Innledningen av spørreundersøkelsen dreier seg om å avdekke størrelse, type banker, metode for beregning av kredittrisiko og lignende. Vi vil i dette kapittelet gjøre rede for sentrale karakteristikker blant respondentene i spørreundersøkelsen.
Etter bankkrisen på tidlig 1990-tallet ble reguleringen av banknæringen i Norge strengere.
Dette er en av årsakene til at de norske bankene klarte seg bra under finanskrisen. Dette har også ført til at norske banker har hatt en bedre kapitaldekning enn mange utenlandske banker og har gjort implementeringen av Basel II og Basel III enklere. Norges Bank (2013a) viser til en økning i kapitaldekningen i takt med de skjerpede kapitalkravene etter finanskrisen. De norske bankene har altså arbeidet kontinuerlig med å forbedre kvaliteten på kapitalen og økt kjernekapitaldekningen gjennom å øke den rene kjernekapitalandelen.
Figur 8 - Ren kjernekapitaldekning i norske banker (Finanstilsynet, 2014b)
Vi har valgt å dele bankene inn etter størrelse da det er store forskjeller mellom små og store banker, og vi ønsker å se om det er ulikheter i svarene basert på størrelsen på bankene. De
56 mindre bankene driver i stor grad med mer tradisjonelle bank aktiviteter i deres lokalsamfunn som virker både begrensende og forenklende. De større bankene har mer komplekse produkter og aktiviteter, i tillegg er de spredt over et større geografisk område som gir muligheter for flere kunder. De største bankene har også en større organisasjon og mer kompetanse knyttet til Basel III. De aller største bankene er også markedsledende, som for eksempel DNB og
Nordea Bank Norge.
Vi har en sterk overvekt av de små bankene som dekker 64,3 prosent av besvarelsene. Dette gjenspeiler også det norske bankmarkedet. Mange av de mindre bankene er lokale
sparebanker som er selvstendige, men som fortsatt er en del av større allianser. De mellomstore og store bankene representerer en prosentandel på 19,4 og 16,3 prosent av besvarelsene.
Forvaltningskapital Antall Prosentandel av besvarelser
Gjennomsnittlig kjernekapitaldekning i
prosent
Mindre enn 5 mrd 63 64,3 19,7
Mellom 5 og 25 mrd 19 19,4 17
Mer enn 25 mrd 16 16,3 14,5
Tabell 4 - Bankstørrelse
Det er de minste bankene som pr. 31.12.2013 har høyest kjernekapitaldekning med et gjennomsnitt på 19,3 prosent. De mellomstore og store har henholdsvis en
kjernekapitaldekning på 16,3 og 13,7 prosent. Gjennomsnittlig kjernekapitaldekning blant de tre gruppene er på 17,8 prosent. Denne økningen har sannsynligvis tilknytning til de økte kapitalkravene vi redegjorde for i kapittel 5. Det er signifikante forskjeller mellom alle tre bankgruppene og gjennomsnittlig kjernekapitaldekning (vedlegg 2).
57
Bankkategori Antall Prosentandel av
besvarelser Sparebank med egenkapitalbevis 28 28,6 Sparebank uten egenkapitalbevis 60 61,2
Forretningsbank 8 8,2
Datterselskap av internasjonal bank 1 1
Filial av utenlandsk bank 1 1
Tabell 5 - Bankkategori
Blant våre respondenter er 89,8 prosent sparebanker, mens 8,2 prosent består av
forretningsbanker. Ett datterselskap av en internasjonal bank, samt en filial av en utenlandsk bank har også besvart undersøkelsen. Seks av syv systemviktige banker har besvart
undersøkelsen. Bankene som har respondert på undersøkelsen mener vi i stor grad reflekterer det norske bankmarkedet vi redegjorde i kapittel 3, både når det kommer bankstørrelse og banktyper.
Metode for beregning av kredittrisiko Antall Prosentandel av besvarelser
Standard målemetode 91 92,9
Grunnleggende interne målemetoder (IRB) 3 3,1 Avanserte interne målemetoder (avansert
IRB)
4 4,1
Fremtidig metode for beregning av kredittrisiko
Standard målemetode 80 81,6
Grunnleggende interne målemetoder (IRB) 8 8,2 Avanserte interne målemetoder (avansert
IRB)
8 8,2
Usikker 2 2,0
Tabell 6 - Nåværende og fremtidig metode for beregning av kredittrisiko
Metoden for beregning av kredittrisiko bankene har tilgjengelig kan være avgjørende for hvordan bankene tilpasser seg, og hvordan de opplever konkurransesituasjonen i det norske
58 bankmarkedet. Den mest utbredte metoden for beregning av kredittrisiko blant banker i det norske markedet er standard målemetode. Hele 92,9 prosent av bankene i vår undersøkelse benytter standard målemetode for å beregne kredittrisiko. Grunnleggende og avansert IRB-metode ligger på 3,1 og 4,1 prosent. I et høringsnotat fra Norges Bank vises det til at det er åtte banker som har tillatelse til å benytte seg av IRB-metoden (Norges Bank, 2013b). Syv av disse IRB-bankene inngår i denne undersøkelsen. Det er også verdt å merke seg at bankene i større grad ønsker å ta i bruk IRB-metodene. Tar man utgangspunkt i undersøkelsen vil det i fremtiden være en dobling av banker som benytter IRB-metoder.
Tidlig i spørreundersøkelsen ble også bankene bedt om å oppgi i hvilken grad innføringen av økte kapitalkrav har påvirket banken totalt sett. Det fremkommer at bankene har blitt påvirket av innføringen av Basel III. Kun 5,1 prosent av bankene oppgir at de økte kapitalkravene ikke har påvirket banken, mens 26,5 prosent oppgir at de økte kravene har påvirket bankene i stor grad. Vi ser også at økte kapitalkrav ser ut til å påvirke de største bankene i større grad enn de mindre.
I hvilke grad har bankene blitt påvirket av økte kapitalkrav som følge av Basel III
Forvaltningskapital Stor grad Noen grad Mindre grad Liten grad Ingen påvirkning Mindre enn 5 mrd 10 (15,9 %) 28 (44,4 %) 11 (17,5 %) 9 (14,3 %) 5 (7,9 %) Mellom 5 og 25 mrd 4 (21,1 %) 10 (52,5 %) 4 (21,1 %) 1 (5,3 %) -
Mer enn 25 mrd 12 (75 %) 4 (25 %) - - -
Totalt 26 (26,5 %) 42 (42,9 %) 15 (15,3 %) 10 (10,2 %) 5 (5,1 %)
Tabell 7 - Kapitalkravenes påvirkning på bankene
Ifølge Finanstilsynet (2013c) oppfylte alle de norske bankene minstekravet til ren
kjernekapital og bufferkravene på til sammen ni prosent per. juli 2013. Bankene er godt på vei å oppfylle minstekravet til ren kjernekapitalkrav og bufferkravene som gjelder fra 2016 på 13 prosent for systemviktige banker og 11 prosent for banker som ikke er systemviktige, sett at kravet for motsyklisk buffer ikke endres. Noen banker har fått hjelp av Statens finansfond mens Finanstilsynet (2013c) mener at bankenes rene kjernekapitaldekning hovedsakelig er styrket som følge av økning i lønnsomhet og mer tilbakeholdt egenkapital, samt en lavere vekst i risikovektet beregningsgrunnlag. I 2013 økte den rene kjernekapitaldekningen med 31,8 milliarder kroner (13,2 prosent), mens beregningsgrunnlaget økte med 3,7 prosent
59 (Finanstilsynet, 2014b). Dette gav en økning i ren kjernekapitaldekning fra 11,1 prosent til 12,2 prosent i løpet av 2013. En gjennomgang av bankene i undersøkelsen viser at bankene også har hatt en økning i kjernekapitaldekningen fra 17,8 til 18,3 prosent. Norges Bank (2013a) påpeker at kapitaldekningen likevel ikke er god nok til å kunne ta store tap uten alvorlige konsekvenser for norsk økonomi. Den kraftige økningen i ren kjernekapitaldekning fra 2008 som vi ser i figur 9 skyldes delvis lavere risikovekter som følge av åpningen for egne risikovekter ved hjelp av IRB-metoden i Basel II, samt reduksjon i risikovektene for
standardmetodebankene sammenlignet med Basel I og ikke nødvendigvis at bankene har skaffet seg en sterkere kapital. Den uvektede egenkapitalandelen er ifølge Norges Bank ikke spesielt høyt i historisk sammenheng, den er lavere enn på begynnelsen av 2000-tallet.
Finanstilsynet har et lignende forholdstall på 6,5 prosent i figur 9.
Figur 9 - Ren kjernekapitaldekning (Finanstilsynet, 2014b)
Vi har her redegjort for sentrale karakteristikker blant bankene i undersøkelsen, og ser på disse som sammenfallende med hvordan bankmarkedet i Norge er satt sammen. Det er også redegjort for utviklingen i kapitaldekningen i bankene. Vi vil i neste del av analysen se på hvordan bankene har tilpasset seg de økte kapitalkravene og hvilke virkemidler bankene har benyttet for øke sin kjernekapitaldekning.
60 7.2 Bankenes tilpasning til Basel III
Vi har påpekt diskusjonen rundt bankenes tilpasning og hvorvidt de har belastet kundene for økte kapitalkrav. I denne delen av analysen ønsker vi å rette fokus mot hvordan bankene har tilpasset seg økte kapital og hvilke virkemidler de har benyttet for å øke sin
kjernekapitaldekning. Vi nevnte i forrige kapittel at de største bankgruppene har en signifikant lavere gjennomsnittlig kjernekapitaldekning, noe som trolig også vil føre til et større behov for disse bankene å øke sin kjernekapitaldekning. Derfor ønsker vi å se nærmere på om bankens størrelse på forvaltningskapital har innvirkning på hvilke virkemidler banken tar i bruk. Med bakgrunn i dette ønsker vi å se nærmere på følgende påstand:
P1: ”Bankens størrelse på forvaltningskapital påvirker hvilke virkemidler som benyttes for å øke kjernekapitaldekningen”
I spørreundersøkelsen gav vi respondentene en rekke svaralternativer på ulike virkemidler som de kan ha brukt til å skaffe mer kjernekapital. Av de 98 bankene som svarte på spørreundersøkelsen har 23 banker oppgitt at de ikke har brukt noen virkemidler da de har nok kjernekapital til å oppfylle kapitaldekningskravene. De resterende bankene har svart at de har tatt i bruk ett eller flere virkemidler for å øke kjernekapitaldekningen. Som nevnt tidligere har de små bankene en høyere kjernekapitaldekning enn de større bankene, hvor det meste er ren kjernekapital. De små bankene utgjør 20 av de 23 som har svart at de ikke trenger å bruke noen virkemidler for å skaffe mer kjernekapital, mens de 3 resterende er mellomstore banker.
Dette kan være en av årsakene til at de små bankene har en lavere prosentandel på svarene vi presenterer videre i denne delen av analysen.
Figur 10 viser at enkelte metoder for å øke kjernekapitaldekningen er benyttet mer enn andre.
En god del banker har økt inntektene, effektivisert bankdriften, utstedt aksjer,
fondsobligasjoner, og/eller egenkapitalbevis og gjort en prioritering i utlånene. Vi vil gå igjennom samtlige alternativer og se på hvilke banker som velger de ulike virkemidlene fordelt på størrelsen på bankens forvaltningskapital.
61
Figur 10 - Virkemidler for å øke kjernekapitalen
Som vi ser av tabell 8 har 18 av 98 banker valgt å redusere utbytte. Jo større bankene er, jo flere oppgir at de har redusert utbytte. Over halvparten (56,2 prosent) av den største
bankgruppen oppgir at de har redusert utbytte for å øke kjernekapitaldekning. Den mellomstore og minste gruppen banker har en prosentandel på henholdsvis 26,3 og 6,4 prosent. En årsak til den lave prosentandelen små banker som har redusert utbytte kan være den lave andelen små banker som betaler utbytte.
Forvaltningskapital Redusert utbytte Prosentandel innen bankgruppe
Mindre enn 5 mrd 4 6,4
Mellom 5 og 25 mrd 5 26,3
Mer enn 25 mrd 9 56,2
Antall 18 18,4
Tabell 8 - Endring i utbytte
Da 45 av de 98 bankene ikke betaler utbytte fjernet vi de fra spørsmålet om hvilke endringer de har hatt i utdelingsforholdet for å få en korrekt prosentandel. Her utgjør de små bankene den største andelen med hele 34 av 63 banker som ikke betaler utbytte. Utdelingsforholdet betegner forholdet mellom utbytte og ordinært nettoresultat i prosent, det er den andelen av overskuddet som går til utbytte. Vi har valgt å bruke utdelingsforholdet i spørreundersøkelsen da lavere avkastning på egenkapitalen (ROE) og høyere utbytte kan forekomme.
62
Tabell 9 - Endring i utdelingsforhold
Som vi ser av tabell 9 oppgir majoriteten (67,3 %) av bankene som betaler utbytte at de ikke har endret utdelingsforholdet. Ingen har opplyst en økning i utdelingsforholdet, det vil si at ingen banker har økt andelen av overskuddet som går til utbytte. Kun 32,7 prosent av bankene har svart at de har hatt en liten eller vesentlig reduksjon i andelen av overskuddet som går til utbytte. Dette er en nedgang fra undersøkelsen til Andreassen og Gulestø (2011) hvor 39,5 prosent av bankene meddelte at de ville redusere utbytte som følge av nye kapital- og likviditetskrav. De siste årene har bankene levert gode resultater som kan gi insentiver til å øke utdelingsforholdet, derfor kan også ingen endring i utdelingsforholdet være en måte å holde tilbake mer kapital. Dette kan være en mer hensiktsmessig løsning da en reduksjon i utdelingsforholdet kan signalisere forventninger om dårligere resultater i fremtiden, som igjen kan påvirke selskapsverdien. Utbyttepolitikken til hver enkelt bank bør ifølge Regjeringen (2004) ses i forhold til bankenes øvrige finansieringsmuligheter og vekstmuligheter. Da bankene per dags dato har god tilgang på finansiering gjennom andre kanaler kan det være en årsak til den lave prosenten som har valgt å redusere utdelingsforholdet. Forskjellen i andelen små og mellomstore banker som har hatt endringer i utdelingsforholdet er statistisk signifikant på et fem prosent nivå. Det er også signifikante forskjeller mellom små og store banker, mens det ikke eksisterer noen signifikant forskjell mellom de mellomstore og store bankene
(vedlegg 2). Det viser seg at det er de store bankene som i størst grad har redusert
utdelingsforholdet, altså som holder igjen mer kapital i forhold til resultatet. Dette kan henge sammen med at det er de største bankene som har lavest kjernekapitaldekning.
Et annet virkemiddel for å oppnå kapitalkravene er å redusere beregningsgrunnlaget. Som vi nevnte i kapittel 2 er bankene avhengig av å drive en aktiv balansestyring for å kunne
maksimere aksjonærenes avkastning, og kontrollere risikoen på bankens kreditteksponeringer.
Dette kan gjøres ved å vri kundeporteføljen mot kunder med lave risikovekter eller ved å
63 redusere utlån. Tabell 10 viser at det er mange banker som har valgt å prioritere utlån til kunder med lave risikovekter. 26,3 prosent av de mellomstore og 56,2 prosent av de store bankene har svart at de har prioritert utlån til kunder med lave risikovekter. Mens 19 prosent av de små bankene har valgt å gjøre endringer i utlånsporteføljen sin for å redusere
beregningsgrunnlaget. Totalt har 26,5 prosent av bankene i undersøkelsen benyttet dette virkemiddelet for å tilfredsstille de nye kapitalkravene.
Forvaltningskapital Prioritert utlån med lave risikovekter
Prosentandel innenfor bankgruppene
Mindre enn 5 mrd 12 19
Mellom 5 og 25 mrd 5 26,3
Mer enn 25 mrd 9 56,2
Totalt 26 26,5
Tabell 10 - Prioritering av utlån med lave risikovekter
Ifølge Finanstilsynet (2013c) vil en økt differanse mellom beregningsgrunnlaget og
forvaltningskapitalen være et signal om reduserte risikovekter og/eller en vridning mot utlån med lavere risikovekt. Som vi ser av figur 11 har det vært en markant økning i differansen siden 2006. Dette bekrefter at bankene har benyttet seg av vridninger av utlånsporteføljen som et virkemiddel for å øke kjernekapitaldekningen.
Figur 11 - Beregningsgrunnlag og forvaltningskapital i norske banker (Finanstilsynet, 2013c).
Mye av økningen skyldes Basel II og innføringen av IRB-metodene som reduserte risikovektene til IRB-bankene. Hensikten med IRB-metodene er å skape større samsvar
64 mellom kapitalkravene og risikoen i bankene, men den betydelige nedgangen i risikovektene til IRB-metodene har presset norske myndigheter til å øke gulvet for LGD (Norges Bank, 2013a). Figur 12 viser en sammenligning av risikovektene til bolig- og næringslån i standardmetoden til Basel I og Basel II, gjennomsnittlige risikovekter og IRB-risikovekter bundet av Basel I-gulvet for de største bankene i Norge.
Figur 12 - Risikovekter i prosent (Norges Bank, 2013a).
Figuren gir et godt bilde av hvor ulike risikovektene er både med tanke på de ulike metodene og for de ulike kundene. Dette signaliserer muligheter for å redusere beregningsgrunnlaget ved å justere kundeporteføljene, hvor bedriftene med høye risikovekter blir taperne fordi det anses som mer gunstig å yte boliglån fordi lavere risikovekter gir mindre kapitalbehov. Et flertall av bankene i en studie av Jansrud og Holter (2010) forventer å stille strengere krav til bedriftskundene sine i fremtiden på grunn av økt regulering noe som kan bidra til en
reduksjon i utlån til bedrifter.
Totalt sett har veksten i utlån til bedrifter falt med to prosent fra 2012 til 2013 (Finanstilsynet, 2014b). Det er i hovedsak utlån til utenlandske næringskunder som har falt, mens utlån til innenlandske næringskunder har økt noe. Finanstilsynet påpeker at den økte bruken av obligasjoner er en forklaring på den lave veksten i næringsmarkedet. En annen forklaring kan nettopp være justeringer i kundeporteføljene. Som vi ser av tabellen nedenfor har de to største gruppene banker tilpasset sine utlån til bedriftsmarkedssegmentet i større grad enn den minste.
De to største gruppene banker har en tydelig tendens til å redusere utlån til bedriftsmarkedet som følge av kapitalkravene fra Basel III. En årsak til at noen små og mellomstore bankene har økt utlån til bedrifter kan være at de har en annen utlånspraksis enn regionale og nasjonale
65 banker. En analyse gjort av konsulentselskapet Menon viser at lokalbanker kjenner kundene sine bedre og derfor er det større sannsynlighet for at bedriftene får lån (Grimsby et al., 2013).
Det er signifikant forskjell mellom bankstørrelse og tilpasningen av utlån til bedrifter. P-verdien i ANOVA tabellen (vedlegg 2) er på mindre enn 0,000 noe som gir oss signifikante forskjeller innenfor gruppene (p<0,05). Tukey`s HSD viser at forskjellen er signifikant mellom den største og minste gruppen banker, og mellom den største og den mellomstore gruppen banker. Det er ikke signifikante forskjeller i tilpasningen mellom de små og mellomstore bankgruppene.
Tabell 11 - Utlån til bedriftsmarkedet
Bankene i det norske bankmarkedet har tilpasset sine utlån til retailmarkedet i mindre grad enn hva vi ser på bedriftsmarkedet. Det er likevel en tendens til at det har vært økte utlån til retail segmentet som følge av kapitalkravene fra Basel III. Det er ikke signifikante forskjeller mellom størrelsen på bankene og tilpasningen, p>0,05 (vedlegg 2). Totalt sett har veksten i utlån til personkunder redusert fra 8,3 prosent i 2012 til 6,7 prosent vekst i 2013
(Finanstilsynet, 2014b). Ettersom få av bankene har redusert utlånene til retailmarkedet kan nedgangen i veksten skyldes en svekkelse av etterspørselen etter kapital, fremfor å være en effekt av bankenes tilpasning. En årsak til svekkelsen av etterspørsel etter kapital på retailmarkedet kan være kravet til kravet på 15 prosent egenkapital på boliglån. Av Finanstilsynets rapport ser vi også at norske banker har hatt en reduksjon i utlån til
personkunder mens utenlandske filialer har hatt en økning i utlån til personkundene. Denne reduksjonen må også sees i sammenheng med konkurransesituasjonen på bankmarkedet, med lavere barrierer, teknologiske fremskritt og internasjonalisering av banksektoren. Vi kommer nærmere tilbake til dette i kapittel 7.4 og 7.5.
66
Tabell 12 - Utlån retailmarkedet
Bankene har ikke gjort noen store endringer på utlånsporteføljen til institusjoner (tabell 13).
Totalt oppgir 11 prosent av bankene en reduksjon i utlån til institusjoner, mens 2,2 prosent har hatt en liten økning. 86,8 prosent av bankene sier at de ikke har hatt noen endringer i utlån til institusjoner. Det er ingen signifikante forskjeller mellom bankgruppene. I forhold til at risiko forbundet med utlån til institusjoner er lav forventet vi en høyere prosent økning. En årsak til den lave prosenten endringer kan være at disse utlånene ikke er så enkle å justere på grunn av et begrenset marked. I tillegg er det ikke alle bankene som låner ut til institusjoner, dette gjelder spesielt den minste gruppen.
Utlån til institusjoner
Tabell 13 - Utlån institusjoner
Flertallet av bankene har hatt ingen endring i utlånsporteføljene og det er fortsatt vekst i utlån derfor ser vi ingen grunn til store bekymringer for redusert kredittilgang i de ulike næringene.
Studien viser at flere av bankene (28,6 prosent) har valgt å skaffe kapital ved å utstede aksjer, fondsobligasjoner og/eller egenkapitalbevis (grunnfondsbevis). Dette fant vi overraskende da majoriteten av bankene har god kjernekapitaldekning og emisjoner har enkelte ulemper. Vi vil derfor i de følgende avsnittene forsøke å resonere oss frem til hvorfor det er en så stor andel som har foretatt emisjoner.
67 Da spørsmålet inkluderer alle tre alternativene kan vi ikke skille på hvilke typer emisjoner bankene har gjort, men som vi ser av tabell 14 er det et flertall små banker som har gjort emisjoner. Det virker sannsynlig at et flertall av disse emisjonene er fondsobligasjoner da kapitalen til mange av de mindre bankene stort sett er ren kjernekapital og en økning i
kjernekapitalen enkelt kan oppnås ved utstedelse av fondsobligasjoner. I en artikkel i Dagens Næringsliv kommer det frem at bankene utstedte dobbelt så mye ansvarlige lån og
fondsobligasjoner i 2013 som i 2012 for å øke kapitaldekningen (Stokstad, 2014).
Sparebankforeningen (2001) trekker frem flere årsaker til at bankene benytter seg av
fondsobligasjoner. Det utvanner ikke aksjekapitalen, banken er ikke pliktig til å betale renter når det ikke betales utbytte, banken får en bredere investorbase og banker som har mye av sine eiendeler i utenlandsk valuta kan redusere svingningene i kjernekapitaldekningen ved valutakursendringer. Egenkapitalbevis og fondsobligasjoner koster nesten det samme, men mottakerne av avkastningen er ulik. Ved egenkapitalbevis er det som regel kunder av banken, mens ved fondsobligasjoner går pengene til nasjonale investorer. Dette taler for utstedelse av egenkapitalbevis da det skaper en relasjon til kundene ved at de blir medeiere i banken. 19 av bankene som har svart på undersøkelsen er sparebanker med egenkapitalbevis og har mulighet til å gjøre en emisjon av egenkapitalbevis. Å utstede egenkapitalbevis er foretrukket fremfor aksjer da egenkapitalbeviset styrker den rene kjernekapitalen samtidig som bankene beholder sin konkurranseevne ved å knytte det lokale miljøet nærmere banken. I tillegg har
egenkapitalbevis lavere risiko enn aksjer da sparebankenes fond tar eventuelle tap før egenkapitalbeviseierne, dette fører til et lavere risikopålegg. Aksjonærer krever høyere avkastning enn obligasjonseiere da de tar en større risiko og får utbetalt penger etter
obligasjonseiere ved en eventuell konkurs i banken. Til Dagens Næringsliv sier konsernsjefen
obligasjonseiere ved en eventuell konkurs i banken. Til Dagens Næringsliv sier konsernsjefen