Ifølge dansk/norsk tradisjon er St. Knut knyttet til begge de to solsnuene, til Eldbjørgsdagen og til Jonsok. Knut fikk tilnavnet Lavard ( = leiv-vard = den som vokter brødet= lord). Bakgrunnen for at Knut ble helgen for 7. januar var at han ble myrdet da han kom ridende på vei hjem fra julefeiringen i et gilde. På det stedet han ble tatt livet av, sprang det fram en kilde, Knud Lavards kilde. Knut ble skrinlagt på Jonsok, derfor ble også denne dagen viet ham. Det er kanskje mer enn et pussig sammentreff at St. Knut feires på disse to dagene, han som ble vernehelgen for de hellige kildene?
Om en kan trekke en parallell mellom det symbolske innholdet som er knyttet til knuten og den helgenfiguren vi fra gammelt av finner knyttet til solsnuene, er vel heller tvilsomt, selv om navnet Knut og begrepet knute har samme etymologiske opphav. Knutene knyttes til de overnaturlige maktene, trollkvinnene og heksene.
De brukte knutene til å få makt over menneskene.
Fig. 5. Er det tilfeldig at det er hestehoder som pryder de gamle drikkekarene -ølkjenge?
Også Odin har en knute, Valknuten, knyttet til seg (fig. 6). Knuten har dobbel symbolverdi. Knuten binder, men den kan også løses. Knuten kan være et hinder, men den kan også forene to parter. Knuten symboliserer kontinuitet, samband,
lenke, skjebne. Knuten knytter mennesket til dets egen skjebne. Skjebnen er forutbestemt, den er ufravikelig fra gammelt av.
Tradisjonelt symboliserer kilder det kvinnelige prinsipp. Kilder som flommer over, er symbolet på foreningen mellom det mannlige og det kvinnelige prinsippet.
Fig. 6. På svenske billedsteiner fra yngre jernalder sees Odinstegnet- Va/knuten.
Fordi kildene står i direkte forbindelse med underverdenen, har en ment at vannet hadde en magisk kraft. Det kan lege, og det kan få ønsker til å gå i oppfyllelse. I det nordiske området er denne kraften spesielt sterk rundt sommersnu.
Sammenhengen mellom de hellige kildene og fruktbarheten kommer til uttrykk i tradisjonen der en tidligere kappred til kildene St. Hans-kvelden. Den hesten som
·nådde først fram til den hellige kilden, skulle etterpå gjødsle åkeren. Staffansrittet er en variant av denne tradisjonen (fig. 7). 2. juledag (etter den julianske kalenderen 7.
januar - Eldbjørgsdagen) red unge menn om kapp grytidlig om morgenen til kildene. Den hesten som vant Staffans-rittet, fikk en særstilling. En annen parallell til denne skikken må være at man samlet 1-2 års gamle hester ved en kilde St.
Hans-Fig. 7. Koblingen: fruktbarhet- hesten- hellige kilder- solsnu er bevart helt opp mot vårt århundre. (Etter Olaus Magnus).
kvelden og valgte ut den beste hingsten for avl. De øvrige ble kastrert for å brukes som arbeidshester. Når dette var gjort, feiret folk midtsommerfesten med bål og drikk.
Sagn forteller også om hvordan kvinner som hjelp mot infertilitet, ufrivillig barnløshet, kunne oppsøke kilder og oppholde seg ved dem gjennom noen dager.
Onde tunger ville ha det til at det ikke var kildens legende kraft som førte til et nyfødt barn 9 måneder senere, men at kvinnene tok med seg den mannen hun brydde seg om. Sammen drakk de av vannet, vasket seg og «forlot kilden og bedrev hor under
Fig. 8. I 1885 finner vi de 3 nornene på julekortene. Tilfeldighet? Eller hører skjebne-gudinnene hjemme her ved overgangen til et «nytt» år?
åben himmel». Til tross for den løftede pekefingeren vi aner i utsagnet, ble ikke dette sett på som skammelig. Det var noe alle gjorde, i alle samfunnslag (om enn i dølgsmål).
I det danske tradisjonsmaterialet finner vi belegg for at en overnattet ved St.
Hans-kilden på Lolland ved kilden. Rett før soloppgang, i det solskiva viste seg over horisonten, vendte en seg mot den og bukket (les: takket) tre ganger før de drakk av det legende vannet.
Tråden
Spinnehjulet er ikke bare knyttet til naturens kretsløp og tidens gang. Selve produk-tet, tråden, er symbolet på menneskenes skjebne. Hos oss finner vi det nedfelt i blant annet uttrykket: livets tråd. Skjebnetrådene spinnes og veves av guddommelige makter. Tråden binder sammen universet og det som universet er vevet av: sola, den som er opphavet til alt liv. Tråden representerer kontinuiteten.
I den norrøne mytologien var det 3 kvinnelige norner, Urd, Verandi og Skuld, som spant skjebnetrådene (fig. 8). De var tilstede ved et barns fødsel og spant tråder som bestemte livets innhold og lengde.
Spinnesiden
Ser en på den symbolverdien som er tillagt tråden, er det kanskje ikke så langt tankesprang mellom kvinnesiden og spinnesiden. Det er kvinnen som fører ætten videre. Hun sørger for at slekt skal følge slekters gang. I henne vokser det nye livet fram. Hun representerer kontinuiteten. Hun er fruktbarheten. Mens sola sørger for vekst i makrokosmos, speiler kvinnen solas rolle i mikrokosmos.
Opphavet for en slik tankegang kan være likheten mellom spinnehjulets og solas form og bevegelser. Likhetstrekkene mellom det lille runde hjulet i stadig snurren de bevegelser og sola, ga kanskje denne lille syslen også en fruktbarhetsgivende sym-bolfunksjon.
Den rollen nornene spilte ved et barns fødsel, kan også overføres til morsrollen.
Mor representerer Urd gjennom alt det som er nedlagt i ætt. Alt det som har gått forut og som preger foreldrene. Mora har også Verandis, nåtidas, rolle. Det er hun som kan være med på å bestemme hva hun selv gjør ut av det som er nedarvet.
Samtidig er hun også framtida, Skuld. Gjennom sin påvirkning kan hun trekke fram det som er godt i det gamle, gi det nytt liv, slik at det kan leve videre i det nye skuddet på ættetreet. Likhetstrekkene mellom moras og nornenes rolle kan også ha gitt opphavet til utrykket spinnesiden.