«Med sin sentrale beliggenhet på Sunnmøre kan Borgund ha hatt hedenske tradisjo-ner som samlingsplass og kultsted. Kaupangen og det kirkelige sentrum tør således bygge på gammel hevd» (Kloster 1977:6). Det var antakelig i løpet av 1100-årene, etter at klosteret på Selje tapte sin betydning, at Borgundkaupangen vokste frem som det viktigste geistlige senteret mellom Nidaros og Bjørgvin. Utgravingene har, som allerede nevnt, frembragt eldre spor etter kristen aktivitet. I bakken nedenfor og nord for Borgund kirke ble det funnet en kristen gravplass. Det er gravd frem 3-400 graver som fordeler seg over 4-5 generasjoner fra begynnelsen av 1000-tallet (Herteig 1974:5). Dette må være en av de eldste kristne gravplassene på Sunnmøre.
I Bjarne Erlingssons testamente fra 1308/9 hørre vi om Peters-, Krist- og
Margare-Fig. l O. Kirkegården nord for Peterskirken. 3-400 graver som fordeler seg over 4-5 generasjoner fra tidlig l 000-tall. Kanskje en av de eldste kristne kirkegårdene i landsdelen? Foto: Historisk museum, Bergen.
Fig. 11. Fra Gerhard Fischers utgraving av Maria (Margreta)kirken i 1912. Funda-mentene er ennå synlig i dag og inngår som en av severdighetene ved Middelaldermu-seet. Dessverre er den fine helle legningen forsvunnet. Foto: Ukjent.
takirken. Aslak Bolts jordebok utelater Margaretakirken, men føyer til Matteskir-ken. Tre kirker er gjenfunnet. De mange kirkene på et så lite tettsted som Borgund forteller litt om kaupangens posisjon på 11-1200-tallet.
Området fremme på neset mot Klokkersundet ble på folkemunne kalt Maria kirkegård. Her gravde Gerhard Fischer i 1912 frem en kirketuft som han naturlig nok kalte Mariakirken (Fischer 1913). Marianavnet er imidlertid en forvanskning av Margareta. Fischer avdekket fundamentet til en steinkirke. Det var bevart i en lengde på ca. 20 m og var ca. 10m bredt, utvendig målt. Avslutningen mot øst manglet. Bruddstykker av marmor viste at kirken hadde hatt marmorkledning. Ved opprensking i år finner vi også at det er et innslag av tegl, noe som kan ha sammen-heng med senere forandringer. Det er også funnet små biter av bemalt vindusglass.
Inni og rundt kirken fant Fischer flere graver. Eldre opptegnelser forteller at det har vært en steinmur rundt kirkegården. Gravene som ble funnet ved Fischers graving og
senere lå alle orientert øst-vest. Noen få meter vest for kirken ligger det en steinkiste i bakken. Denne ligger diagonalt i forhold til kirken og de øvrige gravene. Kan dette være hellekisten fra en av de mange eldre, hedenske gravhaugene som har vært i området?
Fischer skriver at «Paa grund av den store længde i forhold til bredden kan det vel tenkes, at kirkens skib og kor har gaat i ett uten nogen ytre synlig overgang, og at koret muligens har vært avsluttet av en halvrund apsis, hvad der ogsaa kunde passe godt med kirkens beliggenhet paa kirkegaarden» (a.a. 1913:127). Jeg vil ikke umiddelbart være enig i Fischers tolkning ut fra lengde-breddeforholdet. Her har vi forholdet 2:1, som i og for seg skiller seg ut, men på ingen måte er umulig for en kirke med rett avsluttet kor. Romanske langkirker er en sjeldenhet på Vestlandet, men vi har ett eksempel ikke langt unna. Herøy gamle kirke som ble utgravd av Ole Egil Eide (1974), var en langkirke uten særskilt kortilbygg med ytre mål i fundamentnivå på 23,3 x 9,2 m. På Vestlandet er apsiskirker uvanlig. Her har kirkene rett avsluttet kor. Jeg vil derfor holde det som mest sannsynlig at i tilfelle Margaretakirken likevel hadde et særskilt kortilbygg, var dette rett avsluttet på samme måte som Peterskir-kens lenger oppe i bakken og muligens ruinene av en tredje kirke som ligger skjult i bakken i dag. Vi kan også trekke paralleller til Giske kapell som må være nær beslektet med kaupangkirkene.
I 1904, samme år som den store Ålesundsbrannen, brant Borgund soknekirke.
«Med denne brann gikk et av våre rikeste kirkelige monumenter tapt,og det siste minne om Borgunds eiendommelige og rike kirkehistorie var slettet ut,» skrev Robert Kloster (1977:5). Nå er jo gjenreisingen av kirken også en del av kirkens historie, men det vi skal konsentrere oss om her er den middelalderske delen, Peterskirken, som nå utgjør tverrskipet i dagens kirke. Etter brannen ble murene undersøkt av Harald Aars (1905). Han fant at skipet hadde en innvendig lengde på 12,9 m og var 8 m bredt. Koret er 6,5 m langt og 5,8 m bredt, innvendige mål.
Murtykkelsen er ca. 1,4 m. Veggene er oppført som kistemur og, «saavidt man kan se for den tykke kalkskove, som nu dekker dem, aftugtet graasten, gneis og granit.»
(a.a.: 131f).
Nede i bakken sørøst for Peterskirken, under nedkjøringen til prestegården, finnes det en ruin som kan være rester etter nok en kirke. Ved en prøvegraving som Bernt C. Lange foretok i 1953, ble det avdekket deler av murer i opp til80 cm høyde.
Det kan se ut som om han avdekket SØ deler av murene i et kirkeskip med søndre vegg i koret. I en døråpning i veggen mellom det antatte skipet og koret, var det bevart et utspart døranslag i den hugne marmorblokken på den ene siden. Lange kunne ikke fastslå dørens bredde sikkert, men den har vært smal, kanskje rundt 1,3 m om jeg har tolket Langes skisse riktig. Dersom dette virkelig er en kordør, vil det være en av de ytterst få opprinnelige middelalderske kordøråpningene her i landet hvor bredden er bevart. En av kommunens ansatte opplyste at de hadde påtruffet graver under grøftegraving like øst for det formodete koret. Jeg vil holde det som
sannsynlig at vi her har Mattes- eller Kristkirken. Kristkirkenavnet vekker interesse.
Kristkirkene var ofte, men ikke nødvendigvis domkirker. En bisp Tore fra Borgund er til og med nevnt i engelske kilder fra 1100-årenes andre halvdel (Kloster 1977: 10).
De få opprinnelige detaljene som kunne spores i Peterskirken viste enkelte rund buete former som godtgjorde at kirken var bygget i romansk stil, formodentlig i 1100-årene. De to andre kirkene vil Kloster datere til1100-årenes annen halvdel. De mange steinkirkene tyder på et bevisst forsøk på å bygge opp den lille kaupangen til et geistlig sentrum. Jeg vil imidlertid tro at steinkirkene hadde sine forgjengere.
Kirkegården ved Katevågen er 100-150 år eldre. En eller flere trekirker som kanskje var oppført i den første misjonstiden kan man godt tenke seg som forgjengere til steinkirkene.
3-4 steinkirker, de store lagerhusene, omfattende bebyggelse mm. tyder på et livskraftig, økonomisk velstilt samfunn. Hvor mange mennesker som har bodd her fast er det vanskelig å svare på. Kåre Lunden antar et folketall på 400-450 innbyg-gere rundt år 1300 (1976:320), men dette er ikke annet enn et meget usikkert overslag. Borgund ble ikke omtalt med bytermer i samtidskildene slik den tilsva-rende kaupangen i Romsdalsfjorden, Veøy, ble det nærmest ved en tilfeldighet.
Likevel er det klart at stedet skilte seg ut fra omgivelsene både i økonomisk og topografisk henseende og derfor kan oppfattes som en by i hvert fall ut fra den svenske historikeren Adolf Schucks definisjon (Herteig 1974:23).
Borgundkaupangen forsvinner
Kaupangen må ha hatt sin blomstringsperiode som sentralsted for Sunnmøre på 11-og 1200-tallet, men ut i det neste århundrede ser det ut til å gå utforbakke. Kaupan-gen nevnes ikke i det første lensregnskapet for Sunnmøre fra 1603. Det finnes heller ikke spor i et skattemantall fra 1520-21, men i et diplom fra 1429 omtales et navn som kan ha vært en bygård på Borgund (Sulebust 1984:196).
Aslak Bolts jordebok nevner Krist- og Matteskirken på en slik måte at de må regnes som nedlagt før 1450 (a.a. :196). Mot slutten av reformasjonshundreåret står også Margaretakirken til forfalls (Kloster 1977: 16). Det er altså bare Peterskirken som blir igjen. Denne blir etter hvert utbygd som soknekirke med stein fra Margare-takirken.
Et indirekte vitnesbyrd om at det gikk dårlig alt på 1300-tallet finner vi i et påbud fra 1384, der kong Olav Håkonson påbyr folk å handle i Vågan, Trondheim, Veøy og Borgund som de før har gjort (NGL: 1849). Dette kan tolkes som at nå hadde kjøpmennene funnet andre steder å handle. Istedet for at fiskerne fraktet fisken til Borgund og de andre stapelplassene, begynte de å handle direkte med Bergen.
Dette er et resultat av en generell omlegging av tørrfiskomsetningen langs norske-kysten på denne tiden (Nedkvitne 1986:61). Med dette falt et vesentlig nærings-grunnlag for kaupangen- stapelplassfunksjonen vekk. En annen viktig faktor var
Svartedauen i 1349. Av 124 høymiddelaldergårder i Borgund kirkesokn, nærområ-det til kaupangen, var nærområ-det bare 45 igjen ved utløpet av middelalderen (Sulebust 1981:275, 284). Med en så dramatisk tilbakegang i folketall som disse tallene kan antyde, er det klart at det viktigste grunnlaget for kaupangen, de menneskelige ressursene, var sterkt redusert.