En første utfordring da jeg skulle finne informanter til dette prosjektet, var hvilke skoler jeg skulle henvende meg til med forespørsel om intervju. Jeg hadde en formening om at det burde være skoler der ”det inkluderende arbeidsliv” hadde blitt tatt opp som tema, fordi jeg ønsket å møte ledere og ansatte med noen tanker, erfaringer og kunnskaper om IA-prosjektet. Videre vurderte jeg det som nødvendig at noen av skolens lærere hadde deltatt i en oppfølgingsprosess i og med at oppfølgingsprosessen er sentral i denne
undersøkelsen. Jeg utarbeidet derfor et spørreskjema som ble sendt til rektorene ved fylkeskommunens 16 videregående skoler. (Vedlegg nr.1) Spørreskjemaet ble sendt som
henvendelsen. Dette ble gjort for å finne egnede skoler som jeg kunne henvende meg til med forespørsel om intervju. Spørreskjemaundersøkelsen hadde også en egenverdi ved at den gav indikasjon på omfanget av IA-virksomhet i videregående skoler i Buskerud fylkeskommune. Jeg kommer tilbake til denne undersøkelsen i neste kapitel, som omhandler ”det inkluderende arbeidsliv” i Buskerud fylkeskommune.
Av de 16 rektorene som fikk tilsendt spørreskjemaet, fikk jeg svar fra 14. Svarene på noen av spørsmålene dannet grunnlag for utvelgelse av informanter. Jeg satte som kriterium at skolene kunne vise til en viss IA-aktivitet, både at informasjon om IA-avtalen var gitt til skolens ansatte, og at det fantes lærere ved skolen som var inne i en
oppfølgingsprosess. Ut fra svarene jeg fikk, valgte jeg ut tre skoler som jeg kontaktet med forespørsel om intervju. Dette var skoler som så ut til å ha en pågående oppfølgingsprosess med en del lærere. Ved de utvalgte skolene regnet jeg derfor med å møte ledere og lærere med tanker og erfaringer om ”det inkluderende arbeidsliv”. Jeg tok skolens størrelse med i betraktningen slik at ikke mindre skoler ble utelukket fra undersøkelsen.
Rektorene ved skolene kunne av personvernhensyn ikke navngi hvilke av skolens lærere som var inne i en oppfølgingsprosess. Jeg kontaktet derfor personvernombudet for forskning, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, og redegjorde for det planlagte forskningsprosjektet. I svaret fra Personvernombudet ble det lagt klare føringer på hvordan jeg skulle opptre for å komme i kontakt med aktuelle intervjuobjekter. Jeg ble bedt om å henvende meg til skolens øverste leder, rektor, med forespørsel til vedkommende om å formidle mitt behov for informanter videre til aktuelle lærere. Lærere under oppfølging kunne deretter, og på frivillig basis, henvende seg til meg for avtale om intervju.
Korrespondansen gikk via ”First Class”, e-postsystemet til Buskerud fylkeskommunes intranett.
Prosedyrene slik de ble foreskrevet av Personvernombudet, ble fulgt. Prosessen gav meg tilgang til et passende antall informanter ved skolene jeg hadde som førsteprioritet.
Det meldte seg ikke flere informanter enn de som jeg har intervjuet, bortsett fra en ansatt som ikke var lærer. Verken renholdere, kontoransatte, bibliotekarer eller vaktmestere har vært ønsket som informanter. På grunn av hovedoppgavens begrensede rammer og størrelse med et utvalg på kun 12 intervjuobjekter, har jeg vurdert det som mest
hensiktsmessig å begrense informantkategoriene til lærere og ledere. Det betyr ikke at jeg har hatt til hensikt å foreta en systematisk sammenligning verken mellom skoler eller
mellom deltakende aktører, men at jeg likevel har ønsket å komme på sporet av noen fellestrekk og forskjeller blant aktører i et undervisningsbasert oppgavefellesskap.
I tillegg til intervju med lærere ønsket jeg også å ha samtale med deres nærmeste personalansvarlige ledere. Personvernombudet påla meg å innhente signert
samtykkeerklæring fra lærerne før jeg forespurte personallederne om intervju. Ved å undertegne samtykkeerklæringen ga lærerne sin tillatelse til at deres ledere kunne snakke med meg om IA-samarbeid dem imellom. I en travel skolehverdag ble ikke mine
forespørsler satt øverst på dagsorden. Jeg opplevde rektorer som ikke formidlet min forespørsel videre, og rektorer opplevde at lærere med individuell IA-avtale ikke svarte på deres henvendelser. Jeg tillot meg å komme med gjentatte purringer, noe jeg i større grad ville vegret meg for hvis jeg hadde vært en ung student uten intern tilhørighet til
fylkeskommunen. Rektorene kunne heller ikke være særlig pågående overfor aktuelle lærere som var under oppfølging. Det skulle være frivillig å stille til intervju.
På bakgrunn av det oppgitte antall lærere som var under oppfølging, var det relativt få som meldte seg som informanter. Om dette har å gjøre med en oppfatning av redusert arbeidskapasitet som et tabubelagt tema, eller om det har å gjøre med andre forhold, er uvisst. Det gikk ett år fra den innledende kontakt og fram til jeg hadde intervjuet det ønskede antall lærere og ledere. Jeg fikk til slutt tilgang til de skolene jeg hadde som førstevalg, og alle lærerne jeg intervjuet ga sitt samtykke til intervju med sine personalledere.
Intervjuene ble gjennomført ved at jeg reiste til de respektive informanters
arbeidsplass. Lærerne hadde gjerne ”booket” oss inn på konferanserom, og lederne ønsket å bli intervjuet inne på sine egne kontorer. Alle virket fortrolig med at det lå en liten lydbåndopptaker mellom oss under samtalene. Til tross for at jeg var ute i forskerærend, gikk jeg ikke fullt og helt inn i denne rollen. Jeg kom ikke til skolene som ung
studentforsker. Selv om jeg ikke kjente informantene fra før, var jeg ikke fremmed overfor skolen som arena, og informantene visste at min primære yrkesrolle var lærer og ikke forsker. I en for oss begge uvant intervjusituasjon oppfattet jeg denne kjensgjerning som gjensidig trygghetskapende. De var i tillegg kjent med sider ved meg som kjønn, alder, arbeidssted og min tilleggsfunksjon som hovedverneombud. (Jf. kapiteldel 2.5 om styrker og svakheter ved opplegget).