Kirkens embete og råd. Hvem skal bestemme hva – og hvorfor? (1987)

Utredningen Embete og råd ble lagt frem i 1987 av et utvalg ledet av universitetslektor og senere biskop Rosemarie Køhn. Etter etableringen av Kirkemøtet i 1984 ble det ansett som nødvendig å utrede forholdet mellom embetsstruktur og rådsstruktur på mer prinsipielt grunnlag. Hvordan kunne «linjene» samvirke og virke positivt sammen?

Utvalget signaliserte innledningsvis en viss reservasjon mot begrep som «demokrati i kirken»

da kirken grunnleggende sett ikke var folkestyrt, men «styrt av Kristus gjennom Ordet og sakramentene». Anliggendet dreide seg i stor grad om normgrunnlaget og en forpliktelse også for folkevalgte organer på kirkens læregrunnlag. Utvalget endte like fullt med å peke på at det å sitte i et råd på vegne av medlemmene måtte kunne kalles en kirkelig tjeneste som var sammenlignbar med andre særlige tjenester i kirken, som å være diakon eller prest.

Utvalget la særlig vekt på at de nytestamentlige skrifter vitnet om et mønster av tjenester som var pluralt, basert på ulike gaver og tjenester, samt at det oppviste klare trekk av kollegiale organer og kollektive beslutningsprosesser. Det ble lagt vekt på at menighetene hadde kollegiale organer, presbytere og tilsynsmenn/biskoper, som blant annet hadde ledende oppgaver i menighetene:

Disse stadige flertallsuttrykk viser tydelig at ledelsen i de tidlige menigheter var betrodd kollegier på en helt annen måte enn den fåtallsstyrte menighetsvirkelighet som er vår kirkehverdag.¹⁷

Denne type organer, omtalt som eldsteråd, var i stor grad lån fra det omkringliggende samfunns organisering. For eksempel kommer eldstebegrepet fra jødisk tradisjon og samfunns- og synagogeorganisering¹⁸, mens begreper som episkopos og diakon var hentet fra hellenistisk foreningsvesen. I kirkens videre utvikling ble det dels etablert et hierarki med biskopen som øverste leder, samt at presbyterne ble trukket inn i «klerikernes» stand og

17 Embete & råd, 1987 s. 11.

18 Embete & råd bygger her på en utbredt tendens i kirkelige utredninger fra 1970-tallet, som med bakgrunn i en tjenestedifferensieringsdebatt nokså entydig anvender eldsteråd som betegnelse på menighetsrådet. Blant annet ble dette begrepet anvendt i Kirkerådets Håndbok for menighetsråd i 1970 og 1974.

omtalt som geistlighet. Tradisjonen med presbytere er primært videreført i de reformerte kirker, med både lokale eldsteråd og regionale/sentrale synoder.

Utvalget legger også særlig vekt på reformasjonen og den evangelisk-lutherske forståelse av kirken og dens tjenester. Det ble pekt på at for Luther var det eneste guddommelig gitte at nådemidlene var rettelig i funksjon, og derfor var det innsatt et embete med å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. Mye av den øvrige kirkeordning kunne ordnes pragmatisk etter menneskelig rett. Også i denne utredningen legges det vekt på det allmenne prestedømme som ramme for all styring og tjeneste i kirken:

Som tidligere påpekt er det grunnleggende for luthersk kirkeforståelse at det er menigheten som bærer kirkens oppdrag. Menigheten, Guds folk samlet om ord og sakrament, er det egentlig handlende subjekt i kirkens liv. Menighetene, som rådene fremgår av, er således kirkens grunnenhet¹⁹.

Utredningen konkluderer med at rådene er de egentlige styringsorganer i kirken. Med sine demokratiske trekk vil de kunne fatte bredere beslutninger (1987:68) og sikre maktfordeling (1987:77). Som styringsorganer vil de kunne «opptre med myndighet nettopp fra menig-hetene til å samråde, legge planer og fatte vedtak på menigmenig-hetenes vegne» (Kirkerådet 1987:70). Med visse reservasjoner til demokratiet som styringsordning, men basert på at rådene også ved lov er forpliktet på kirkens læregrunnlag, tilkjenner utvalget rådene en tydelig rolle som kirkens sentrale styringsorganer:

Rådene er de styrings- og ansvarsorganer, der alle spørsmål kan og skal drøftes. Intet er rådene uvedkommende (Kirkerådet 1987:95).

Utvalget konkluderte blant annet med at det er hensiktsmessig å skille mellom strategisk, administrativ og operativ ledelse, og peker på at rådets særegne oppgaver må være å ivareta den strategiske ledelsen av det nivå det leder. Målsetting, planlegging og motivasjon er oppgaver som da vil ligge til rådet – og det skal slippe å håndtere den daglige (operative)

19 Embete & råd, s 68

ledelsen eller administrasjonen av soknet. Ut fra den kontekst som gjaldt den gang, foreslo utvalget at dette kunne legges til soknepresten som en rent pragmatisk delegasjon.

I utredningen ble også embetets plass «ex officio» i rådene undergitt en omfattende vurdering: biskopene sitter i bispedømmerådet og i Kirkemøtet og sokneprestene har fast sete i menighetsrådet. Hvilket særlig ansvar hadde de for rådets virksomhet? Utvalget pekte på at «[o]gså i rådet er presten prest, forkynner og skriftfortolker. I praktiske administrative saker har embetsbæreren ingen spesielle forutsetninger og heller ingen spesiell myndighet, og hun/han må forstå å innordne seg. Men til presten som forkynner må det stilles avgjørende krav, nettopp i rådet. […] I styringsorganet skal embetsinnehaveren forkynne ordet som strateg, planlegger og inspirator.»

Utvalget la, i tilslutning til Læreutvalget, til grunn at den kirkelige styringsmyndighet konstitueres av at menighetens folkevalgte representanter sammen med den særskilte tjenesten med ord og sakrament var samlet til stede i rådet. I rådene samvirket disse tjenestene i den kirkelige styringstjeneste og de forstås dermed som et uttrykk for enheten i kirkens oppdrag som alle har del i. Dermed fantes det heller ikke noe område i menighetens liv som var rådene uvedkommende.

Kirkemøtet i 1988 la i vedtaket vekt på å understreke

«at fremveksten av rådene er et uttrykk for at mennesker som gjennom dåpen har blitt kirkemedlemmer, tar ansvar for sin kirke. Utredningen innebærer en sterk understrekning og oppvurdering av det ansvar lekfolket har og skal ha i kirkestyret og i kirkens virksomhet» (Sak KM 11/88).

Rapporten ble behandlet i Kirkemøtet i 1987 og 1988, og ved siste behandling vedtok Kirkemøtet blant annet at utredningen gir «en nyttig fremstilling av bærende prinsipper både for de kirkelige råd og for det kirkelige embete». Møtet vedtok å peke særskilt på fire prinsipper, blant annet at «myndigheten til å lede kirken ligger prinsipielt hos hele menig-heten».