EN PEDAGOGISK TILNÆRMING

Rolleidentiteter, læringsstiler og læringsstrategier

For å redegjøre for hvordan innlæringen av det musikalske stoffet foregår i koret, finner jeg det tjenlig å dele kormedlemmene inn i tre grupper i tråd med Jurströms rolleidentiteter, som i læreprosessen betegner forholdet mellom de ulike deltakerne (2001). Jurström mener at de relasjoner og roller som oppstår i koret har en avgjørende betydning for læringen. Jeg vil også bruke hennes begreper læringsstiler og læringsstrategier. Jurströms teori ble kort presentert i kapittel om tidligere forskning, her følger en repetisjon og utdyping av begrepene.

De mindre erfarne korsangerne kalles for lærlinger. Noen vil forbli i denne kategorien selv om de har vært med i koret i mange år, kanskje gjennom hele sin korkarriere. Den mer vante korist har rollen som gesell i koret – han eller hun hjelper og støtter de mer uvante korsangerne. Noen korister er så erfarne og kommet så langt at de kan kalles for mestere. Ambisjonsnivået for disse er ofte høyt og ønsket om å synge krevende musikk stort. De virker på samme måte som gesellene i koret, men de kan også gå inn som ledere, f.eks. ved stemmeøvelser eller når koret deler seg opp i smågrupper. I de fleste amatørkor er det dog korlederen som er den tydeligste mesteren.

Jeg vil utdype to andre begreper som Jurström utviklet på grunnlag av sin studie. Læringsstiler er en overgripende betegnelse på ulike intrapersonelle måter korsangere bruker sine ulike sanser til å lære, huske og fremføre det innlærte stoffet på. Jurström opererer med fire ulike læringsstiler; den visuelle, kinestetiske, auditive og emosjonelle.

Noen benytter seg av den visuelle læringsstilen hvor man tar utgangspunkt i noter og avkoding av disse. Endel korsangere som ikke kan noter fullt ut benytter seg likevel av dem som en slags hjelp. "Jeg bruker notene for å se om det går opp eller ned […], jeg ser sånn cirka hvor store sprangene er" (C:4), forteller et kormedlem fra Belcanto. Å avlese dirigentens gestiske instruksjoner hører også med til denne læringsstilen.

Videre har vi den auditive læringsstilen. Alle korsangere, uansett hvor godt de leser noter, må bruke ørene, siden lytting er en forutsetning for å kunne synge sammen med andre. Enkelte sanger kan også læres inn kun på gehør, dvs. uten støtte av noter overhodet. Lytting innbefatter i tillegg verbale forklaringer, først og fremst fra dirigenten.

Den kinestetiske læringsstilen betegner læring via å bruke kroppen som et redskap til å erfare musikken, i tillegg til den læringen som skjer gjennom å imitere andres kroppslige uttrykk. Gjennom bevegelser og kroppsfornemmelser som følger musikkens rytme, kan man lettere lære og oppleve en sang.

Vi kan også snakke om et kroppslig minne, hvor musikken finnes i kroppen som en vane og som en opplevelse av det som er lært.

Jurström trekker til sist frem den emosjonelle læringsstilen som benyttes når korsangerne bruker sine følelser som et redskap til å lære seg musikk. Det er selvsagt ikke slik at en person anvender kun én læringsstil. De ulike stilene forutsetter hverandre og eksisterer side om side. Situasjonen vil bestemme hvilken stil som benyttes til enhver tid.

Et annet av Jurströms begreper jeg tidligere har nevnt er interpersonelle læringsstrategier, som er mer bevisste valg av ulike fremgangsmåter, og som handler om hvordan sangerne forholder seg til omgivelsene,

157

selve situasjonen og de andre deltakerne i korpraksisen. Jurström definerer tre slike; den individrelaterte, den grupperelaterte, og den dirigentrelaterte strategien.

Innenfor den første strategien søker korsangeren selv kunnskap gjennom egenøving, og det sier seg selv at dette særlig gjelder erfarne sangere som har forutsetning for å skaffe seg kunnskap på egen hånd. Da jeg i min tidlige karriere i Belcanto ba sangerne om å øve hjemme, var det mange som protesterte. Særlig de som ikke kunne noter mente at de ikke hadde muligheter til det. Etter hvert har mine forsøk på å få korsangerne i Belcanto til å gjøre hjemmelekser begrenset seg til å be dem pugge tekster.

I den grupperelaterte strategien skjer læringen gjennom samarbeid mellom korsangerne. I del III ble det følgende utsagnet presentert i forbindelse med diskusjonen om småprat som forstyrrende på øvelsen.

Siden det også viser et glimrende eksempel på en grupperelatert læringsstrategi, tåler sitatet gjentagelse:

Altså vi støtter hverandre, vi lener hodet inntil hverandre, vi peker på en note, vi titter opp på deg, vi noterer og vi gir hverandre ark hvis vi har skrevet tekster, vi tipser hverandre, vi minner hverandre om at her er det bare et halvt trinn og her er det sånn. Det som for deg av og til kan være utidig hvisking og tisking, kanskje fordi det forstyrrer selvfølgelig, det kan være verdifullt. Ja vi kjatter også... Men disse tingene, når vi hvisker til hverandre, så er det veldig verdifullt. (AII:5)

Læring gjennom å ta del i dirigentens erfaring kaller Jurström dirigentrelatert strategi. De ulike strategiene vektlegges mer eller mindre i innøvingens forskjellige faser. Når ny musikk presenteres av dirigenten, rettes oppmerksomheten mot denne. Videre i innøvingsprossessen konsentrerer sangerne seg mer om noter, stemmer og medkorister. Deretter, når stemmene begynner å sitte, retter man igjen oppmerksomheten mot dirigenten som instruerer og informerer om interpretasjonen av musikken.

Det er imidlertid forskjell på hvilke læringsstiler og læringsstrategier de ulike kormedlemmene benytter seg av. Bakgrunn, kompetanse og erfaring spiller en stor rolle i forhold til hvilke strategier som er aktuelle. Jeg vil undersøke om jeg kan gjenfinne Jurströms kor-rolleidentiteter i mitt materiale.

Lærlinger – ”Sitting next to Nellie”

En mann forteller følgende om sin første tid i koret:

Jeg var veldig spent på om jeg passa inn i et kor [...] Jeg var veldig spent for jeg trodde det lå veldig høyt for meg det koret. Og så blei jeg hengende med [NN] og brukte hans stemme til å korrigere min stemme. Så jeg la meg på han, så egentlig så gikk det tålig. Så [NN] kan jeg takke mye for at jeg kom over den første terskelen. (P:1)

Denne mannen kan betegnes som en lærling som aktivt bruker en gesell som støtte. Han kan ikke noter, og dermed er ikke den visuelle læringsstilen så aktuell utover å fokusere på dirigentens signaler. Den auditive stilen bruker han derimot til fulle. I forhold til læringsstrategier, er den grupperelaterte og dirigentrelatert strategien mest aktuell for lærlinger. Når en lærling øver hjemme, f.eks. for å lære en tekst utenat, er det imidlertid den individrelaterte strategien som brukes.

Diana, som jeg kommer tilbake til i del V, forteller at hennes hovedmetode når hun skal lære nye sanger er å høre på naboen. Hun setter seg bevisst ved siden av mer erfarne korsangere og støtter seg på dem. I forbindelse med denne strategien vil jeg benytte ytterligere et perspektiv for å belyse hvordan lærlingenes vei inn i koret foregår. I den engelskspråklige verden kunne man kalt denne metoden for Sitting next to Nellie¹³³

133 Trainer active (u.å.) Sitting next to Nellie. Hentet 14.08.06 fra: http

. Nellie er den erfarne sangeren, gesellen, med Jurströms begrep, som støtter den nyankomne – både i forhold til selve syngingen, og når det gjelder andre spørsmål den nye måtte ha.

Betegnelsen har ikke sin opprinnelse i korsammenheng, men innbefatter såkalt "one-to-one-tuition" eller

158

"on-job-instruction". Det handler rett og slett om opplæring på arbeidsplassen. Lærlingeordninger er en kjent form for Sitting next to Nellie-metoden.

Lave og Wengers situerte læring foregår på samme måte. Jurström sier følgende om kor og situert læring:

[…] översatt til en körsångares språk kan lärandet för den enskilde sångaren, enligt detta synssätt, te sig som en process där den mer ovana och oerfarna körmedlemmen successivt lär sig körsjungandets konst genom att aktivt och engagerat delta i verksamheten för att med tiden tillskansa sig den kunnskap som gör att han eller hon kan kalla sig för en van körsångare. (2001, s. 9)

Det er nettopp slik læringen foregår for mange i koret. I Belcanto finner man alt fra korsangere med musikkutdanning og bakgrunn i elitekor, til folk som kommer inn i koret uten noen som helst musikalsk erfaring eller kunnskap. Det er ingen form for prøvetid eller aspirantperiode – alle blir plassert direkte inn i korfellesskapet og omgis av mer eller mindre vante sangere. Man deltar på lik linje i praksisens virksomhet, musiseringen, fra første stund av. Lærlingen og gesellen er på en måte like viktige for at korpraksisen skal videreføres. Laves begrep legitim perifer deltakelse (2003) betegner lærlingens måte å komme inn i koret på. På sikt beveger de seg videre på deltakerbaner gjennom læringslandskapet og blir tryggere, mer erfarne, får mer kunnskap, og kanskje kan de til og med etter hvert regnes som geseller.

Hvor befriende den auditive læringsstilen og den grupperelaterte læringsstrategien kan være, vitner et kormedlem om:

Det er skjønt å komme på koret og bli møtt med: Det gjør ingen ting om dere ikke treffer stemmen med det samme eller ikke husker ordene. Det kommer! Lytt og syng, så kommer samklangen etter hvert. Det er en hvile å lære noe nytt ved å lytte til den som står ved siden, bak og foran og oppleve at stemmen og en vakker samklang så å si lurer seg inn¹³⁴

Koret er for denne sangeren et godt sted å være nettopp fordi læringen foregår ved å lytte, ved å være i fellesskapet, ved å sitte både ved siden av, foran og bak andre "Nellies".

.

Geseller – ”de voldsomt flinke”

I Belcanto er det en eller flere geseller på hver stemmegruppe. En av ”lærlingene” henviser til dem som ”de voldsomt flinke” (E:5). Dette er sangere som kan ha musikkutdanning eller som kan spille et instrument. I tillegg har de fleste lang korerfaring. Som oftest kan slike medlemmer noter. Dermed er de mer selvstendige, og kan benytte den individrelaterte læringsstrategien til å øve på egen hånd. De har også mer glede av den visuelle læringsstilen, samtidig som de som alle korsangere må bruke den auditive stilen for å innpasse seg i koret. Faren i et kor som Belcanto er at de mindre erfarne sangerne støtter seg så mye på gesellene at de selv blir uselvstendige. Dersom en stemmegruppes gesell er borte, kan de andre falle helt sammen.

Et annet problem er at innøvingen oftest må legges opp etter de svakeste, noe som gjør at det ikke blir rom for utvikling eller økt kompetanse for de mer erfarne. Dette er absolutt en utfordring i Belcanto, som har en svært heterogen medlemsmasse hva angår erfaring og musikalsk kunnskap. Å kunne tilby et stimulerende læringsmiljø med utviklingspotensiale også for de mer erfarne, er ikke lett. Oftest tror jeg imidlertid at gesellene i større grad tilpasser seg. Det er større sjanse for at en lærling slutter dersom nivået legges for høyt, enn at en gesell hopper av fordi det er for lite krevende. Gesellene vet hva slags kor de er med i, og det er ofte ikke bare de musikalske aspektene som spiller inn. Å være med i et lokalt kor kan ha

134 Fra et kormedlems innlegg under Ord for dagen hvor jeg fikk manuset i etterkant.

159

betydning, de kan trives med det sosiale miljøet i koret, eller menighetstilknytningen kan være avgjørende.

Man skal heller ikke se bort ifra at rollen som gesell i koret gir en viss status som kan tiltrekke noen.

Enkelte er også med i andre musikalske sammenhenger som gjør at de får dekket behovet for utfordringer. I en periode eksisterte det en sanggruppe (med 9 medlemmer) ved navn sus9 som hadde sitt utspring i Belcanto. På mange måter var dette korets geseller som laget et mindre musikalsk fellesskap hvor de kunne få større utfordringer.

Mester – med ”hjerte” for koret

I Belcanto er det bare én person som kan sies å være mester, nemlig korets gründer Kjell Sverre Langenes, som etter at jeg overtok som dirigent gikk inn som tenor i koret. Han har ledet stemmeøvelser ved behov og er fast vikar for meg, bl.a. er han nå dirigent i koret i en periode på halvannet år mens jeg skriver denne avhandlingen. Som mester har han full oversikt over alle læringsstiler og læringsstrategier, og kan sjonglere mellom dem etter forgodtbefinnende. Mange av de samme utfordringene som gjelder geseller, kan i ennå større grad sies å gjelde mestere. Når det gjelder Langenes, innrømmer han at det musikalsk sett ikke er i Belcanto han henter de største utfordringene. I perioder har han kompensert for dette ved å delta i andre musikalske sammenhenger eller ved å fordype seg i andre interesser. Han trekker frem fellesskapet som den viktigste motivasjonen for kordeltakelsen:

Først og fremst har jeg et "hjerte" for koret. Jeg grunnla det i 1985, og vi har gjort mye spennende sammen. Disse opplevelsene har bidratt til å bygge et fellesskap utover det musikalske, som forsterkes av det felles verdigrunnlaget som de aller fleste (kanskje alle) i koret har. Jeg opplever Belcanto som et fellesskap hvor jeg vet at jeg er velkommen, vil bli savnet ved fravær eller hvis jeg slutter. Jeg tror ikke jeg kunne erstattet dette ved å begynne i et annet kor med et høyere musikalsk nivå, og det er nok hovedgrunnen til at jeg velger å bli i koret. (E-postutveksling 8.11.2008)

I tillegg til det sosiale motivet føler Langenes ansvar for koret, selv om han presiserer at han ikke vil kalle sin deltakelse for en ”pliktøvelse”:

Medvirkende har også vært at koret har opplevd litt kriser og avskalling, og jeg er temmelig sikker på at hvis jeg hadde slutta, kunne det medført at andre fulgte etter. Det er det siste jeg ønsker. (E-postutveksling 8.11.2008)

Med et stort ønske om at koret skal bestå, vil Langenes bli å finne i tenorrekken også fremover. Vi har sett at eventuelle mestere og geseller i et kor som Belcanto delvis må søke musikalske utfordringer utenfor koret. Sannsynligvis er det større fare for at lærlingene skal slutte om nivået blir for høyt enn at gesellene eller mesteren skal trekke seg fordi nivået er for lavt. At ikke terskelen skal være for høy, er en av forutsetningene for hele Belcantos virksomhet og noe gesellene er inneforstått med. Samtidig kan lederen forsøke å gi disse utfordringer i form av solistoppgaver, stemmegruppeansvar osv.

Jeg har ovenfor diskutert korrepertoarets nivå mer fra en estetisk innfallsvinkel der folks smak og ønsker for korsangene ble diskutert. Men det er i høyeste grad også et pedagogisk aspekt ved repertoaret.

Det forhandles kontinuerlig om sangenes vanskelighetsgrad og nivå, både individuelt og kollektivt. Jeg vil i det følgende gå nærmere inn på dette aspektet ved korpraksisen i Belcanto.

Balanse mellom strev og glede

Med karakteristikker som vanskelig, krevende eller lett, som vi ovenfor så at kormedlemmene ga ulike deler av repertoaret i Belcanto, henvises nok både til tilgjengeligheten på tekst og musikk, men også til musikalsk vanskelighetsgrad. Jeg vil utdype nærmere denne siden ved slike karakteristikker.

160

På mitt spørsmål om hva kormedlemmene ønsker å synge, svarer én ”Gjerne alt mellom himmel og jord, bare det ikke er for vanskelig”, mens en annen svarer ”Vanskelighetsgraden må ikke ta helt av, men synes det er gøy å strekke seg litt”, og en tredje sier: ”Kan godt være krevende, blir for kjedelig hvis det er for enkelt”. Like forskjellige som folk i koret er med hensyn til smak, like forskjellige er de når det kommer til ønsket vanskelighetsgrad og nivå. I Belcanto finnes det som tidligere nevnt personer med musikkutdanning og noen som ikke kan noter i det hele tatt, jamfør de ulike rolleidentitetene som kan gjenfinnes i koret. Da er det klart at opplevelsen av mestring ligger på svært ulike nivåer. Nettopp mestring er et nøkkelord i denne sammenhengen.

Åsne Berre Persen skriver i sin masteroppgave Utrolig å få synge ut! (2005) om hvordan sangglede kan fremmes. Hun mener at dersom opplevelsen står i sentrum og miljøet er preget av trygghet og aksept, vil sanggleden ha gode kår. ”Fellessang og kor kan være trygge arenaer – forutsatt at det er balanse mellom utfordringer og ferdigheter og at det er lov å gjøre feil”, sier Berre Persen (ibid., s. 85). Nettopp balansen mellom trygghet og utfordringer er viktig. Mange i koret reagerer dersom de opplever at de ikke lenger mestrer kordeltakelsen. De blir utrygge og trivselen forsvinner. Flow-teori kan belyse den utrygghets-følelsen kormedlemmer får dersom mestringsopplevelsen forsvinner.

Den ungarsk-amerikanske psykologen Mihály Csíkszentmihályi beskriver en tilstand hvor en persons engasjement er fullstendig involvert i å klare en utfordring som er akkurat mulig å få til (1997).

Csíkszentmihályi har tatt tak i metaforen flow som brukes av mange mennesker til å beskrive denne tilstanden hvor selvet forsvinner og tiden opphører. Samhandlingen går av seg selv, uten motstand. Intens lykkefølelse ledsager gjerne tilstanden. Ekstase er en annen betegnelse særlig brukt innen religion.

Csíkszentmihályi mener flow kan oppnås i enhver aktivitet hvor man involverer seg totalt, som i lek, sportsaktiviteter, i kreativt arbeid, eller i religøse erfaringer.

Aktiviteter som fremkaller flow kalles for ”flow-activities” av Csíkszentmihályi, ”because they make it more likely for the experience to occur” (ibid., s.30). Slike aktiviteter har klare mål, gir rask og tydelig feedback, samtidig som utfordringen må være på passende nivå. Korsang er en aktivitet som passer til Csíkszentmihályis kriterier, iallfall til de to første. Koret jobber alltid fremover mot et mål, større eller mindre. Det kan være å få til en frase, en ny sang eller forberede en hel konsert. Dersom dirigenten har gitt en tydelig beskjed, er målsettingen klar; det dreier seg om å synge en sang, eller en del av en sang på en spesiell måte. Tilbakemeldingene skjer umiddelbart. En effektiv og pedagogisk dirigent slår av, og påpeker med det samme hva som var bra og hva som må forbedres. Ny beskjed med nye tydelige mål blir gitt. På konsert får sangerne feedback i form av publikums applaus eller dirigentens ”tommel-opp”. En av mine sangere som tydeligvis må ha lest sin Csíkszentmihályi, mener at korsang må være den mest opplagte måten å oppnå flow på. Kanskje er det derfor han i en periode har vært med i tre kor?

Csíkszentmihályis siste kriterium om passende nivå er mer utfordrende å forholde seg til, av den enkle grunn at i et kor vil passelig vanskelighetsgrad være på høyst ulike nivåer for de ulike kormedlemmene. I en videreføring av Csíkszentmihályis teori har psykologene Massimini og Carli (1988) utviklet en modell som brukes for å vurdere opplevelser av ulike aktivteter. De finner at det er aktiviteter som inneholder store utfordringer kombinert med middels eller høy kompetanse, som gir positive følelsestilstander og flow-erfaringer. Aktiviteter hvor utfordringene er middels store eller store, samtidig som kompetansen er liten, kan føre til nervøsitet og til og med angst. Modellen viser hvor sårbart korsystemet er – det som for noen gir passe utfordringer som fører til flow og positive følelser, kan for andre gi angst. I motsatt ende kan manglende utfordringer føre til kjedsomhet der andre trives godt. Samtidig er det viktig å påpeke at korsang er en kollektiv aktivitet. Ved aktiviteter som utføres individuelt, spiller det ingen rolle om sidemannen ikke oppnår flow på grunn av for små eller store utfordringer. I koret jobber alle sammen mot et felles mål.

161

Dersom noen henger etter, vil ikke mestringsfølelsen for koret som helhet komme. Det hjelper ikke om gesellene eller mesteren synger bra om ikke de andre kormedlemmene er med. Korsang er en kollektiv aktivitet hvor alle er like viktige. Dette aspektet vil jeg utdype nedenfor i kapittelet om sang i fellesskap.

Da jeg overtok som dirigent i Belcanto, valgte jeg relativt vanskelige sanger for at koret skulle få noe å strekke seg etter. Når jeg i tillegg holdt et høyt innøvingstempo, førte det til at flere opplevde å dette av lasset. De ble utrygge, og mestringsfølelsen og trivselen forsvant. Måten nytt stoff blir innstudert på, har

Da jeg overtok som dirigent i Belcanto, valgte jeg relativt vanskelige sanger for at koret skulle få noe å strekke seg etter. Når jeg i tillegg holdt et høyt innøvingstempo, førte det til at flere opplevde å dette av lasset. De ble utrygge, og mestringsfølelsen og trivselen forsvant. Måten nytt stoff blir innstudert på, har

In document Å lære i kor : Belcanto som praksisfellesskap (sider 156-165)