Kapittel 5: Konsesjonspraksis 1921-28
5.5. Den langsiktige utviklingen i eierskapet av norske skogeiendommer
I 1927 publiserte Det Statistiske Centralbyrå Skogbrukstellingen for Norge. Dette var første gang statistikk om skogeierskap i Norge ble samlet og offentliggjort.335 Til forskjell fra statistikken fra 1908 som ble benyttet i kapittel 2.5, inneholdt Skogbrukstellingen for
331 Landbruksdepartementet 1925: 5. Koncessionsavgjørelser. Fra Landbruksdepartementet. I Nationen omtales artikkelen som skrevet av Landbruksdepartementet, men i
RA/S-1252/F/Fa/Fac/L0015/Kgl.till./LD523.1925/«Fra Landbruksdepartementet» fremgår det at brevet ble skrevet av byråsjef Einar Solheim.
332 «[…] og for å opnå at de mest mulig kan bli i bygdenes eie og komme over på trygge og gode selvbrukerhender så de ikke stadig skifter eier med den følge at de for hvert eierskifte blir stadig mere ribbet og forsømt». Ibid: 5
333 Ibid: 5
334 Hermod 1925: 7. En forbløffende epoke i koncessionskontrollen
335 Det Statistiske Centralbyrå 1927: 12-13. Skogbrukstelling for Norge
78
Norge oversikter over skogeierskap for mange ulike eierskapskategorier. Blant disse kategoriene var kommunalt skogeierskap, aksjeselskapers skogeierskap og innen- og utenbygdsboendes skogeierskap på både fylkes- og herredsnivå. Ettersom 1927 er nær sluttpunktet på undersøkelsene i oppgaven vil det være interessant å undersøke den langsiktige utviklingen i eierskapet av norske skoger ved å sammenligne tallene fra 1908 og 1927. Tallene fra 1908 inneholdt kun to eierskapskategorier på amtsnivå, men de danner et godt utgangspunkt for å drøfte den langsiktige utviklingen.
Som tabell 4 viser økte utenbygdsboendes og aksjeselskapers skogeierskap i alle fylker mellom 1908-27, dog med unntak av de to skogfattige fylkene Hordaland og Møre og Romsdal.336 Denne økningen varierte basert på skogarealet i fylkene. Den største veksten fant sted i de skogrike fylkene, mens de skogfattige fylkene langs Sør- og Vestlandet opplevde en svakere vekst. Nordland var fortsatt det skogrike fylket med minst grad av utenbygdsboendes og aksjeselskapers eierskap av skog, men andelen var ikke like ubetydelig som i 1908. Selv om det var økning i tilnærmet alle fylker, så fremstår denne økningen som lav med tanke på de nesten tjue årene som hadde gått mellom 1908-27.
Det er rimelig å anta at veksten ville vært høyere hadde skogkonsesjonslovens utforming vært en annen eller hvis konsesjonspraksisen hadde blitt ført etter andre prinsipper.
Tabell 3: Utenbygdsboendes og aksjeselskapers samlede eierskap av produktiv skog 1908 og 1927 Amt/fylke Prosentandel av total
produktiv skog 1908337
Prosentandel av total produktiv skog 1927338
1. Akershus 27,2 33,0
2. Jarlsberg og Larvik/Vestfold
23,5 29,6
3. Nordre Trondhjem/Nord-Trøndelag
25,8 29,1
4. Hedemarken/Hedmark 20,8 27,0
5. Smaalenene/Østfold 15,6 22,7
6. Bratsberg/Telemark 13,6 22,4
7. Buskerud 15,0 21,4
8. Nedenes/Aust-Agder 9,6 16,2
9. Søndre Trondhjem/Sør-Trøndelag
10,8 11,8
10. Kristian/Oppland 10,2 11,7
11. Nordland 0,7 8,9
336 Oversikten fra 1908 inneholdt ikke oppgaver for skogeierskap i Troms og Finnmark, så det er ikke mulig å sammenligne utviklingen i disse to fylkene som med de andre fylkene.
337 Ot. prp. nr. 3. 1908: 15. Bilag 3: Den av utenbysboende [sic] eiede skog
338 Det Statistiske Centralbyrå 1927: 86-87.
79 12. Lister og
Mandal/Vest-Agder
2,7 2,9
13. Stavanger/Rogaland 0,1 1,6
14. Søndre
Bergenhus/Hordaland
4,3 1,3
15. Romsdal/Møre og Romsdal
1,4 1,2
16. Tromsø/Troms 1,0
17. Nordre
Bergenhus/Sogn og Fjordane
0,4 0,9
18. Finnmarken/Finnmark 0,1
Som tabell 5 illustrerer var aksjeselskapers andel av Norges totale produktive skogareal mindre enn utenbygdsboendes andel. Aksjeselskapenes eierandel generelt var lavt. Nord-Trøndelag fylke var et unntak fra dette grunnet de mange treforedlingsselskapene i fylket som blant annet Meraker Brug. Til gjengjeld var utenbygdsboendes eierandel i Nord-Trøndelag særdeles begrenset til sammenligning med andre sentrale skogfylker som Hedmark eller Vestfold.
Forskjellene i eierandelene til utenbygdsboende og aksjeselskaper kan forklares med de ulike restriksjonene de to gruppene møtte. Fra 1913 ble treforedlingsselskaper forhindret fra å få konsesjon på skogeiendommer med mindre allmenne hensyn tilsa det.
Utenbygdsboende møtte ikke nødvendigvis de samme restriksjonene. Restriksjonene mot utenbygdsboende var avhengig av de lokale herredsstyrenes syn på utenbygdsboendes skogeierskap. Et eksempel på dette var Trysil herredsstyres konsesjonspraksis med å konsekvent fraråde konsesjon i konsesjonssaker som omhandlet utenbygdsboende.
Andre herreder førte ikke nødvendigvis samme praksis og var derfor i større grad åpen for utenbygdsboendes skogeierskap innen herredet.
Tabell 4: Utenbygdsboendes og aksjeselskapers separate eierskap av produktiv skog 1927
Amt/fylke Utenbygdsboendes
prosentandel av total produktiv skog
Aksjeselskapers prosentandel av total produktiv skog
1. Vestfold 23,9 5,7
2. Akershus 22,7 10,3
3. Telemark 17,9 4,5
4. Østfold 16,7 6,1
5. Buskerud 13,5 7,9
6. Hedmark 11,7 15,3
80
7. Aust-Agder 9,0 7,2
8. Oppland 8,6 3,1
9. Nord-Trøndelag 4,4 24,7
10. Sør-Trøndelag 1,7 10,1
11. Vest-Agder 2,0 0,8
12. Nordland 0,9 8,0
13. Rogaland 0,8 0,9
14. Møre og Romsdal 0,8 0,4
15. Sogn og Fjordane 0,6 0,4
16. Hordaland 0,4 0,9
17. Troms 0,2 0,8
18. Finnmark 0,0 0,0
Tabell 4 og 5 illustrerer de langtrekkende effektene av hovedmålsettingene i
skogkonsesjonsloven og den lokalistiske konsesjonspraksisen. Tilgangen på skogkjøp ble vridd til fordel for herreder, skogbønder og mindre skogeiere. Denne vridningen ble gjort på bekostning av aksjeselskapers muligheter til å kjøpe skog, noe tabell 5 viser.
Formålet med den lokalistiske konsesjonspraksisen var å redusere
treforedlingsselskapers og store skogeieres muligheter til å kjøpe skog. Og som kapittel to konkluderte var hovedmålsetting tre i skogkonsesjonsloven å «forhindre
monopoldannelser og usunn konkurranse». Utviklingen som tabell 4 illustrerer kan dermed forstås som resultatet av hovedmålsettingene i skogkonsesjonsloven og de strenge begrensningene i den lokalistiske konsesjonspraksisen.
Skogkonsesjonsloven og den lokalistiske konsesjonspraksisen bidrog til å stagge en utvikling som stortingsflertallet oppfattet som uheldig under utarbeidelsen av loven og endringen av konsesjonspraksisen. Dette underbygger skogkonsesjonslovens formål som en form for «social engineering» for å fremme en samfunnsutvikling hvor herreders, skogbønders og mindre skogeieres rolle i lokalsamfunnene skulle bevares.
Landbruksdepartementets uttalelse i kapittel 5.4 illustrerte dette godt:
Konsesjonslovene på jord og skog er som bekjent blitt til for å hindre skadelig opsamling av eiendomme, for å hindre spekulasjon med dem, og for å opnå at de mest mulig kan bli i bygdenes eie og komme over på trygge og gode selvbrukerhender så de ikke stadig skifter eier med den følge at de for hvert eierskifte blir stadig mere ribbet og forsømt.339
339 Landbruksdepartementet 1925: 5
81
Fra tallene i tabell 4 er det dermed mulig å konkludere at formålene sitatet fremhevet med å hindre skadelige monopoldannelser i form av «skadelig opsamling av
eiendomme», spekulasjon og lokale økonomiske hensyn som herreders og små skogeieres skogeierskap fungerte.340
Ikke all utenbygdsboendes og aksjeselskapers skogeierskap var negativt og preget av omgåelser av loven. En vekst i disse gruppenes skogeierskap var dermed ikke
nødvendigvis uheldig for herredene. I noen situasjoner var disse to skogeierne de eneste potensielle kjøperne, som i den tidligere nevnte konsesjonssaken som involverte
Centralbanken og A/S Værdalsbruket i Høilandet herred i 1925.
Aksjeselskapenes andel av Norges totale skogareal var i 1927 forholdsvis begrenset grunnet restriksjonene mot selskapene i lov og konsesjonspraksis. Utenbygdsboende var en mindre homogen gruppe sammenlignet med aksjeselskapene og ble dermed ikke hindret i samme grad. Store skogeiere ble hindret, mens andre utenbygdsboende var avhengige av de lokale herredsstyrenes skogpolitikk. Dette gjorde at utenbygdsboendes andeler kunne vokse og utgjorde derfor antageligvis hovedparten av utviklingen mellom 1908-1927. Utenbygdsboendes eierskap utgjorde imidlertid ikke hele veksten, ettersom en rekke treforedlingsselskaper fikk flere konsesjoner fra 1910-13. Omleggingen av konsesjonspraksis fra nasjonalkapitalistiske til lokalistiske prinsipper i 1913 medførte at aksjeselskapenes andel sannsynligvis ikke vokste nevneverdig etter 1913.
Ettersom statistikken ikke inneholdt en oversikt over utenlandsk eierskap av norsk skog, må vi se til andre kilder for å få informasjon om dette.