5. På jakt etter ideologiske mønstre. En diskusjon
5.5 En liten oppsummering
Helt til slutt vil jeg summere opp noen av de erfaringene fra analysene og lesningene jeg har fått i arbeidet med artiklene: ”- Skolen må bli mer maskulin” (Landsend 2007), ”Gutta ligger etter på karakterkortet” (Mo 2007) og ”- Gutter er late” (Bartnes/Ramsdal 2007). I løpet av analysene har jeg synliggjort mønstre i tekstenes indre strukturer, og hvordan oppbygningen av tekstene former meningsinnholdet. Jeg har også undersøkt hvordan aktørutvalget og topikken i tekstene forholder seg til ulike fagfelt som undersøker ”kjønn og skole”. Gjennom analysene har jeg ønsket å belyse hvordan meningsinnholdet som skapes i tekster som disse, er produkter av journalistiske valg.
Vi har sett at det er informasjonen fra ulike undersøkelser som legges til grunn for artiklene, og de journalistiske stemmene er melodistemmer i framstillingen. Alle delene av
undersøkelsene som vises fram, har kjønn som variabel. Undersøkelsene presenterer forskjellene mellom gutter og jenter, og tegner et bilde av en nasjonal krise ut fra disse.
Samtidig legger de journalistiske stemmens framstilling av tallmaterialet grunnlaget for de eksterne aktørenes ytringer, som følgelig tar utgangspunkt i motsetningene mellom gutter og jenter i sin omtale av skolen, og elevenes karakteroppnåelse. Som et resultat av måten de eksterne aktørene blir presentert og orkestrert på, oppfatter vi et skille mellom de aktørene som på grunn av sin posisjon knytter seg til en epistemisk eller doxisk omtale av saken.
Leserne vil mest sannsynlig oppfatte ekspertstemmenes uttalelser som vitenskapelig fundert.
Dette skjer til tross for at både ekspertene og elevene kommenterer kjønn ut fra et praktisk perspektiv. Det praktiske perspektivet ser ut til å ligge til grunn for argumentene som angår behovet for en endring av skolen for guttene. Det blir ikke stilt spørsmål ved hva kjønn er, og
119 om vi har mulighet til å påvirke gutter og jenters atferd og ferdigheter. Det blir heller ikke diskutert hvilken rolle skolen skal ha i forhold til sosialisering og kjønnsroller.
Til tross for at tekstene konsentrerer seg om kjønn i skolen, er det fagfolk innenfor
pedagogikk og ikke kjønnsforskning, som inviteres til å uttale seg i tekstene. Forklaringer som konsentrerer seg om systemkritikk får den sentrale plassen. Elevenes stemmer knytter seg til det praktiske aspektet ved kjønn og karakteroppnåelse. De snakker om guttenes innsats og betegner dette som et hinder for læringsutbyttet deres. Dette poenget blir derimot ikke plukket opp og diskutert videre. Lærere har også en sentral plass i tekstene, både direkte og indirekte. De gjennomfører undervisningen som omtales, har daglig kontakt med skolen og elevene, og kjenner systemet innenfra. Selv om lærerne og deres undervisningsformer er sentrale i tekstene, har de likevel ikke en stemme i noen av artiklene.
I kapittel 3: ”Bakgrunn om skole og kjønn” så vi at det finnes et mangfold av meninger og kunnskaper om karakteroppnåelse, kjønn og skole. Noen av dem er homogene, mens andre står tydelig i konflikt. Mangfoldet kommer i liten grad fram i de artiklene vi har undersøkt.
Over så vi at kjønnsforskere og lærerne, i tillegg til elevenes innsatsfokus, ikke blir tatt hensyn til. Det blir heller ikke lagt opp til debatt innad i tekstene: Tekstene er deskriptive, det vil si at meningsenhetene i artiklene i hovedsak forholder seg beskrivende til hverandre.
Meningsinnholdet i de eksterne aktørenes ytringer forholder seg kun beskrivende i forhold til hverandre. De konsentrerer seg om å komme med ny informasjon. Det deskriptive fokuset har vi også sett i orkestreringen av aktørene: De er i hovedsak sidestilte, og når de kommenterer hverandre er det i stor grad for å legge til ny informasjon. Det oppstår ikke noen kontroverser i tekstene siden meningsytringene er innholdsmessig homogene. Kun i ett tilfelle, i ”- Gutter er late”, ser vi at aktører argumenterer mot hverandre: ”[J]entene fra 10c ved Ruseløkka skole” (C48) sier seg uenige i Thomas Nordahl og Kåre Heggens beskyldninger om at skolen har skyld i guttenes karakterer. Vi har sett at på grunn av posisjonering når ikke eleven fram med sine motargumenter. Det er flere slike potensielle motsetninger i tekstene, men
journalistene har i liten grad fulgt disse opp.
På grunn av overvekten av homogene forskeruttalelser, kan vi tenke oss at lesere uten spesiell kjennskap til saken ikke vil oppleve at det finnes uenighet og diskusjon rundt argumentene som ”ekspertstemmene” fremfører. En slik oppfatning står i kontrast til det
meningsmangfoldet jeg har søkt å vise fram i ”Bakgrunn om skole og kjønn”. Tenker vi i forhold til typiske journalistiske krav, kunne det vært mulig å framheve at det finnes
konflikter i fagfeltet. Journalistene har heller valgt å framheve konfliktmomentet i forholdet mellom gutter og skolen, ved å beskrive skolen som urettferdig for guttene. Dette skjer blant annet ved at karakteroppnåelse blir metaforisert som konkurranse i to av tekstene. Det er jentene som er vinnerne, men vi opplever tydelig at seieren er takket være gode læringsvilkår.
120
Konfliktnivået i artiklene er høyt fordi de journalistiske stemmene og aktørene bruker et språk og metaforer som spiller på kulturelle verdier og konkurranse, som formidler at guttene lider stor urett i dagens skolesystem. Det er i flere tilfeller feminiseringen av skolen som får skylden for at guttenes situasjon er som den er. I de fleste andre tilfellene anklages skolen som system for ikke å ta hensyn til guttenes pedagogiske behov. Gjennom dette trer den dominerende kjønnsforståelsen i tekstene frem. Det foregår en dikotomisering av gutter og jenter. Når jentenes behov knyttes tett opp til det pedagogiske tilbudet skolen gir, blir guttene en motsetning til både jentene og skolen. Dikotomien og beskrivelsene av både kjønn og skole formidler samtidig et sett med forventninger om hva som anses som maskulint. Dette er verdier som blant annet utelukker utvikling av kommunikative ferdigheter og boklig lærdom, men fremmer aktivitet og kreativitet.
121