Lærer 5: Pliktmenneske med ønske om diskresjon

Denne informanten ble rammet av en akutt sykdom. Det fortelles om en relativt alvorlig sykdom og om iver etter å komme raskt tilbake i arbeid:

Det var knalltøft å begynne, men det har jo gått seg litt bedre til. Jeg får ikke lov å jobbe mer enn i femti prosent foreløpig (…) De (helsepersonell) sier at du får ikke lov til å bestemme det her selv lenger, fordi du bare – Ja, jeg vil gjerne gjøre! (…) Jeg vil helst late som det ikke har skjedd meg noe.

Læreren gir klart uttrykk for at det er ikke viljen det står på, men at andre har bestemt at slik må det være. Jeg betrakter dette som en person med stort behov for å iscenesette seg selv som en hardt arbeidende lærer. For en person med en overbevisning styrt av arbeidslivets ideologi om at en fullt ut verdig og ærbar arbeidstaker er en som deltar og yter hundre prosent i arbeidslivet, kan det oppleves som belastende å ha redusert arbeidskapasitet og en individuell IA-avtale. Lærer 5 sier: For meg har det vel vært, hva skal jeg si – et nødvendig onde, sånt som du bare må gjøre, fordi det er en prosess som du skal igjennom. For en person som fullt og helt ønsker å vise seg som en pliktoppfyllende

lærer, og som hele tiden ønsker vise hva vedkommende egentlig er god for, gir IA-samarbeidet påminning om at virkeligheten er en annen. Vedkommende er derfor positiv til at personallederen har håndtert dette slik at det ikke er blitt gjort til noen stor sak.

Behov for å opprettholde båndene til arbeidslivet generelt og lærerjobben spesielt synes sterke, noe som utrykkes gjennom det følgende:

Blir man borte i lengre tid, så blir man helt fremmedgjort i forhold til arbeidsplassen sin. Du har ikke greie på hva som blir sagt, du var ikke der når det skjedde. Du har ikke vært med på de prosessene.

Men nå føler jeg at så lenge jeg kan klare å være her i femti prosent, så på en måte er jeg del av det.

Jeg er med. Jeg får med meg alle tingene. Jeg er delaktig i alle prosessene som skjer ved skolen. Jeg tror det er enormt viktig (…) Det å holde kontakten med kolleger, at man ikke er borte i så lang tid at man distansert fra jobben sin. Det tror jeg er farlig.

Læreren gir uttrykk for å ville inn igjen i normalt gjenge så raskt som mulig.

Innholdet i sitatet støtter filosofien i IA-avtalen om raskest mulig gjenopptakelse av

arbeidsoppgaver for å styrke båndene til arbeidslivet. Sitatet kan også leses som et manifest over arbeidslivets ideologi om at arbeidslivet er livets mål og mening.

Denne læreren spiller sin lærerrolle slik at oppfølgingsplanen skal sette minst mulige spor etter seg både hos læreren selv og hos kollegene. Det ser derfor ut til at lærer 5 tøyer sin egen tåleevne, ikke bare gjennom høyest mulig prosentvis arbeidsbyrde, men også gjennom å tilpasse seg skolens og kollegers behov mer enn sine egne. Læreren innser at arbeidsoppgavene og organiseringen ikke fullt ut tilfredsstiller helsemessige behov, men sier: Da vil jeg heller ta den støyten når jeg kommer hjem, at jeg ikke klarer mer, enn at det skal gå ut over andre. Ledelsens organisatoriske utfordringer og dilemma oppgis også som årsak til at læreren vegrer seg for å fremme personlige ønsker og krav. Jeg tror i en skole, så er det veldig vanskelig å organisere det annerledes, sier læreren.

Læreren innrømmer å tøye grensene for arbeid som helsepersonell har satt, fordi vedkommende er bekymret for om det som skal fungere som en inkluderingsprosess, i praksis vil resultere i ekskludering. Læreren spør seg: Hvor lenge kan de holde min jobb åpen? På ett eller annet tidspunkt må jeg bli sagt opp i den femti prosent stillingen, ikke sant. Læreren gjør rede for sin usikre framtid slik:

Jeg vet jo ikke når de (helsepersonell) sier at nå kommer du ikke videre. Jeg vet heller ikke hvor de plasserer meg hen (i uføregrad). Er jeg fremdeles da femti prosent ufør? Mener de at jeg forblir på det nivået, og ikke klarer mer, eller kan de si at du kan jobbe i hvert fall sytti prosent? Se om du klarer det, og kanskje jeg klarer det. Om to år kanskje jeg klarer hundre prosent. Altså, det vet jeg ikke (…) Om fem år har jeg kanskje større kapasitet i forhold til jobben min enn jeg har i dag (…) Så mitt mål er å komme tilbake i hundre prosent jobb. Men jeg vet ikke når det blir. Og da er min bekymring, ikke sant, at det skal bli lukket dører for meg, at jeg ikke kommer inn, at det ikke lar seg gjøre å ikke komme inn igjen. Det er klart – arbeidslivet kan ikke bare si at noen bare kan gå her som vikar i år etter år. De som

er inne i de femti prosentene for meg, ønsker jo også en fast jobb. Og det er klart at min arbeidsgiver kan ikke la meg få lov til å ha den jobben åpen i uendelig tid. Det går ikke. Og der ligger egentlig min største bekymring at det skal lukkes dører.

Lærer 5 er opptatt av å gjenopprette sin fulle arbeidsevne så raskt som mulig i frykt for å bli oppsagt fra den delen av stillingen som nå er en tidsbegrenset uføregrad. (Jf. kap.

3 om BFK, og nyordning at arbeidstakere kan ha tidsbegrenset hel- eller delvis uførepensjon i kun to år). Læreren er kjent med systemets begrensninger og krav, og frykter at oppgaver blir overlatt til andre innen vedkommende rekker å bli frisk. Det haster med å gjenfinne sin plass i arbeidslivet før dørene lukkes. I og med lærerens idealer og hastverk med å fylle jobben best mulig, virker det som organiseringen og oppfølgingen på skolen ikke forsøker å begrense lærerens arbeidsiver, slik helsepersonell gjør. Læreren refererer til følgende utsagn fra personallederen: Dette må du styre selv.

På forespørsel om kollegers reaksjoner på lærerens IA-avtale og oppfølgingsplan sier læreren: De har ikke reagert i det hele tatt, men sier også at de fleste nok vet om at vedkommende er inne i en rehabiliseringsfase. Det vises også her at det ikke er kultur og åpenhet i skolemiljøet for å ta opp problematikk som har å gjøre med sykdom,

tilrettelegging og utfordringer som berører miljøet. Læreren antar at ingen andre ved skolen har inngått IA-avtale om tilrettelegging, noe som ikke er i overensstemmelse med den faktiske situasjon.

Læreren sier også relativt tydelig at miljøet lettere vil akseptere arbeidshemninger som er synlige:

Jeg er i den situasjonen at jeg ser frisk ut. Det hadde sikkert vært lettere for meg hvis jeg hadde hatt en krykke eller to. Da hadde det vært synlig at ting ikke fungerer.

Utsagnet kan stå som vitnesbyrd på at skole C står overfor utfordringer og uløste oppgaver i forhold til et reelt inkluderende arbeidsliv. For å beskytte arbeidstakere med individuelle IA-avtaler mot nærgående spørsmål eller utsagn om helse og arbeidskapasitet, behandles de med diskresjon. En begrenser tilbakemeldingene til ”stakkar deg som ikke er frisk” kommentarer. Diskresjonen kan være tegn på arbeidslivsideologien som knytter den ansattes verdighet og ære til arbeidsevnen.

Arbeidsplassens strukturelle forhold bidrar til denne verdighetsforståelsen. Som jeg har påpekt i kapitel 3 om IA i Buskerud fylkeskommune, har skolen lokale lønnssystemer som belønner den faktiske yteevne og arbeidskapasitet. Det at noen bruker sin såkalte restarbeidsevne og yter så godt en kan, slik lærer 5 gjør, verdsettes mindre. Ut fra dette

perspektivet kan en forstå lærer 5 sin verdighetskamp med å gjøre sykdommen minst mulig merkbar både for seg selv og andre.