Scheuer (1996) peker på at det finnes flere likhetstrekk mellom danske og norske arbeids-markedsforhold. Fordi organisasjonsgraden i Danmark er høyere, forventer han også at dek-ningsgraden for kollektive overenskomster er høyere i Danmark enn i Norge (selv om det kan trekke i motsatt retning at det finnes flere større industrivirksomheter i Norge), i alle fall at dekningsgraden i de to landene ikke er alt for forskjellig.7
Scheuer (1996:83) peker på at selv om den høye organisasjonsgraden i Danmark kan ses som et potensial for høy overenskomstdekning, forutsetter realiseringen av dette poten-sialet at betydelige medlemsgrupper positivt ønsker kollektive overenskomster (og for ek-sempel kollektiv lønnsfastsettelse). Dette er ikke alltid tilfellet. Videre gjør kombinasjonen
5 I Levekår-96 dreier det seg om 68 personer, 48 menn og 20 kvinner. De utgjør som nevnt om lag 14 prosent av de 484 utvalgsmedlemmene som er fagorganisert og arbeider i privat sektor. I AKU-98 utgjør organiserte uten avtale også få utvalgsmedlemmer, 358 arbeidstakere, men altså 13 prosent av de fagorganiserte innen privat sektor i totalutvalget.
6 Det gjelder også om vi sammenlikner forhold som ansiennitet i nåværende stilling og alder. Verdibaserte og politiske holdninger er i liten grad målt i Levekår-96, men legger vi stemmegivning ved siste stortingsvalg til grunn, finner vi også spredning. Blant våre 68 medlemmer uten avtale oppga 26 respondenter at de stemte på Arbeiderpartiet, mens 21 stemte på Høyre. Det er her små forskjeller mellom organisasjonsmedlemmer med avtale og uten avtale, henholdsvis 93 og 94 prosent i Levekår-96, og 83 og 72 prosent i AKU-98.
7 Målingene som sammenliknes er ikke helt like. Det gjelder mht. en mer begrenset populasjon i de danske undersøkelsene, dessuten er spørsmålsformuleringen mer restriktiv i de norske undersøkelsene (dette er AKU-spørsmålet som er referert innledningsvis, jf. 2.1 ovenfor).
av lav arbeidsgiverorganisering og manglende utvidelsesklausuler i avtaleverket, at det ikke finnes mekanismer på samfunnsnivå som gir arbeidsgiverne noe særskilt insitament til å eta-blere eller akseptere en kollektiv overenskomst.
Det danske A-kasse-systemet bidrar til at organisasjonsgraden i privat sektor i Danmark er svært høy, 88 prosent. Bildet er mer variert når det gjelder avtaledekning. Forskjellene mellom «timelønte og månedslønte», det vil si operatører og funksjonærer, er store. Vi fant i de norske surveyundersøkelsene ovenfor også markante forskjeller mellom operatør- og funksjonærstillinger når det gjelder medlemmer uten avtale. I forhold til de fordelingene vi har diskutert så langt i dette notatet er det imidlertid betydelige forskjeller mellom Norge og Danmark.
Halvparten av alle lønnstakere i dansk privat sektor har både fagforeningsmedlemskap og er dekket av tariffavtale. Den nest største gruppen, nesten fire av ti, er fagforeningsmed-lemmer uten kollektiv overenskomst. Uorganiserte lønnstakere uten kollektiv overenskomst utgjør om lag hver tiende arbeidstaker. Uorganiserte som er dekket av kollektiv avtale utgjør imidlertid en liten gruppe, om lag tre prosent (Scheuer 1996:89)
Tabell 2.9 Overenskomstdekning og fagforeningsmedlemskap etter type stilling. Privat sektor, Danmark 1994. Prosent
t
Kilde: Scheuer 1996:89
Selv om forskjellene i organisasjonsgrad mellom timelønte og månedslønte ikke er så store, er de tydelige når det gjelder avtaledekning. For de timelønte (arbeiderne) utgjør de over-enskomstdekkede medlemmer to tredjedeler av alle, men det er verdt å merke seg at også i denne gruppen er det en fjerdedel som er faglig organisert, men som ikke har kollektiv avta-le. For de månedslønte (funksjonærene) er den klart største gruppen de som er faglig orga-nisert, men som ikke har kollektiv overenskomst (47%); bare litt over en tredjedel (37%) har både kollektiv avtale og er organisert, mens 13 prosent er uorganiserte uten kollektiv overenskomst. (-). (s. 90)
På tross av likheter i det danske og norske arbeidsmarkedet finner Scheuer at i Norge er dekningsgraden når det gjelder kollektive overenskomster høyere enn den danske (henholdsvis 76 prosent og 69 prosent, tallene for privat sektor er 62 prosent i Norge og 52 prosent i Danmark).
Forskjellene mellom arbeidere og funksjonærer er omtrent de samme i de to landene (det samme gjelder hans sammenlikning med Storbritannia). Mens dekningsgraden for arbei-derne er om lag den samme i Norge og Danmark (henholdsvis 74 og 72 prosent), ligger dekningsgraden for funksjonærer betydelig høyere i Norge (52 prosent) sammenliknet med Danmark (39 prosent). Den relativt lavere dekningsgraden i Danmark kan altså for en stor del forklares med den lave dekningsgraden blant funksjonærene (Scheuer 1996:99, jf. også at dansk HK må ha 50 prosent organiserte i bedrifter i varehandelensbedrifter for å kunne kreve avtale (Lind 2001:213)).
Tabell 2.10 Sammenlikning av kollektiv overenskomstdekning i Norge og Danmark
Kilde: Scheuer 1996:100
* Anslag ut fra at 35% av lønnsmottakerne (de offentlig ansatte) har 100% dekningsgrad, mens 65% har 52%
dekningsgrad.
** I transportsektoren er en betydelig del av de ansatte offentlig ansatt, disse inngår ikke i den danske under-søkelsen. Tallene lar seg derfor ikke direkte sammenlikne.
Scheuer (1996:101) konkluderer med å peke på et organisasjonsparadoks: «Uden at det her er mulighed for at gå dybere ind i årsagsforklaringer, kan man således sige, at det, at den danske organisationsgrad i fagforening er langt højere enn den norske, tydeligvis ikke giver sig udslag i en højere dækningsgrad af kollektive overenskomster, tværtimod» .
I Norge er en betydelig gruppe ansatte dekket av kollektiv overenskomst uten å være fag-organisert, i Danmark er det omvendt. Det danske A-kassesystemet bidrar til høy organisa-sjonsgrad, men mange fagorganiserte har ikke kollektiv overenskomst. Gratispassasjerpro-blematikk i forhold til de kollektive overenskomstene er således noe mer utbredt i Norge, anslagsvis 20 prosent av lønnstakerne, idet organisasjonsgraden er om lag 57 prosent.
Scheuers sammenfatning, når det gjelder funksjonærene, er at: «(-) norsk fagbevægelse således trods sit noget lavere medlemsgrundlag har nået en højere kollektiv dækningsgrad end den danske, og at denne forskel – særlig inden for fremstilling og handel m.m. – er til at tage å føle på. Selv om norsk fagbevægelses medlems- og indtæktsgrundlag således er no-get mer beskedent end den danske, så er norsk fagbevægelses betydning i de kollektive lønns-forhandlinger m.m en hel del større» (s. 101).
En senere studie av ansettelses- og organisasjonsforhold i Danmark viser ikke en tendens til individualisering av ansettelsesforholdene i det danske arbeidsmarkedet. Tendensen er heller at flere danske arbeidstakere har kollektivt regulerte arbeidsvilkår (Scheuer og Mad-sen 2000). Studien omhandler avtaledekning, men inneholder også informasjon som kan brukes til å sammenlikne organisasjonsmedlemmer uten avtale i Danmark og Norge. Her
opereres det med to typer mål for avtaledekning, nemlig «tilstedeværende overenskomstdek-ning» og «formell overenskomstdekoverenskomstdek-ning». Den første refererer til hvorvidt lønnsmottake-ren reelt opplever ovelønnsmottake-renskomsten som noe som spiller en rolle på arbeidsplassen, mens den andre er mer vidt definert som forekomsten av et minimalt sett av regler som skal til for at den ansatte i et gitt tilfelle kan påberope seg en kollektiv overenskomst. Det er den første typen,
«tilstedeværende overenskomst», som samsvarer best med målet vi bruker i den norske AKU-undersøkelsen.
Den danske studien viser at 46 prosent av de uorganiserte lønnstakerne oppgir at de er dekket av tariffavtale («tilstedeværende overenskomstdekning»). Tilsvarende oppgir 76 pro-sent av de organiserte lønnstakerne at de er dekket av overenskomst. For vårt formål er det negative resultatet mest interessant, nemlig at 24 prosent organisasjonsmedlemmer ikke er dekket av atale. Det andre målet som brukes, «formell overenskomstdekning», gir en dek-ningsgrad på 87 prosent for fagorganiserte, eller omvendt, 13 prosent medlemmer uten avtale (Scheuer og Madsen 2000:15). Det første målet gir altså enn høyere andel medlemmer uten avtale enn vi fant i Norge, det andre målet angir andelen medlemmer uten avtale på samme nivå som AKU-data gir for norske forhold.
Jeg skal til slutt knytte noen forbehold til konklusjonen om de norske kollektivavtalenes dekningsgrad. Spørsmålsformuleringen i AKU (jf. ovenfor) dreier seg som nevnt om sub-jektiv opplevelse av hvordan lønns- og arbeidsvilkår er regulert. Mange respondenter vil svare på spørsmålet ut fra hvorvidt lønnen deres følger lønnsnivået i kollektivavtalene. Det inne-bærer som nevnt ikke nødvendigvis at de er «dekket» av godkjent kollektiv avtale. Tariffav-taler er institusjonelle reguleringer som også inneholder andre bestemmelser enn bestem-melser om lønn. Vi kan bruke varehandelen som eksempel. Her viser studier at avtalenes bestemmelser om generelt lønnsnivå i overveiende grad anvendes, også av bedrifter som ikke er tariffbundne. Bestemmelsene om kompensasjon for ubekvem arbeidstid anvendes i va-rierende grad, og avtalens fellesbestemmelser om sluttvederlag og avtalefestet pensjon anvendes ikke eller i liten grad (jf. Olberg og Jordfald 2000). En arbeidstaker er slik sett ikke «avtale-dekket» hvis det ikke foreligger godkjent kollektiv avtale, og bedriften er tariffbundet.
For å finne ut mer om denne typen avtaledekning, må vi ha informasjon om organiserte medlemmer og godkjente avtaleforhold. Dette er tema i neste avsnitt.
3 Forbundsnivå
Ovenfor pekte jeg på noen problemer når det gjelder å tolke svarene i spørreundersøkelser som AKU og Levekårsundersøkelsen, som objektive opplysninger om tariffdekning. I dette avsnittet belyses spørsmål om medlemmer uten avtale på en litt annen måte, nemlig ved å bruke registerdata fra et utvalg på syv fagforbund i privat service og industri. Hensikten er først og fremst å illustrere variasjonsbredden når det gjelder omfang og typer av medlem-mer, dessuten å finne ut mer om mulige forklaringer. Vi ser også på hvorvidt forbundene oppfatter medlemmer uten tariffavtale som et problem og om spesielle tiltak er satt i verk.
Avsnittet bygger som nevnt på data fra forbundenes medlemsregistre og informantintervjuer.8