Nye modeller for kulturminnevernet,

I diskusjonen av nye modeller for det arkeologiske kulturminne-vernet er det viktig å se på gode modeller innenfor ulike deler av forvaltningsansvaret for automatisk fredete kulturminner og skipsfunn, dette omfatter både faglige råd og uttalelser, konkrete

arkeologiske undersøkelser og ikke minst gode forvaltnings-modeller for arkeologiske gjenstander og magasinering. Her vil vi kort skissere noen modeller knyttet til de to første oppgavene.

Forvaltningsmuseenes og NIKUs forslag til nye modeller i forhold til faglige råd og uttalelser samt gjennomføringen av arkeologiske undersøkelser tar utgangspunkt i dels det finansielle ved dagens ordning, dels det faglige og de faglige inndelingene.

Et særlig fokus blant forvaltningsmuseene er hvordan få til en finansieringsordning som sikrer et godt grunnlag for aktiviteter som materialforvaltning, konservering, forskning og formidling, funksjoner som i dag finansieres over basisbevilgningene av henholdsvis Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet.

Også styrking av midlene overført via post 78 etterlyses av mange, blant annet for bedre ivaretakelse av sikringstiltak med annet.

Bare Norsk maritimt museum har et faglig miljø bestående av mer enn tre dykkende arkeologer som er kravet etter dykkeforskriften for å utføre dykkeroppdrag. Forvaltningsmuseenes egne vurder-inger av situasjonen er her at en står overfor to, alternativt tre reelle valg:

(1) Øke finansieringsordningene slik at kapasiteten blir forsvarlig ivaretatt på de eksisterende sjøfartsmuseene slik det er i dag. Dette ville øke bemanningen og sikre en langt mer operativ forvaltning enn i dag for skipsfunn og automatisk fredete kulturminner under vann. Et spørsmål her er også institusjonens frihetsgrader innenfor de finansielle overføringer.

(2) Samle virksomheten i noen få, for eksempel to, større miljøer.

(3) Samorganisere forvaltningen av alle automatisk fredete kulturminner og skipsfunn på universitetsmuseene, etter modell av Tromsø museum og NTNU Vitenskapsmuseet.

De ulike alternativene har både faglige og økonomiske konse-kvenser, som bør vurderes opp mot mulighetene for å nå de mål en har satt seg innenfor norsk kulturminneforvaltning. Dette bør evalueres nærmere.

En delproblemstilling i dette omhandler også spørsmål om magasinering av skipsfunn. Skal disse samles under ett på universitetsmuseene eller slik ordningen er i dag at sjøfarts-museene, inkludert Tromsø museum og NTNU Vitenskaps-museet, har ansvaret for å systematisere og magasinere skipsfunn, mens de øvrige universitetsmuseene systematiserer og magasinerer øvrige gjenstandsfunn i forbindelse med forvaltning av automatisk fredete kulturminner.

Flere informanter peker også på at kulturminneforvaltningen har et noe fragmentarisk preg i dag og tar til ordet for det de ser som en mer helhetlig forvaltning, hvor alle deler av det arkeologiske forvaltningsansvaret ses tydeligere i sammenheng. Noen opplever at dagens tredelte modell byr på utfordringer. Blant annet er det ved universitetsmuseene både i Oslo, Stavanger og Trondheim et ønske om å kunne involvere også middelalderarkeologi i

forskningen. Det oppleves som unaturlig at dette laget skal skilles ut, mens de selv sitter igjen med ansvaret for øvrige automatisk fredete kulturminner. Faglig mener flere i disse miljøene at dette burde vært sett i sammenheng for å få en helhetlig historie-forståelse av byenes og tidenes utvikling og dynamikk.

Dette blir også en del av en større forsknings- og kunnskaps-oppbyggende problemstilling som springer ut av at NIKU grunnet finansieringssituasjonen, i liten grad har mulighet til å drive utstrakt forskning på det materialet de graver ut. Dette kan få kunnskaps-messige konsekvenser. Kunnskapsaggregeringen blir fragmentert og det blir liten forskning på by og middelalder med utgangspunkt i arkeologisk feltarbeid, både i seg og i sammenheng med de øvrige kulturlagene. Noen ganger hevdes det også at det kan være

vanskelig og faglig unaturlig å dele opp historien i slike adskilte og organisatoriske brokker.

Et argument som fremmes i denne sammenhengen er dessuten at funnmateriale magasineres hos universitetsmuseene etter ansvars-forskriften og samles der. For å få til en samlet kunnskaps-oppbygning argumenterer noen informanter for at funksjonene bør samles mer, for slik både å sikre en mer helhetlig kultur-minneforvaltning, men også for i større grad å bygge opp den kompetansen som er nødvendig. Flere mener at dette også vil sikre mer effektivitet i norsk kulturminneforvaltning.

NIKU på sin side hevder å ha bygget opp et bredt og samfunns-relatert kunnskapsmiljø på middelalderfeltet og fremhever dessuten at metodikken og kildebruken er annerledes i middel-alderarkeologien enn tilfellet er i de øvrige før-reformatoriske utgravninger. Argumentet er at Norge trenger et kompetansesenter på middelalder.

Et siste og radikalt grep som er nevnt som løsning på fragmentert ansvarsfordeling er å konkurranseutsette arkeologiske under-søkelser. Argumentet er at det ville gitt alle muligheter for å konkurrere på pris og faglighet når det kom til implementering av feltundersøkelser. Dette er det imidlertid sterk motstand mot, særlig i universitetsmiljøene. Dette hevdes å undergrave hele den kunnskapsbaserte forvaltningen og koblingen mellom forskning, statlig ansvar og stedlig representasjon og kompetanse. Et motargument er blant annet at det ikke er grunnlag for en levedyktig konkurranse i Norge. Til det er både geografien for spredt og sakene for få. Modeller fra andre europeiske land brukes som eksempler på at dette ikke avstedkommer mer kunnskaps-basert forvaltning av de arkeologiske kulturminnene. Både erfaringer fra Sverige og England trekkes frem som eksempler på at en ikke har klart å etablere gode modeller for å konkurranse-utsette denne type oppgaver.

Når det gjelder forvaltningsmodeller for arkeologiske gjenstander, ikke medregnet skipsfunn, er de aller fleste av informantene i denne studien av den oppfatning at ansvaret for dette fortsatt bør ligge til universitetsmuseene.³³ Dette er basert på en stor tillit til at universitetsmuseene forvalter dette materialet på en måte som sikrer forskning og kunnskapsutvikling fremover, noe som på sikt kommer hele fagfeltet til gode. Dette kommer også til uttrykk i form av høy tillit til fagligheten og kvaliteten ved universitets-museenes magasinerings- og arkiveringsrutiner.