Lærer 6: Ledertilfredshet og legestrev

perspektivet kan en forstå lærer 5 sin verdighetskamp med å gjøre sykdommen minst mulig merkbar både for seg selv og andre.

I samarbeidet mellom leder og ansatt blir legens krav om hundre prosent

friskmelding overprøvd. Med kjennskap til forholdene på arbeidsplassen og forståelse for lærer 6 sine behov for en noe forlenget rehabiliseringsperiode, blir læreren gjennom kreativ omorganisering tilbudt arbeidsoppgaver som vedkommende er veldig tilfreds med.

Lærerens personalleder sier dette:

Læreren fikk andre arbeidsoppgaver. Legen hadde sagt at vedkommende kunne gå i hundre prosent stilling. For så vidt var læreren frisk, men merka at det ble veldig slitsom å stå i klasserommet, at det var masete, at det ble mye stress, og at læreren så for seg at det ikke ville være veldig bra for helsa å ha mer av den type jobb. Det ble en veldig uproblematisk avtale for skolen.

Dette kan ses som eksempel på oppfølgingssamarbeid der arbeidstaker og arbeidsgiver gjennom fellesforståelse og felles eierskap til prosessen kommer fram til passende arbeidsoppgaver for læreren. Partene kjente forholdene og mulighetene på arbeidsplassen og forankret funksjonsvurderingen til denne arenaen, slik

funksjonsvurderingsutvalget går inn for (Funksjonsvurdering. Rikstrygdeverket. 2003).

Leder og ansatt framstår med felles mål om å tilrettelegge i den hensikt å gi helsegevinst.

Det ser ut til å være samsvar mellom leder 6 sin forståelse og ønsker for seg selv som IA-leder og slik lærer 6 opplever IA-samarbeidet med sin IA-leder. Når arbeidet blir forsøkt gjort til et helsefremmende virkemiddel, slik som i dette tilfellet, kan det være relevant å

betrakte jobben som medisin, slik det er blitt hevdet (Trygdeetaten v/ Solberg 17-8-2004).

Organisering og omfordeling av arbeidsoppgaver for å tilpasse arbeidet til lærerens funksjonsevne synes ikke å gi læreren verken dårlig samvittighet, skyldfølelse eller tanker om ekstrabelastninger for kolleger, for som læreren sier:

Jeg tror de skjønte såpass alvoret at når du hadde hatt en slik sykdom, så er det ikke noe du velger.

(…) Det har ikke ramma noen, for læreren som overtok min klasse, fikk jo det som jobben sin (…) De som fikk en ekstra belastning de ukene jeg var borte, lagde en avtale med mellomlederen om at de jobbet en del overtid som de skulle avspasere etterpå.

Lærer 6 formidler et sykdomsbilde med en konkret og ikke-tabubelagt diagnose, som er kjent for kollegene. Dette er betingelser som ser ut til å minimalisere

stigmatiseringsrisiko og stempling som mindreverdig arbeidstaker. Lærerens identitet som uegennyttig og fullverdig arbeidstaker kan antas å bli beskyttet av denne fullt ut legitime og ikke tabubelagte diagnosen. Hvis diagnosen ikke hadde vært klarlagt, men at det for eksempel hadde vært antakelser om en psykosomatisk lidelse, kan en forestille seg at det hadde oppstått et behov for identitetsarbeid for å forsvare seg selv og sin selvrespekt i møte med sine omgivelser. Arbeidslivet ser ikke ut til å fungere i tråd med Sandmans ønsker om at diagnosen ikke bør være viktig for arbeidslivet (Sandman 7-6-2001).

Lærer 6 sin oppfølgingsprosses kan på mange måter ses på som en inkluderende prosess til tross for at IA-avtalen ikke ser ut til å ha vært et tema på arbeidsplassen.

Læreren sier:

Jeg visste ikke noe om dette IA-samarbeidet i det hele tatt, jeg (…) Det tror jeg kanskje har vært i de tilfellene noen har trengt det, så har det blitt kommunikasjon i forhold til den det gjelder. Vi har sikkert fått noe skriv eller noe sånt, men jeg kan ikke huske.

Lærer 6 kan ikke huske å ha fått informasjon om samarbeidsintensjoner i IA-avtalen.

Sitatet gir uttrykk for en forståelse og oppfatning om at IA-samarbeid er for trengende, i betydningen de som trenger tilrettelegging etter sykefravær. Det ses ikke på som et aktuelt tema for andre enn den ene det gjelder. Kollegene seg imellom utveksler ikke felles

erfaringer eller utfordringer i forbindelse med nye oppfølgingsrutiner. Jeg vet ikke om noen på skolen som har det en gang. Jeg har ikke peiling (…) Jeg kan jo tenke meg at en del har det, for de har veldig nedsatte jobber og sånn, sier lærer 6. Om årsaker til at

IA-samarbeidet og oppfølgingsavtalene er et ikke-tema, sier læreren: Jeg tror at det er mer sånn litt ubevisst at det ikke har vært så mye tema.

Det som er ubevisst kan oppfattes som skjult og uklart, eller uavklart. Før innføringen av IA-avtalen var det klarere grenser mellom det å være syk og det å være frisk. Hvordan en skal opptre i arbeidslivet som delvis frisk eller delvis syk er foreløpig relativt ukjent både for den det gjelder og for miljøet som den delvis friske eller delvis syke opptrer i. En dialog om normene for virksomhetenes måter å være IA-bedrifter på er ikke blitt løftet fram slik det foreskrives i intensjonene i IA-avtalen.

Mye tyder på at oppfølgingsfasen oppleves som en vanskelig fase for arbeidstakere, og at både det å være i denne prosessen, og det å ha erfart den, kan skape nye sosiale behov. Lærer 6 uttrykker seg på en måte som minner om utsagn fra lærer 4:

Det kunne kanskje vært litt mer oppfølging etterpå, når du går tilbake i full jobb, så kunne du kanskje fått litt mer oppfølging, hvordan går det liksom. Da følte jeg kanskje at du skulle være på banen igjen med alt på en gang (…) Det kunne nok hende at jeg kanskje noen ganger kunne ønske at lederen hadde spurt litt om hvordan det gikk.

En uttalt hensikt med IA-prosjektet er ”å minke gapet mellom individuelle forutsetninger og kravene til arbeidet og i omgivelsene” (Funksjonsvurdering,

Rikstrygdeverket, 2003:13). Dette buffersystemet er ikke ment å tre i funksjon kun når det foreligger en sykemelding, og det er heller ikke ment å opphøre når sykemeldingsperioden er over. Lærer 6 sitt utsagn kan tolkes som en etterlysning etter en oppfølging med større kontinuitet og sterkere beskyttelse, noe tilsvarende som lærer 4 også etterlyste.