Konklusjoner

Hvilke hovedmålsettinger lå bak skogkonsesjonsloven av 1909? Skogkonsesjonsloven ble bygd på et konsesjonssystem som hadde gjennomgått en lang utvikling fra 1888. Det opprinnelige konsesjonssystemet i statsborgerloven av 1888 ble opprettet for å forhindre utenrikspolitiske forviklinger og et vern av utsatte deler av norsk næringsliv mot

utenlandsk kapital. Skogkjøp ble en sentral sak under statsborgerloven ettersom den første konsesjonsnektelsen ble rettet mot et skogselskap. Det ble imidlertid klart at konsesjonssystemet ikke fungerte som det skulle grunnet flere tilfeller med åpenlyse brudd på loven.

Follum-saken viste at konsesjonssystemet manglet virkemidler for å unngå brudd på lovene og hindre at naturressurser i økende grad ble samlet på færre og færre hender.

Panikkloven ble derfor introdusert som en midlertidig løsning på problemet inntil en mer permanent løsning ble utarbeidet på Stortinget.

Panikkloven snudde om på konsesjonssystemet ved å forutsette at konsesjon måtte gis, ikke bare nektes i særtilfeller, og at visse konsesjonsbetingelser måtte settes.

Panikkloven representerte med dette et brudd med det etablerte konsesjonssystemet ved at statens rettigheter ble utvidet til å kunne intervenere i private eiendomskjøp. Dette var en kontroversiell utvidelse av statens myndighetsområde ettersom den rørte ved den private eiendomsretten.

Økonomiske og politiske hensyn var i enda større grad overlappende etter unionsoppløsningen i 1905. Økonomisk suverenitet ble med dette ansett som en videreføring av den nyvunne politiske suvereniteten. Det ble derfor aktuelt med begrensninger på utenlandske selskapers og statsborgeres kjøp og eierskap av norske naturressurser.

Skogkonsesjonsloven av 1909 ble i stor grad utformet etter den lokalistiske grupperingens prinsipper. Sentrale prinsipper var restriksjoner på flere gruppers muligheter til å kjøpe skogeiendom samt hindre spekulasjon på skogeiendom. Spesielt treforedlingsselskapenes skogkjøp ble trukket inn som et kritikkverdig forhold under utarbeidelsen av loven. Denne kritikken ble ofte ytret av herredsstyrer og lokale skogeiere, som ble viktige samarbeidspartnere med den lokalistiske grupperingen.

Utenlandsk kapital ble i stor grad hindret fra å kunne kjøpe norske skogeiendommer.

Selskaper måtte ha 100 prosent norsk kapital og bestyrelse for å kunne kjøpe skog, mens utenlandske statsborgere bare kunne eie skog opptil hundre hektar innen et herred.

Det ble trukket skiller mellom nordmenn basert på hvor de bodde. Utenbygdsboende måtte søke konsesjon på skogkjøp. Dette ble innført for å redusere utenbygdsboendes

36

andel av herredenes skogeiendom, men også for å hindre spekulasjon på skogeiendom.

Selv innenbygdsboende ble konsesjonspliktig hvis de eide betydelige skogarealer innen et herred.

De fire prinsippene for nordiske lands ressursreguleringspolitikk som Sanders, Sandvik og Storli presenterte i Regulation of Natural Resources in the Nordic Countries 1880-1940 stemte overens med utformingen av skogkonsesjonsloven. Loven sikret innenlandsk eierskap av skogressursene gjennom å forby utenlandsk kapital fra å kjøpe skogeiendom, og gikk på noen måter lengre ved å skille mellom ulike former for innenlandsk kapital.

Skogressursene skulle utnyttes for å bedre økonomisk vekst, dog vridd i retning av å støtte opp om lokale skogbønder, små skogeiere og herreder. Tanken bak loven var å sikre at flere nordmenn fikk ta del i eierskapet av norske skogressurser ved å regulere hvilke selskaper og store skogeiere som fikk kjøpe skogeiendom.

Det var spesielt utvidelsen av det offentliges rett til å intervenere i den frie omsetningen av skogeiendom som ble mest kontroversielt. Herredenes, og senere også statens, forkjøpsrett på alle konsesjonspliktige skogkjøp skulle sikre større innflytelse over

fordelingen av de lokale skogressursene. Dette kunne være kommunale kjøp av skog for utparsellering til skogløse bønder eller å sikre staten og herredene et bredere økonomisk grunnlag. Forkjøpsretten skulle også hjelpe til å utvide herredenes økonomiske grunnlag gjennom skogeierskap.

Ekspropriasjonsretten ble imidlertid for kontroversiell til å bli innført. Den første forklaringen på dette er at forkjøpsretten ble ansett for å være effektiv nok til å ikke kreve ytterligere kommunale retter. Den andre forklaringen er at skogkonsesjonsloven ble ansett som radikal nok i 1909 til at det var nødvendig å moderere loven. Hvis loven ble for radikal risikerte dens forkjempere at påfølgende regjeringer forsøkte å redusere lovens omfang eller potensielt erstatte loven.

Skogkonsesjonsloven ble ikke endret av den konsesjonslovkritiske regjeringen til Wollert Konow (SB) etter stortingsvalget i 1909. Wollert Konows (SB) regjering ønsket å skape ro etter de voldsomme konsesjonslovsdebattene på Stortinget. I tillegg støttet en del av stortingsrepresentantene fra Konows (SB) Frisinnede Venstre konsesjonslovene. En ny debatt om endringer av loven ble derfor ansett som for ødeleggende til at det var verdt forsøket. Hvis den særdeles kontroversielle ekspropriasjonsretten ble innført er det rimelig å anta at Konows (SB) regjering hadde tatt et annet veivalg. Den andre forklaringen på ekspropriasjonsrettens skjebne fremstår dermed som den beste forklaringen.

Revisjonene av skogkonsesjonsloven i 1915 og 1916 markerte den siste substansielle endringen av loven. Skogkonsesjonsloven ble ikke avløst av en ny konsesjonslov på samme måte som loven for vannkraft og bergverk ble i 1917. Endringene gjorde

skogkonsesjonsloven mer restriktiv enn den var i 1909, men ingen av endringene var like omfattende som vannkraftloven gjennomgikk i 1917. Loven hadde vist seg å være

effektiv nok til å oppnå de formålene den ble skapt for til å ikke betinge ytterligere omfattende reguleringer fra staten.

Det lå fire hovedmålsettinger bak skogkonsesjonsloven: 1. Sikre lokalpolitiske og -økonomiske hensyn, 2. Unngå utenlandsk eierskap av skog, 3. Forhindre

monopoldannelser og usunn konkurranse og 4. Forhindre spekulasjon i skogeiendommer.

Gunnar Knudsens uttalelser om konsesjonsloven i 1910, som utdraget i innledningen trakk frem, oppsummerte både konsesjonslovsdebattene og bestemmelsene i

37

skogkonsesjonsloven godt: «I det store og hele tør man vel si, at den har vundet bifald.

Men paa den anden side er der jo mange, der har fundet, at deres interesser er blit krydset ved loven.»

38

39