L ÅN

Lån er en term som beskriver innlemmingen av trekk fra et språk eller en dialekt i et annet språk eller en annen dialekt (Røyneland 2003b:53). Disse trekkene kan være enten ord, syntaktiske eller grammatiske element eller lyder. Lån av ulike slag er en vanlig følge av at språk kommer i kontakt med hverandre; det er naturlig at språk henter inn ordstoff fra andre språk. Ofte kan lån fungere som en tilpasningsstrategi der man tar opp visse ord for å utvide enkelte språklige registre istedenfor å kodeveksle til et annet språk (ibid.). Dersom man ser på språk i et diakront perspektiv, kan man si at alle språk er blandingsspråk i den forstand at store deler av ordtilfanget er lånt inn. I norsk er omtrent 30 % av ordene importord, mens resten er såkalte arveord. Importordene er særlig hentet fra latin, gresk, lågtysk, fransk og engelsk (ibid.). Det er fortrinnsvis lån av ord, såkalte leksikalske lån, som blir følgen av at to

språk kommer i kontakt. Når jeg i det følgende bruker termen lån, vil det være i betydningen leksikalske lån, siden folk i Norge først og fremst har vært uroet over den økte graden av engelske importord de siste femti årene.

3.4.1 Lånord i Norge

Innenfor språkvitenskapen er det vanlig å skille mellom fremmedord og lånord som til sammen kan kalles importord (Sandøy 2000:19). Det som ikke er importord, er arveord, dvs.

ord som har levd i språket så langt tilbake vi kan rekonstruere tidligere språkstadium. Skillet mellom fremmedord og lånord går på om importordet har fått en form som gjør det veltilpasset språklig. Sjal, plog og kjeks er eksempler på lånord. Fremmedord er derimot ikke helt tilpasset norsk språkstruktur (ortografisk, lydlig eller i bøyning), slik at de fremdeles kjennes som fremmede. Image er fremmed fordi fonologien og forholdet mellom fonologi og ortografi ikke følger norsk mønster, fordi mange kjenner seg usikre på hvilket kjønn og bøyning ordet skal ha, og fordi noen kanskje har en engelsk vri på uttalen (ibid.). Ordet finnes imidlertid både i Bokmåls- og Nynorskordboka og må dermed ansees som et norsk ord.

Inndelingen av det norske ordforrådet kan illustreres på følgende måte:¹⁹

Figur 3-1 Inndeling av det norske ordforrådet

Grensen mellom lånord og fremmedord er ikke lett å trekke opp nøyaktig, og dersom man også går ut fra at det er mulig å ha kodeveksling på ord- og morfemnivå, blir grensetrekkingen enda vanskeligere. Utgangspunktet for å skille lånord, fremmedord og kodeveksling må derfor baseres på hva en regner som del av norsk språkstruktur (Sandøy 2000:20). Dette vil jeg komme nærmere inn på i kapittel 3.5.

Norge har en lang tradisjon for å fornorske importord. Allerede på 1860-tallet vant Knud Knudsen fram med sitt ortofoniprinsipp. Følgen var at unorske bokstaver og bokstav-kombinasjoner, som ph, c, ch og q, ble byttet ut med mer norske bokstaver, samt at stum e ble fjernet (Sandøy 2000:87). Dette prinsippet har blitt fulgt opp i alle språkreformene som kom i løpet av 1900-tallet, i tillegg til at Norsk språkråd (nå Språkrådet) har gjort et omfattende arbeid de siste årene for å fornorske ulike importord ved å tilpasse skrivemåten til det norske lyd- og bøyningssystemet (Røyneland 2003b:54). Dermed har vi i dag et godt system for å integrere importord i norsk. I hovedsak er det to måter å tilpasse lånord til norsk. For det første har vi fornorsking som er å bytte ut et utenlandsk ord med et norsk, f.eks. kollisjonspute for airbag. Begrepet er det samme, men et annet og mer veltilpasset ord blir brukt istedenfor det utilpassete airbag (Sandøy 2000:21).²⁰ Et norsk ord som brukes istedenfor et importord, kalles gjerne for avløserord. Avløserord blir også kalt ”indirekte lån” siden begrepet har kommet utenfra, og selve ordet er oversatt eller inspirert av et utenlandsk ord (ibid:22). For det andre har vi norvagisering som betyr at man tilpasser importordene til norsk lydverk og ortografi ved å endre på formen. Ved norvagisering blir f.eks. det engelske ordet juice fornorsket både gjennom fonetiske endringer, [dʒu:s] til [ju:s], og ortografiske endringer,

<juice> til <jus>. For øvrig er det ikke nødvendigvis samsvar mellom tilpassing i talemålet og tilpassing i skriftmålet (ibid.).

De kategoriene som oftest og lettest blir lånt inn i et språk, er innholdsord og ord fra de åpne ordklassene, det vil si substantiv, verb og adjektiv (Graedler 1997:2). Det er svært sjelden at funksjonsord blir lånt inn i et språk. Det er mulig å skille mellom fire ulike lånestrategier når det gjelder importord i norsk. For det første har vi direkte lån som for eksempel ordet team.

Her blir skrivemåten enten tilpasset eller ikke tilpasset norsk. For det andre har vi hybridlån som betyr at det både er fremmede og hjemlige element i ordet, jf. grapefrukt. For det tredje har vi indirekte lån eller oversettelseslån som består av hjemlige element, men der et fremmedord er forbilde (jf. avløserord). Eksempel på slike ord er kollisjonspute og froskemann av engelsk airbag og frog man. Til slutt har vi pseudolån som blir brukt om fremmede element som ikke benyttes på den aktuelle måten i det språket man låner fra. Et eksempel er ordet stressless som blir brukt som navn på en type stol i Norge, men som betyr

´trykkfri/uten trykk` på engelsk.

20 Ifølge Sandøy (2000:21) er et ord veltilpasset når språkbrukere uten språkhistoriske kunnskaper ikke kan avsløre noe om opphavet på grunnlag av bare formen på ordene.

Lånord vil ofte være knyttet til et kulturelt fenomen, og ifølge Røyneland (2003b:54) vil de på linje med andre kulturuttrykk kunne brukes til å markere og holde oppe skillet mellom ulike sosiale grupper og å tydeliggjøre motsetningene mellom samfunnsgrupper. I enkelte ungdomsmiljø, som for eksempel hos skatere, hip-hoppere eller datanerder, vil nettopp det å ha tilgang til en del importord ved siden av andre kulturelle koder fungere som en inngangsbillett til gruppa. Bruken av importord blir dermed en viktig del av gruppas kulturelle identitet. For øvrig kan det stilles spørsmål ved hvor allmenne importordene som brukes i de ulike subkulturene, er. Som jeg var inne på i kapittel 2, påpeker Bent Preisler at subkulturene i undersøkelsen hans var preget av ”konstant kodeveksel til engelsk” (1999:160). Det er likevel bare noen få ord som er så populære at de blir til faste ord i det danske språket (ibid:12). Det er derfor nyttig å se nærmere på hva som skiller lån og kodeveksling, siden dette vil få betydning for innflytelsen engelskbruken i ulike subkulturer vil få på det nasjonale språket.