.4 ”Jeg ønsker å bevise at vi kan”
Er det slik at mine informanter er opptatt av å vise for majoriteten at de har suksess? Hvordan kan erfaringer med rasisme og diskriminering knyttes til et slikt ønske?
Rasistiske opplevelser kan føre til underlegenhetsfølelse, og den kan underkommuniseres ved at man ønsker å fremstå som en sterk og uavhengig person. Særlig når det gjelder mine informanter vil dette være en nærliggende tanke. Noen av informantene har sjelden hatt muligheten til å få faglig hjelp fra sine foreldre, og noen er også de første i sin familie som tar utdanning. Informantene har fått gode karakterer, og flere har lært at i Norge ligger alle muligheter åpne. Jeg ser likevel at de fleste kan fortelle om relativt mange krenkelser av rasistisk art, og at dette er noe som har vært med dem hele livet. Opplevelser med rasisme kan føre til at personer med innvandrerbakgrunn blir svært opptatt av hvordan de oppfører seg, fordi de ikke vil at etnisk norske skal få et dårlig inntrykk av dem. En av guttene forteller:
Jeg prøver liksom å tenke inne i meg når jeg jobber på 7-11… Nordmenn må ikke tro at jeg skal jobbe her resten av livet. Jeg prøver å få meg en utdannelse for å gjøre noe annet enn bare å selge pølser.
En annen av guttene forteller også at han har opplevd en del rasisme. Han ønsker derimot ikke å ta opp kampen med rasistene direkte, men prøver å oppføre seg bra slik at folk skal få et bedre bilde av innvandrere enn det de får gjennom å lese avisen. Han mener det er et ansvar som personer med minoritetsbakgrunn må ta på seg. På spørsmål om han tar utdannelse for å vise noe for majoriteten, svarer han:
Ja, det er det også, men ikke bare det. Det er generelt viktig å ha en utdannelse for å stille sterkt i samfunnet. Det er litt derfor jeg tar utdanning, at jeg ønsker å vise at innvandrere ikke bare er sånn som man leser om i avisa. Men det er ikke bare derfor.
Disse to guttene viser på ulike måter hvordan ønsket om å bevise noe kan gjøre seg gjeldende.
Begge guttene ønsker å bevise noe for majoritetssamfunnet ikke bare gjennom utdanning og arbeid, men også ved det å oppføre seg ”ordentlig”. Noen av informantene forteller spesifikt at foreldrene har vektlagt at det er spesielt viktig for personer med minoritetsbakgrunn å oppføre seg ordentlig, mens andre foreldre begrunner det med en generell oppfatning om at
det er viktig å oppføre seg bra. Men er informantene også av den oppfatning at de må stå til ansvar for det andre med samme etniske bakgrunn gjør? En jente forteller meg at hun har vært opptatt av dette tidligere, men at hun nå har endret syn:
Før så tenkte jeg at vi pakistanere var som en stor familie. Men nå tenker jeg ikke sånn lenger.
Fordi jeg føler at jeg ikke kan stå til ansvar for mye av det andre gjør. Derfor så føler jeg ikke at det er riktig at andre må stå til ansvar for det jeg gjør heller. Det kan jo hende at folk er uenige. Før vil jeg si at jeg så på meg selv som en del av det pakistanske miljøet, og en representant for det miljøet, men nå gjør jeg ikke det lenger.
Denne jenta har hatt negative erfaringer med enkelte personer i det pakistanske miljøet. Hun er idealistisk og har et ønske om å hjelpe de som ikke har hatt de samme mulighetene som henne selv, men er blitt skuffet over at mange av dem hun kjenner ikke ser viktigheten av dette. Hun mener man har et ansvar for andre, og spesielt når man selv har foreldre som har
Denne jenta har hatt negative erfaringer med enkelte personer i det pakistanske miljøet. Hun er idealistisk og har et ønske om å hjelpe de som ikke har hatt de samme mulighetene som henne selv, men er blitt skuffet over at mange av dem hun kjenner ikke ser viktigheten av dette. Hun mener man har et ansvar for andre, og spesielt når man selv har foreldre som har