En lesning av ”- Gutter er late”

Med bakgrunn i analysen av tekstens strukturelle egenskaper, hvordan stemmene i den er framstilt og hvordan de omtaler saken, vil jeg nå foreta en lesning av ”- Gutter er late”. Jeg vil se på hvordan tekstens formelle trekk, komposisjon og innhold danner et bilde av

”kjønnsforskjeller i karakteroppnåelsen i skolen”.

”- Gutter er late” er innledet med poenger hentet fra tre ulike deler av artikkelen. Overskriften er utledet fra Henriette Winther-Larsen, en av elevene i teksten. Første underoverskrift er utledet fra den journalistiske stemmens beskrivelse av undersøkelsen som artikkelen bygger på: - Dårligere i alle skolefag” (2). Den beskriver at gutter får lavere karakterer enn jentene.

Underoverskriften gir også informasjon som vi ikke får noe annet sted i artikkelen: At guttene gjør det dårligere enn jentene i alle fag. Den andre underoverskriften. ”Trenger mer struktur for å lære” (3) er hentet fra professor Thomas Nordahl. Han mener at ”- Det kan virke som om

101 gutter trenger mer struktur for å lære”⁴⁷ (24). Vi kan peke ut de mest sentrale spesifikke topoiene i teksten allerede her. I teksten som helhet er elevene på sin side fokusert på kjønn i forhold til innsats, mens ekspertstemmene fokuserer på erfaringer og pedagogiske behov.

Kjønnsbeskrivelsene følger i sporene til topoiene angående skolen, og de pedagogiske behovene til elevene blir en del av beskrivelsen av skolen og hva som fungerer. Dette skjer som en konsekvens av at gutter og jenter skilles som to like kategorier, og at det vektlegges at de har god og dårlig karakteroppnåelse. Alle disse topoiene framstilles med den dominerende generelle toposen motsetning. Dette er med på både å bygge opp og videreføre

kjønnsperspektivet som fokuserer på et skille mellom gutter og jenter.

Jeg har allerede pekt på at elevene får uttale seg i artikkelen, men at de er representert kun med jenter. Jentene mener at guttene ikke engasjerer seg nok og ikke tenker konsekvenser i forhold til fremtiden (10-11). De nevner sosiale koder som grunnen til guttenes underyting. På grunn av den generelle toposen motsetning, forstår vi guttenes egenskaper som en kontrast til jentenes. Gjennom karakteristikkene av guttene, formidler jentene dermed også hva de mener kjennetegner jenter: De er flittige og tenker på fremtiden, og det er sosialt akseptert for dem å være skoleflink. Jentene ser ut til å oppfatte guttene som likegyldige i forhold til karakterene, mens de selv har sterk samvittighet i forhold til skolen. Vi ser at guttene utsettes for hard kritikk fra elevrepresentantene i teksten, men får ikke selv kommer til orde for å presentere sin tolkning av situasjonen. Dette kan henge sammen med at de forsvares av de andre aktørene i teksten. De beskriver guttene mer som et offer for systemet, og forklarer atferden deres som et symptom på dette.

Tidligere i analysen så vi at valget av topoi i teksten viser et skille i forklaringsmodellene til elevene og de andre stemmene i teksten. Den felles generelle toposen motsetning gjør at vi oppfatter at de snakker ut fra det samme premisset om at jenter og gutter er ulike, og at det er disse ulikhetene som gjør at det er forskjeller i karakteroppnåelsen. Forklaringsmodellene skiller seg når elevene forklarer karakterene med guttenes egeninnsats og sosiale koder, mens ekspertstemmene mener at det er skolen som er skyld i ulikhetene. Posisjoneringen av

aktørene er interessant i denne sammenheng. Mens elevene er framstilt som motstemme til Heggen, er de andre eksterne aktørenes stemmer orkestrert slik at de framstår som homogene.

Både elevene og ekspertene tar utgangspunkt i den journalistiske stemmens framstilling av tallene. Når det gjelder posisjonering er elevene plassert høyt oppe i teksten, og får uttale seg tre ulike steder. I tillegg er det de som etablerer utgangspunktet for Heggens uttalelse, og de får svare på responsen hans. I utgangspunktet ser det altså ut som at elevene har stor

definisjonsmakt i teksten, men hvilket bilde kan man tenke seg at en leser får av de ulike innspillene? Jeg mener at det her er relevant å se på status og sammensetning av aktører. Selv

47 Her merker vi oss samtidig endringen i modalitet mellom Nordahls egen ytring i teksten og den framhevede underoverskriften.

102

om elevene har fått en sentral posisjon, så er gruppen av ekspertstemmer både større, har en indre koherens i meningene sine, og de har høyere faglig status enn elevene, som uttaler seg kun basert på erfaring. Dette skaper et skille i troverdigheten til de to grupperingene. Samtidig kan vi tenke oss at elevenes bekreftelse av at gutter jobber mindre enn jenter og oppnår lavere karakterer enn dem er med på å styrke og bekrefte de andre aktørenes argumenter, selv om den opprinnelig forsøker å gi den motstand. Dette fordi elevenes beskrivelse av guttenes situasjon stemmer overens med ekspertenes, og de kan da oppfattes som en støtte til ekspertenes årsaksforklaringer, som er mer utvidede og har mer tyngde enn elevenes egne.

Når vi er inne på ”skyldspørsmålet”, kan vi merke oss at de fleste aktørene i teksten fokuserer på ”skolen” som selvstendig form. Heggen mener for eksempel at: ”skolesystemet […] må også ta sin del av skylden” (39). Han beskriver altså skolen som et system. Mer spesifikt nevnes reformene, og da spesielt Reform 97 og endringene i yrkesfagsopplæringen. Med slike forklaringsmodeller blir det ikke eksplisitt rettet kritikk mot noen konkrete aktører, men ut fra det siste eksempelet kan vi tenke oss at kritikken er rettet mot politikerne som står bak

reformene. I ”- Skolen må bli mer maskulin” så vi et større fokus på kvinnelige lærere og feminine verdier. Dette kommer også fram i denne artikkelen med Kåre Heggen, men han er plassert langt nede i teksten og er heller ikke trukket fram i tekstens hovedramme. Fokuset på læremetodene er nærmere knyttet til systemet, heller enn lærerstanden.

103