Analysene på mikronivå

Jeg vil først gå gjennom verktøyene jeg har brukt for å analysere tekstene på mikronivå. Disse analysene er gjort i et skjema som utgjør begynnelsen av hver analyse. Videre i dette kapitlet beskriver jeg dette skjemaet, kategoriseringene som finnes der, og hvordan jeg har gått fram for å analysere teksten på segmentnivå.

2.2.1 S

Artiklene er først analysert i skjema, som viser teksten delt inn i segmenter. Disse er markert med hvilken funksjon segmentet har, avsender av ytringen og hvordan den er framstilt. Jeg bruker dette skjemaet for å få en tydelig oversikt over hvilke stemmer som finnes i tekstene, hvordan de forholder seg til hverandre og hvordan de er framstilt. Der det finnes ulike tolkningsmuligheter gjør jeg rede for disse i fotnoter tilknyttet det aktuelle segmentet.

SEGMENT

Segmentene er de minste meningsbærende enhetene i teksten. Disse er nummerert og klassifisert med de verktøyene jeg kommer inn på i de neste avsnittene. Segmentene som siteres i analysene er merket med det tilhørende nummeret til venstre i skjemaet.

FUNKSJON

I den første delen av analysen har jeg tatt utgangspunkt i Kjell Lars Berges fire funksjonstyper, som han beskriver i Tekstnormers diakroni. Noen idéer til en

sosiotekstologisk teori om tekstnormendring (1990). Funksjonene betegner relasjonen én meningsenhet har til en annen, og jeg har tatt disse i bruk for å kunne beskrive hvilken type tekster de ulike artiklene er. Hvilken funksjon som er dominerende i teksten som helhet forteller oss hvilken teksttype artikkelen er.

De fire funksjonene kalles addisjon, kontrast, implikativitet og temporalitet. I en tekst der den dominante funksjonen er addisjon, er teksttypen deskriptiv, er teksten dominert av

kontrasterende meningsenheter er den argumentativ, er det flest implikative meningsenheter er teksten eksplikativ, og er den dominert av temporalitet, er teksten narrativ. (Berge 1990:83) Jeg har brukt disse kategoriseringene for å beskrive hva formålet med teksten er, i forhold til hva teksten ”gir inntrykk av å gjøre”. For eksempel vil en argumenterende tekst formidle sitt innhold ved å kontrastere, mens en narrativ tekst vil fokusere på tid og handlingsforløp.

19 Under har jeg kort beskrevet hva som kjennetegner de ulike funksjonene, for å vise hvordan jeg har kategorisert segmentene i teksten:

 Funksjonstypen addisjon kalles også en og-relasjon. Her blir det gitt ny informasjon uavhengig av rom- og tidsdimensjon. (Berge 1990:83)

 Funksjonstypen kontrast kalles også en men-relasjon. Den gjenkjennes ved at dens betydning ikke stemmer overens, men skiller fra hverandre to meningsenheter. Denne funksjonstypen søker konklusjon. (Berge 1990:83)

 Funksjonstypen temporalitet kalles også en så-relasjon. Den denoterer en romdimensjon i et bestemt tidsrom. (Berge 1990:83)

 Funksjonstypen implikativitet kalles også en fordi-relasjon. Den er avhengig av og legger til informasjon til en annen meningsenhet (Berge 1990:83)

I kolonnen ”Funksjon” i skjemaet, har jeg i tillegg til å markere funksjonstyper markert hva slags segment det aktuelle segmentet forholder seg til, og om det eventuelt er utledet fra et annet sted i teksten. De segmentene som er overskrifter og underoverskrifter, har jeg markert som dette, uten funksjonstype, fordi deres relasjon til den løpende teksten ikke er relevant i forhold til disse kategoriene.

STEMME

I den siste kolonnen i skjemaene, har jeg markert hvilken aktør som er aktiv i tekstdelen. Jeg kaller den ”stemme”, for å markere at dette er aktøren slik den er framstilt i teksten. Det er viktig å merke seg også i resten av analysene, at selv om jeg markerer aktørene med navn, er det ikke riktig å forstå dem som ”direkte avsender”. Ytringene er klippet og tilpasset slik at de skal passe inn i artikkelens profil, og både framstillingen og koteksten påvirker hvordan vi oppfatter aktørens utsagn. Journalisten setter for eksempel ofte aktørene i dialog med hverandre i teksten, uten at de nødvendigvis selv har forholdt seg til hverandres ytringer. I delen av analysene jeg har kalt ”Stemmene i teksten”, skal jeg vise hvordan aktørene blir framstilt. Jeg peker da både på hvordan de er aktualisert og hvordan de journalistiske

stemmene har valgt å framstille dem. Jeg går også til ramme- og hierarkistrukturene i tekstene for å vise hvordan stemmene er orkestrert. Med dette mener jeg å tydeliggjøre maktforholdene i teksten. Dette vil være sentralt når jeg videre i analysen går inn på hvordan saken i sin helhet framstilles.

FRAMSTILLING

I forbindelse med stemmene i teksten har jeg også markert hvordan de er framstilt: direkte, indirekte, eller homofont. Direkte framstilling er en ordrett gjengivelse av en ytring

20

(Berulfsen/Gundersen 2007:105), indirekte framstilling er når en annens ytringer blir gjengitt i 3. person (Berulfsen/Gundersen 2007:198), mens homofon framstilling er ”en form for flerstemmighet hvor én stemme (melodistemmen) er den ledende mens de andre stemmene akkompagnerer” (Tønnesson 2002:221). I de homofont framstilte ytringene har jeg plassert den aktøren som er melodistemmen, først i skjemaet. Kategoriseringen viser om aktørene har selvstendige stemmer i teksten, eller om de er styrt av den journalistiske stemmen, som videre kan være til nytte i analysen av artikkelen som helhet.

Det er stor forskjell på hvordan de eksterne stemmene og den journalistiske stemmen i en artikkel viser seg. De eksterne stemmene er eksplisitt til stede i kraft av å bli referert med navn og markerte sitater. De eksterne stemmene er prisgitt den journalistiske stemmens framstilling av dem i forhold til hvilke sitater som blir satt inn i teksten, hvordan de

formuleres, hvem de blir plassert i forhold til, hvilken overskrift de står under, og så videre.

Leserens inntrykk av de eksterne aktørene formes også av hvordan den journalistiske stemmen beskriver dem, titulerer dem og hvordan de er projisert². Det vil si hvordan den journalistiske stemmen sammenstiller ytringene deres med for eksempel ”sier”, ”mener”,

”tenker”, ”lurer”, ”påstår” eller lignende. Den journalistiske stemmen er den som står for framstillingen av de eksterne stemmene, men er på sin side mer skjult i teksten. Den viser seg, som sagt, i framstillingen av de eksterne stemmene, i tillegg til at den ofte har melodistemmen i formidlingen av sentral informasjon (som å gjengi tall fra en rapport). At den journalistiske stemmen har denne rollen er naturlig for sjangeren (Wale 1997:9), og vi som lesere vil normalt ikke legge merke til hvordan den journalistiske stemmen opptrer i teksten. I beskrivelsen av den journalistiske stemmen og de eksterne aktørene, ser vi at disse har to veldig forskjellige roller i teksten. Den journalistiske stemmen er i en konstant rolle som fortolker, mens eksterne aktører og kilder blir fortolket: ”Journalistikk er først og fremst å formidle. Journalisten skal får tak i informasjoner, sortere og redigere dem, og formidle dem videre i forståelig form” (Wale 1997:9). Måten informasjonen og aktørene i en artikkel blir framstilt, reflekterer et verdihierarki som rangerer stemmer etter rekkefølge og innflytelse i teksten. Dette vil jeg belyse ved hjelp av et utvalg modeller, som jeg vil presenterer under.

2.2.2 R

Det andre leddet i artikkelanalysene er å se på hvilke kontekster som bygges opp i tekstene.

Rammemodellene skal belyse nettopp dette. Erving Goffman (1986) er en av dem som bruker rammebegrepet. Han tar utgangspunkt i at mennesker i enhver situasjon vil stille seg

spørsmålet ”Hva er det som foregår her?” (”What is going on here?”) (Goffman 1986:8). I forbindelse med tekstanalyse kan vi også stille dette spørsmålet, og finne en rekke

2 Projiseringsbegrepet har jeg hentet fra Eva Maagerø Språket som mening. Projisering ”betyr at en setning for eksempel gir uttrykk for at noe er tenkt, og at en annen atskilt setning indikerer hva som er tenkt” (Maagerø 2005:114).

21 forståelsesrammer. Hver av disse rammene indikerer en kontekst som teksten innenfor er avhengig av for å gi mening. Goffman definerer begrepet ramme³ slik: ”I assume that definitions of a situation are built up in accordance with principles of organization which govern events – at least social ones – and our subjective involvement in them” (Goffman 1986:10f). Et eksempel kan være en (vellykket) artikkel. Den vil starte med en overskrift, ingress, og eventuelt begynnelsen av brødteksten, som gir leseren en innføring i hva teksten skal handle om og hva som er de viktigste elementene i teksten. Dette gir leseren en

forståelsesramme, som gir den grunnlag for å forstå de ulike delene av teksten. I mine analyser vil rammestrukturene tydeliggjøre hvordan stemmene i teksten er orkestrert, og hvilke stemmer og ytringer som er sentrale.

2.2.3 H

Det neste leddet i analysene har vært å finne ut hvordan segmentenes meningsinnhold knytter dem til hverandre i en bestemt struktur. Dette er markert i parentes i skjemaanalysen, under kolonnen ”Funksjon”, og forholdene er visualisert i et strukturtre. Dette tydeliggjør hvilken informasjon de ulike aktørene forholder seg til i sine ytringer. Modellen belyser samtidig orkestreringen av aktørene og hvem som har innflytelse på hvem. Den har mange likhetstrekk med rammemodellen i hvordan informasjonen i teksten er organisert, men den går mer i detalj og har også mulighet til å vise fram sammenhenger som rammemodellen ikke kan belyse.