INTRODUKSJON - Å lære i kor : Belcanto som praksisfellesskap

DEL I: FORSKNINGSPROSJEKTET

1. INTRODUKSJON

Innledning

Belcanto får ny dirigent

Høsten 2003 fikk koret Belcanto i Søgne ny dirigent; undertegnede. Den avtroppende dirigenten hadde startet koret og ledet det gjennom 18 år.

Belcanto ble startet i 1985 som et alternativ til det noe mer smalsporede menighetskoret som eksisterte i bygda Søgne. Belcanto skulle være et naturlig steg videre for de som hadde vært med i ungdomskor, og repertoaret var nok noe lettere enn i menighetskoret – som siden er lagt ned. Selv om hovedformålet var å

”skape et godt kristent miljø for medlemmene” ville man ikke begrense virksomheten til kristne forsamlinger og nedfelte dette gjennom formålets del to: ”Å spre glede gjennom god korsang med og uten kristne tekster”. Koret skulle være åpent for alle over 23 år som var glade i å synge i kor.

De første årene sang koret stort sett på møter og gudstjenester, hovedsakelig i Søgne, men også i kirker og på bedehus andre steder i regionen. I tillegg ble det arrangert felles allsangskvelder med Søgne bygdekor. Etter hvert begynte man med større prosjekter; samarbeidskonserter med andre kor og profesjonelle solister og musikere, som ved fremføringen av syngespillet Visst skal våren komme¹ og messen Liv². Dette gjorde at hyppigheten av opptredener på møter og gudstjenester sank noe, men enkelte faste innslag som å synge i kirka på Allehelgensdag, 1. juledag og julekonserter har vært opprettholdt. Det er to store milepæler i korets historie, nemlig fremføring av syngespillet Sanger om Søgne³ (1997, 1999 og 2007) og samtidsmusikkverket Kyst⁴

Høsten 2003 besto koret av 40-50 medlemmer innenfor aldersgruppen ca. 30-60 år hvor majoriteten var i slutten av førtiårene. De aller fleste bodde i Søgne, men mange var innflyttere. Flere hadde vært med i koret helt siden starten.

(2003) – begge urfremføringer og omfattende prosjekter både musikalsk og arrangementteknisk.

Mine kvalifikasjonene for å overta koret skulle være de beste. Blant annet hadde jeg hovedfag i korledelse fra Norges musikkhøgskole hvor jeg hadde studert med internasjonalt anerkjente dirigenter. Jeg var nylig flyttet til Søgne og ivrig etter å engasjere meg i det lokale kulturlivet. Ved et par anledninger hadde jeg hørt koret synge og hadde observert stor entusiasme og sangglede. Samtidig var det absolutt musikkfaglige aspekter å gripe fatt i, og jeg gikk inn for oppgaven med stor innsatsvilje. Min første oppgave var å innøve nye sanger til den kommende Allehelgensgudstjenesten samt nytt julerepertoar. Jeg valgte ut sanger jeg mente kunne gi koret noe å strekke seg etter. Våren før jeg tok over hadde Belcanto fremført et svært krevende samtidsmusikkverk, så jeg tok det for gitt at medlemmene likte utfordringer.

Tiden var knapp, og jeg satte i gang i et forrykende tempo – her var det ingen tid å miste! Jeg slo hardt ned på småprat, jobbet effektivt og glemte som regel å ta pause inntil kormedlemmene pekte demonstrativt på armbåndsuret.

Vi kom oss gjennom både gudstjeneste og julekonsert, og responsen fra publikum var at de aldri hadde hørt koret synge så bra. Det hadde skjedd noe. Mange i koret gav uttrykk for at de var fornøyde, at det var

1 Tekst: Eyvind Skeie, musikk: Sigvald Tveit.

2 Tekst og musikk: Martin Alfsen.

3 Tekster: Pål Repstad, Petter Hangeland og Eyvind Skeie, musikk: Sigvald Tveit.

4 Tekst: Paal-Helge Haugen, musikk: Kjell Habbestad.

gøy med forandring, at de lærte noe nytt. Men jeg fikk også høre at noen følte seg usikre på om nivået var blitt for vanskelig for dem. Jeg tenkte at det sikkert ville gå seg til etterhvert. Og når det bare ble mer tid skulle jeg sette ned tempoet og finne frem et mer variert repertoar.

Etter nyttår ble koret spurt om å delta på oppsetningen av den nyskrevne operaen Den grøne riddaren⁵

Flertallet i koret stemte for deltakelse på Den grøne riddaren, men i ettertid skjønte jeg at flere mente at dette prosjektet nærmest ble tredd ned over hodet på folk uten at man fikk mulighet til å tenke over saken. Både gudstjenesten og operaprosjektet ble gjennomført. Koret fikk heder og ære og i tillegg penger i kassen. De som ble med på operaen forteller om flotte opplevelser ved å samarbeide både med profesjonelle utøvere og et profesjonelt teknisk teatersceneapparat. De som sang på gudstjenesten var også fornøyde, men mange var også frustrerte i forhold til at de i en lang periode var permittert fra koret. Noen av kormedlemmene så vi aldri mer til…

i Agder Teater. Jeg syntes dette var en flott forespørsel og mente koret ville bli ytterligere beriket ved å si ja til dette. I tillegg ville honoraret på kr. 40 000 komme godt med i korets kasse etter at prosjektet Kyst hadde gått med dundrende underskudd. Jeg skjønte at jeg ikke kunne bestemme dette alene, men la saken frem for styret som var positive. Å si ja ville føre til et rotterace i forhold til å få innøvd stoffet i tillegg til at mange kvelder ville gå med til øvelser og forestillinger i teatret i Kristiansand. Både styret og jeg skjønte at ikke alle ville ønske eller ha mulighet til å være med på et slikt prosjekt, så vi laget to alternative semesterplaner; En for de som ville synge opera – og den besto av mange ekstrakvelder i tillegg til de ukentlige torsdagsøvelsene – og en for de som ikke ville være med på opera. Disse sangerne skulle øve frem mot en gudstjeneste som koret hadde sagt ja til før operaen kom inn i bildet – og de fikk fri de øvelsene som måtte gå med til operaøving.

Dette programmet førte til at min egen semesterplan ble svært travel. Da koret arrangerte årsfest bestemte jeg meg for å takke nei til innbydelsen. Dette var jo ikke en opptreden, så jeg mente det var bedre at jeg prioriterte min egen familie denne lørdagskvelden. I ettertid angret jeg på avgjørelsen. Komitéen hadde lagt ned stort arbeid i arrangementet, og de som hadde ansvar for underholdningen hadde laget en parodi på meg som dirigent – som jeg nok burde fått med meg. Nå fikk jeg bare høre om dette i etterkant.

På festen ble også eks-dirigenten som var gått over i tenorenes rekker hyllet, og et av versene på avslutningstalen lød:

Hill deg Kjell Sverre o store ex-dirigent.

Det er kun det vi vil sage,

du har oss fra himlen vært sendt i alle disse dage.

Må din stemme være lys og klar og høyt der oppe rage.

Dirigenten er gått av og vi har fått en ny drage.

Riktignok skulle karakteristikken av den nye dirigenten rime på rage, og drage er nok valgt med et stort glimt i øyet, men det sier allikevel noe om hvordan jeg som dirigent ble opplevd.

Korets årsmøte samme vår avslørte at det eksisterte spenninger innad i koret. Blant annet var følgende sak innkommet:

Vi vil be årsmøtet drøfte om koret skal bli mer et prosjektkor eller være som vi har vært tidligere; både prosjekt og vanlig opptreden. Bør det ikke være like naturlig for koret å synge på et vanlig ”bedehusmøte” som på for eksempel ”Sanger om Søgne”? Begrunnelsen for forslaget er like mye den økonomiske del, som korets form og sosiale anliggende.

Denne saken viste at spenningene i koret handlet om flere ulike aspekter som hadde bygget seg opp over tid (alt hang altså ikke på dirigentskiftet); om økonomi (store prosjekter er dyre, man er redd for underskudd, og det er mye arbeid med å skaffe sponsorer osv.), om opplevelse av manglende demokrati, om musikalsk

5 Musikk: Bjørn Kruse, libretto: Paal-Helge Haugen.

nivå (redsel for at det skal bli for vanskelig å være med i koret), om tidsbruk (store prosjekter tar mye tid), om smak og estetikk (på møter synger man en type sanger, mens man på store prosjekter jobber med andre typer musikk) og om spenninger i forhold til kristendomsform. Selv var jeg bortreist på årsmøtet og fikk dermed ikke anledning til å delta i meningsutvekslingen.

Utover våren økte uroen. Det gikk rykter om flere som vurderte å slutte. Da jeg hørte at dette også gjaldt Vidar, korets mest patriotiske bass-sanger, skjønte jeg at noe var alvorlig galt. Jeg snakket med korets leder som bekreftet at det var mye usikkerhet og misnøye blant medlemmene og vi bestemte oss for å holde krisemøte på neste øvelse.

På dette møtet fikk medlemmene sette ord på sine bekymringer i forhold til koret. Det handlet hovedsakelig om to temaer. For det første nevnte flere at de opplevde at jeg gikk for fort frem og at de dermed var i ferd med å dette av lasset. For det andre var flere i tvil om de ønsket å være med dersom koret hovedsakelig skulle synge klassisk musikk, noe de tydeligvis hadde oppfattet at jeg ville konsentrere meg om. Jeg måtte love å sette ned innøvingstempoet og ha flere stemmeøvelser. I tillegg prøvde jeg å overbevise dem om at jeg ønsket å jobbe med et variert repertoar. Overfor meg selv innprentet jeg å senke ambisjonene ørlite – men samtidig jobbe for at koret skulle utvikle seg – for det var også mange i koret som ønsket utfordringer. I tillegg lovet jeg meg selv å ikke glemme pausen!

Fra krise til case

Belcanto kom over denne krisen – og jeg lærte en god del om korarbeid. I denne situasjonen hjalp hovedfag i korledelse lite. Jeg holdt et høyt direksjonteknisk nivå og hadde stor musikkfaglig kunnskap.

Kormetodikk inngikk også i utdanningen, og jeg kunne mye om hvordan jeg skulle øve inn vanskelige stemmer, forbedre klang og intonasjon, få tydelig diksjon osv. Men jeg manglet noe – en sensitivitet og forståelse i forhold til akkurat dette korets historie og kontekst. Jeg visste ikke hva som var viktig for sangerne i Belcanto eller hvor mye som faktisk sto på spill.

Tilfeldigheter gjorde at jeg samme vår som dette pågikk opplevde en krise i forhold til mitt nylig påbegynte forskningsprosjekt hvor jeg skulle forske på cubanske kor. Både metodisk, vitenskapelig og ikke minst praktisk møtte jeg etter hvert veggen i forhold til dette prosjektet. Muligheten til å bruke Belcanto som case i mitt doktorgradsprosjekt kom opp.

Tre år senere sitter jeg med et stort materiale om koret Belcanto, om kormedlemmene og om bygda Søgne. Jeg har blitt fortalt fortellinger om korets historie, jeg har lest styrereferater og avisutklipp fra en periode på 20 år, og jeg har fulgt koret på nært hold gjennom tre år. Blant annet har jeg vært med på en oppsetningen av Sanger om Søgne, som på en måte representerer alt det koret står for; den lokale tilknytningen, musikalsk genremessig blanding, det religiøse og det verdslige i skjønn forening, samarbeid med lokale aktører og profesjonelle utøvere, det felles løftet.

Ikke minst har jeg fått mange personlige fortellinger om livet i koret. Jeg forstår nå litt mer om hvorfor Per er så opptatt av pausene, og jeg vet hva Øystein synes om samtidsmusikk. Diana har fortalt meg at koret har gitt henne et nytt liv. Jeg har skjønt hvorfor Elise har så mye imot bedehusmøter og hvor viktig det er for Erik å få gått gjennom tenorstemmen en ekstra gang.

Mer enn 200 000 voksne nordmenn synger i kor⁶

6 Statistisk sentralbyrå gjennomførte i 2000 undersøkelsen Norsk kulturbarometer som viser at 8% av den norske befolkning er med i kor og orkester. Det eksisterer imidlertid langt flere kor enn orkester i Norge. Norges korforbund mener et forsiktig anslag er at iallefall 5 av disse 8 prosentene synger i kor, derav tallet 200 000.

. Hva er det som får disse menneskene til å gå på korøvelse, uke etter uke, år etter år. Hvilken betydning har koret i livene deres? Hva handler kordeltakelse

om? Hva foregår i korene? Hva slags institusjon er et kor? Hva slags opplevelser får mennesker gjennom kordeltakelse? Disse og lignende spørsmål har jeg stilt meg gjennom min egen praksis både som sanger og dirigent i flere ulike kor, men ikke minst i forbindelse med erfaringene jeg gjorde i min første tid i Belcanto. Som korsanger har jeg minner om fortettede fellesskapsopplevelser. Som dirigent har jeg sett begeistringen lyse i øynene på sangerne når ”alt” faller på plass. Men jeg vet også at veien til slike høydepunktsopplevelser innebærer uke etter uke med øvelser preget av harmoni og spenninger, frustrasjoner og latter om hverandre. Jeg vet at fallhøyden er stor. Veien fra suksess til nederlag er ikke lang. Et velfungerende kor kan på kort tid smuldre opp som følge av feilslåtte grep, jf. fortellingen i innledningen. Gjennom den forelagte studien vil Belcanto, som et eksempel på et norsk lokalt blandakor, undersøkes. I det følgende vil jeg redegjøre videre for avhandlingens tema og perspektiver.

Amatørmusikalsk praksis i et musikkpedagogisk perspektiv

Den senere tiden har vi innen musikkforskning sett en økende grad av oppmerksomhet rettet mot amatørmusikalsk⁷

Et fokus på amatørmusisering kan rettes fra ulike hold, men i denne studien er det et musikkpedagogisk perspektiv som er benyttet. Deler av musikkvitenskapen som musikkpsykologien og musikkantropologien synes i liten grad å være interessert i feltet (se blant annet Finnegan, 1989). Musikk-pedagogikken har tradisjonelt konsentrert seg mest om den intensjonale musikkopplæringen som foregår innenfor formelle institusjoner, noe blant annet musikkpedagogen Sidsel Karlsen påpeker i sin avhandling om musikkfestivalen som læringsarena (2007). Samtidig mener hun at det i økende grad spørres etter praksis eller hverdagsmusikalsk praksis om man vil. Dette er betimelig, særlig siden mye av den eksisterende forskningen tar for seg profesjonell musikkutøvelse. Amatørmusisering har vært underfokusert i forhold til utbredelse og dens eksistensielle betydning for de enkelte menneskene som driver med det, påpeker blant annet Einar Rusten i sin doktoravhandling om musikalsk livserfaring i lys av dannelsesteori (2006). Og om forskning omhandler ”vanlige folks” omgang med musikk, har fokuset i stor grad omhandlet musikalsk resepsjon, noe antropolog Jan Sverre Knudsen trekker frem i sin studie av chilenske immigranters utøving av musikk og dans (2004). En av de få som har undersøkt disse ”hidden musicians” som hun kaller det, er antropologen Ruth Finnegan som i begynnelsen av 1980-tallet kartla det lokale musikklivet i en engelsk by, Milton Keynes, ”in order to uncover the structure of the often unrecognised practices of local music-making” (1989, s. xi-xii). Hun mener at selv om denne lokale musikken har lav status både i akademiske, politiske og medie-kretser, er den ”just as worth investigation as professional performers, real and interesting” (ibid, s. xii). Det er med andre ord behov for forskning på amatører som synger og spiller selv.

7 Betegnelsen amatør kommer fra det latinske ordet amare som betyr å elske. En amatør kan dermed brukes om en person som gjør noe fordi han eller hun liker å gjøre det og begrepet brukes ofte som motsetning til en profesjonell aktør. Ruth Finnegan viser i sin studie The hidden musicians (1989) at distinksjonen amatør/profesjonell er et komplekst kontinuum med mange mulige variasjoner enten man bruker økonomiske aspekter, fagforeningsmedlemskap, kvalitetsvurderinger, status eller følelsesmessige argumenter som kriterier. Hennes studie fokuserer på musikkutøvelse i ”amatør-enden” av kontinuumet, men mener at menneskene som utøver musikk uansett kan kalles musikere – derfor ”the hidden musicians”. I norsk kontekst har Jørgen Langdalen drøftet profesjonalitetsbegrepet i en utredning for Norsk kulturråd (2002), og finner at både det å se på en musikers utdanning som et kriterium for hvorvidt en utøver kan regne seg som profesjonell, det å se på hans eller hennes yrkesutøvelse (som kan være utøving i kombinasjon med andre inntektskilder) eller på kvaliteten på kunstneriske

prestasjoner (som ikke trenger å være avhengig av utdanning eller yrkesutøvelse), kan være problematisk. Vel vitende om at det siste kriteriet også er omstridt, velger han allikevel å bruke dette. I denne studien brukes amatørbegrepet for å angi at medlemmene i Belcanto ikke lønnes for å synge i koret. De fleste har heller ingen utdanning innen musikk (bortsett fra et par stykker som har hatt musikkundervisning i forbindelse med lærerutdanning). Dirigenten i koret har derimot musikkutdanning og mottar en viss avlønning for sitt arbeid. I tillegg brukes profesjonelle solister og musikere (profesjonelle i betydningen betalte) ved spesielle anledninger. Et mulig vurderende aspekt av musikalsk nivå ved amatørbetegnelsen er ikke relevant her.

Den opprinnelige betydningen av begrepet passer derimot godt på Belcantos medlemmer – de synger i kor fordi de liker det.

forskning på musikalsk praksis som foregår utenfor institusjoner og i andre livsfaser enn barne- og ungdomsår. Blant annet har dette behovet vært nevnt av flere deltakere på de siste års konferanser i Nordisk nettverk for musikkpedagogisk forskning. Denne undersøkelsen av voksne amatørers musikalske praksis vil dermed imøtekomme en etterspørsel, både i forhold til at korvirksomheten foregår utenfor utdanningsinstitusjonene og i forhold til den livsfasen kormedlemmene befinner seg i. Dette er sammenfallende med et generelt fokus i samfunnet på mer varierte former for læring, blant annet situert læring og livslang læring⁸, og gjelder også musikkopplæring. Selv om det meste av den organiserte musikkopplæringen som foregår innenfor musikkutdanningsinstitusjonene utelukker voksne⁹

I en artikkel fra 1995 gjør musikkprofessor Harald Jørgensen opp status over nordisk musikkpedagogisk forskning på doktorgradsnivå (1995). I hans oversikt over prosjektenes fordeling på ulike musikkpedagogiske kontekster betegnes en kategori ”ungdoms/voksenkor”

, fortsetter mennesker å lære musikk, og lære om musikk og via musikk gjennom hele livet (ibid.). Læringskildene er blitt flere og mer mangfoldige. Bruken av internett er bare et eksempel på hvordan mennesker kan tilegne seg kunnskap utenfor etablerte institusjoner. Professor i musikkpedagogikk Göran Folkestad skriver at musikkpedagogikken som forskningsfelt må forholde seg til alle slags musikalske læringssituasjoner, uavhengig av hvordan de er organisert, hvem de er organisert av og hvor de finner sted (2006). Denne avhandlingens fokus vil dermed være utfyllende i forhold til musikkpedagogisk forskning.

Senere i introduksjonen vil jeg drøfte den foreliggende undersøkelsens faglige identitet nærmere gjennom å redegjøre for det musikkpedagogiske perspektivet samt andre supplerende perspektiver mer inngående. I det følgende vil jeg imidlertid presentere studiens fokus og problemstilling.

. Det foreligger derimot ingen studier i denne kategorien Så vidt meg bekjent er det heller ikke gjennomført noen undersøkelser av dette feltet i årene som er gått siden 1995. Dermed skulle behovet for musikkpedagogisk korforskning på doktorgradsnivå være stort, ikke minst med tanke på korbevegelsens store utbredelse.

Studiens fokus og problemstillinger

Det foreliggende forskningsprosjektet er designet som en casestudie med koret Belcanto fra Søgne som case. Koret har allerede blitt introdusert i innledningsfortellingen, men vil bli grundigere presentert utover i avhandlingen. Ved hjelp av hovedsakelig kvalitative metoder og innsamlingsteknikker som intervjuer, deltakende observasjon og dokumentanalyse, har jeg fulgt koret gjennom en periode på tre år. Jeg har forsøkt å se fenomenet kordeltakelse fra aktørenes synsvinkel samtidig som jeg bringer inn mine egne erfaringer som aktør i samme felt, om enn med en annen posisjon enn kormedlemmene. Korlederen har stor betydning for hvordan kormedlemmene opplever kordeltakelsen og vil derfor være synlig til stede i dette arbeidet, både ved at forskeren og korlederen er en og samme person og ved at kormedlemmene har korlederen som et av referansepunktene i sine beskrivelser. Korlederen kommer også til syne ved tilstedeværelse og som premissleverandør i styrereferater og årsmeldinger. Allikevel er det kormedlemmene og deres liv i koret som er i hovedfokus i avhandlingen.

Med et musikkpedagogisk perspektiv er det naturlig å anvende nettopp pedagogisk teori som rammeverk. Jeg har derfor valgt å se på koret som et sosialt praksisfellesskap og vil bruke Etienne Wengers

8 Blant annet kan jeg vise til at EU fra 2007 av har et eget program for livslang læring (LLP) som Norge deltar i gjennom EØS-avtalen. Et annet eksempel er stortingsmelding nr 16 ”...og ingen sto igjen” (2006-2007) som er viet feltet livslang læring.

9 Enkelte kulturskoler har imidlertid åpnet opp for musikkundervisning til voksne elever, men da ikke til subsidierte priser.

10 Det er heller ingen undersøkelser av andre typer kor i Jørgensens oversikt.

teori om praksisfellesskap som en basis for mitt arbeid. Wenger er sosial læringsteoretiker og var tilknyttet Institute of Research on Learning i Palo Alto, California, fra 1987 til 1997. Siden 1997 har han arbeidet som uavhengig forsker, konsulent, forfatter og foredragsholder. Han er mest kjent for å ha preget nettopp begrepet communities of practice som bygger på hans egen og Jean Laves teori om situert læring. Lave er

In document Å lære i kor : Belcanto som praksisfellesskap (sider 10-25)