Lærer 2: Stresset, ambivalent og marginalisert

Det kan oppfattes som at læreren er noe godtroende i og med at vedkommende har tiltro til at arbeidsgiveren vil informere grundig og upartisk om både rettigheter og plikter.

En arbeidstaker som opplever seg selv som en som befinner seg på sidelinja, og dermed gir uttrykk for å være i en marginalisert posisjon, vil ikke oppfatte ikke seg selv som en

likeverdig samarbeidspartner i håndteringen av egen sak.

Lærer 2 uttrykker ikke full tilfredshet med oppfølgingsprosessen. En kan ane en undertone av misnøye i det følgende:

Det kan ikke stikkes under en stol at en arbeidsgiver ønsker at en arbeidstaker skal komme så fort som mulig tilbake, så man foreslår selvfølgelig ordninger som kan ligge i overkant av det jeg kunne tenke meg. Selvfølgelig hadde det vært bedre om jeg hadde fått frie tøyler og sluppet møtene, hvis jeg skal være helt ærlig, men de må gjøre det, ikke sant.

I et samarbeid mellom to parter med latente interessemotsetninger, der den ene parten har et kunnskapsmessig overtak, er det sannsynlig at den overlegne parten vil kunne utøve modellmakt over den svakere. Denne måten å utføre oppfølgingsarbeidet kan ha blitt overført til læreren gjennom modellmaktsmekanismer, der den modellsterke og

kunnskapsmessig overlegne ledelsen legger premissene og definerer situasjonen over læreren som den modellsvake med mindre kunnskap om IA-avtalen (Bråten 2004). Når funksjonsvurderingsutvalget anbefaler å ”definere funksjonsvurdering som arbeidstakers og arbeidsgivers felles prosjekt”, innebærer dette aktiv deltakelse også fra arbeidstaker side (Funksjonsvurdering. Rikstrygdeverket 2003:16). Lærer 2 ser ut til å ha begrensede

kunnskaper om sine rettigheter og plikter i IA-samarbeidet. Dermed øker muligheten for at ledelsens henvisning til regelverket kan legitimere løsninger i samsvar med arbeidsgivers interesser.

Lærer 2 framsetter imidlertid ingen direkte kritikk mot ledelsen, heller ikke gir læreren uttrykk for ønske om endringer i oppfølgingsprosessen. Jeg synes det har fungert bra, jeg har hatt følelsen av å bli tatt på alvor, de registrerer hva jeg sier og hva mine ønsker er, og jeg har følt at jeg er blitt hørt, sier læreren.

Når vi kommer inn på betraktninger om dagens arbeidsliv og betydningen av IA-prosjektet mer generelt, sier læreren dette:

Det er en orden i det. Det ligger en slags dynamikk i det som kan være tiltalende nok så lenge det - - eehh - - så lenge det skjer på den sykemeldtes premisser, ja, da tror jeg det kan fungere (…) At man ikke på død og liv skal dyttes ut i arbeidslivet uten å mestre det (…) Det kan være negativt i de tilfellene folk presses rett og slett ut, fordi det ikke fins vikarer eller slike ting. Jeg kan godt tenke meg at det kan oppstå en sånn situasjon. Man skal sitte der med en fryktelig dårlig samvittighet og stresses lenger enn skinnet rekker og sånt.

vedkommende sier at jeg kan godt tenke meg at det kan oppstå en slik situasjon. Læreren kan generelt sett oppfattes noe tvetydig, både som en som lojalt innordner seg et system, men samtidig føler seg litt utilpass i den aktuelle situasjonen. Lærer 2 sin nærmeste personalansvarlige leder kommer med informasjon om forhold som læreren ikke har meddelt meg, kanskje ut fra diskresjonshensyn. Informasjonen lederen gir, avdekker at læreren kan befinne seg i en presset og vanskelig situasjon:

Vi har hatt en del samtaler med lærer 2 om det er selve lærerjobben som stresser vedkommende – en del sånne – Lærer 2 ble bedt om å vurdere - i og med at vi har jo ikke satt opp læreren på femti - Vi regner med at vedkommende jobber hundre prosent nå til høsten, og bedt læreren tenke over om det i grunn – Vi vurderer det vel slik at vedkommende gir visse signaler om at vedkommende føler selve lærerjobben veldig belastende (…) Uansett hvilke tiltak vi gjør i forhold til tilretteleggingen, så vil antagelig selve jobben, altså læreryrket, føles problematisk (…) med en del klager i forhold til undervisningen til vedkommende lærer.

Lederens noe nølende framstilling av lærerens oppfølgingsprosess kan tolkes som uttrykk for tvil om hva som kan bli utfallet av denne prosessen. Ledelsen stiller krav til hundre prosent arbeidsinnsats ved at det fra neste skoleår blir forventet at læreren vender tilbake i hundre prosent stilling. Det stilles også spørsmål om lærer 2 er skikket til å være lærer, og læreren er blitt bedt om å vurdere sin stilling. (Take it or leave it – enten er du med oss, eller så er du er ute).

Lærer 2 virker overrasket og noe uforstående til at jeg bringer inn forholdet til andre kolleger og kollegiale reaksjoner på sykdom og omfordeling av arbeidsoppgaver, som om det ikke angår dem. Det kommer etter hvert fram at læreren har informert aktuelle kolleger om den somatiske delen av sin sykdom, og gitt rapporter til vikarierende kolleger vedrørende klasser og grupper som disse skal overta. Reaksjoner ut over hvordan det går med meg og sånn kommer ikke læreren for øret. Jeg vet jo ikke hva folk tenker inni hodene sine. Det er ikke synbart, men ingen har gitt uttrykk for noe misbehag, svarer læreren på mitt spørsmål om reaksjoner på at vedkommende har måttet oppgi deler av sine

arbeidsoppgaver.

Ut fra det jeg vet om lærer 2 sine interesser utenfor skolen, en interesse som også ser ut til å være identitetsdannende i vesentlig grad, kan et mulig paradoks ha oppstått.

Som årsak til helseproblemene, oppgir læreren en overbelastet lærerrolle og frustrasjoner på grunn av udekkede behov for tid til seg selv og sin fritidsinteresse. Læreren føler seg ufri og lenket til en rolle som hinder selvrealisering. Når læreren først er i en situasjon med begrenset arbeidskapasitet som lærer, kan det virke som om den delen av lærerens identitet som er knyttet til fritidsinteressen, beskytter mot tapt ære i yrkessammenheng. Lærerens viktigste rolle er kanskje ikke lærerrollen. Vedkommende viser rolledistanse i det følgende:

Hvis det er noe jeg virkelig skulle ønske meg, så var det å håve inn penger uten å måte gjøre noe, gå og heve lønna mi. Det hadde vært noe. Dette blir sagt i en spøkefull tone for å ta brodden av utsagnet og for å dempe inntrykket av en lite sømmelig distanse til

lærerrollen (Goffman 1961). Siden læreryrket kan sies å være et såkalt grenseløst yrke, antar jeg at det er mange som lærer 2, som har behov å beskytte seg mot å gjøre arbeidet til livets mål og mening.