DEL IV: DEN MUSIKALSKE SAMKLANGEN
12. EN ESTETISK TILNÆRMING
En antropologisk innfallsvinkel
I mitt dypdykk i den estetiske siden av repertoarforhandlingene vil jeg ta utgangspunkt i Odd-Are Berkaaks antropologiske innfallsvinkel, som han redegjør for i en artikkel i tidsskriftet Studia Musicologica Norvegica (1983):
Antropologiens faglige utenomsnakk består i at den besvarer spørsmålet om musikk og mening/verdi på en annen måte enn den klassiske musikkvitenskapen. Den søker etter svaret i forholdet mellom mennesker i stedet for i forholdet mellom kling og klang. (ibid., s. 73)
Berkaak sier videre:
Det er ikke et “én-til-én-forhold” mellom uttrykk og innhold. Vi vil se at forskjellige aktører legger forskjellig innhold i samme musikalske form, i samme situasjon, og at samme form kan skifte innhold fra situasjon til situasjon for en og samme aktør eller gruppe av aktører. Dermed blir det klart at musikk ikke har denotativt etablert innhold, man vil ikke kunne trekke ut noe “evig” verken av genren eller musikk som sådan. Meningen musikken til enhver tid inneholder, er konnotativt tilskrevet og situasjonelt betinget. Derfor kan en heller ikke stoppe ved genren, ved rock eller “rudl”, man må gå videre til den enkelte musikalske forekomst, den empiriske realisasjonen av de dypstrukturene genren representerer. (ibid., s. 76-77)
Berkaaks artikkel er fra 1983. Anthony P. Cohens The symbolic construction of community kom i 1985, men Cohen leser neppe norsk. Allikevel har de to forfatterne sammenfallende teorier i det Cohens poeng er nettopp at hvert enkelt medlem av fellesskapet kan skape sin egen mening i forhold til symbolenes betydning. Symboler, som f.eks. sanger, er effektive redskaper som ikke impliserer uniform mening og homogenitet, men derimot virker som en maske eller paraply som kan dekke over deltakernes heterogene meningstilskriving. Som symbol har musikk altså ingen iboende mening uavhengig av kontekst. Også Tia DeNora fremhever det samme som et avgjørende trekk ved sin teori om musikkens ”affordances” (2000):
”the music`s semiotic force cannot be derived from the music itself”, sier hun (ibid., s. 31). DeNora mener å se et skifte i hvordan musikken oppfattes, fra hva den betyr til hva den gjør. Dermed er det kontekstuelle faktorer som innvirker på hvordan musikken fortolkes:
[…] music’s interpretive flexibility, the way in which music’s affordances – moods, messages, energy levels, situations – are constituted from within the circumstances of use. (ibid., s. 43-4)
Etter et lite utsving til Cohen og DeNora vil jeg forfølge Berkaaks resonnement videre. En følge av hans antropologiske innfallsvinkel er at han i estetiske analyser vil flytte fokus i spørsmålsstillingen fra
”egenskaper ved det klanglige, til forhold
Å spille er ikke bare å utføre akustiske handlinger som struktureres internt i lydlige forløp, det er også en sosial handling som inngår i eksterne sosiale forløp […]. (ibid., s. 77)
det klanglige spilles ut i” (forfatterens understrekninger) (1983, s.
74). Han mener at vi må foreta en kontekstanalyse hvor vi ser både de musikalske hendelsene og meningstilskrivingen som ekspressive handlinger i videre sosiale prosesser, og foreslår at vi for å komme videre i den analytiske prosessen må søke svar på spørsmål av typen ”Hvorfor betyr det det det betyr?” og
”Hva betyr det at det betyr det det betyr?” (ibid., s 76). Dette vil gi oss kunnskap om hvordan mening dannes og endres:
Antropologiens hovedmål blir dermed å si noe om ”etablering av estetisk verdi i sosiale forløp” (ibid., s.
79). Den ”empiriske, individuelle opplevelsen og dens sosio-kulturelle rammer, må være enhver musikkestetikks fokuseringspunkt”, sier Berkaak (ibid., s. 80). Det er nettopp dette jeg har hatt som mål å
148
redegjøre for i Belcantos tilfelle. Jeg har i god antroplogisk tradisjon forsøkt å komme på innsiden for å fange opplevelsesdimensjonen og dens meningssammenhenger (ibid., s. 80). For å si det med Berkaaks ord:
To ulike kormedlemmer kan produsere samme klang, men utføre forskjellige musikalske handlinger. Det er nettopp dette som avslører seg i repertoardiskusjonene som foregår i Belcanto, og som jeg vil se nærmere på i det følgende.
Repertoaret i Belcanto:
”Litt av hvert” gir utvikling
Det finnes mange ulike typer kor, men det er en sak som forener alle, nemlig korsang. I Belcantos vedtekter heter: “Belcanto skal være et kor for alle som liker sang og musikk”. Koret er åpent for alle, men som et minste felles multiplum må man like å synge. Men hva slags repertoar koret skal synge står det ingenting om i vedtektene. Repertoaret er et gjennomgående stridstema, ikke bare i Belcanto, men i de fleste kor. Noen kor er imidlertid i utgangspunktet så spesialiserte at de tiltrekker seg folk som har noenlunde samme smak, som f.eks. barbershop-grupper, Bach-kor eller gospelkor. Sannsynligvis er repertoarstridene i slike tilfeller mindre. Et annet aspekt er at et kor på et lite sted må favne flere menneskertyper enn et kor i en større by hvor det er flere kor å velge mellom.
I Søgne kan korinteresserte velge mellom to kor, Søgne bygdekor, som har en verdslig profil og Belcanto, som har menighetstilknytning. Utover denne forskjellen er ikke de to korene så ulike. I begge kor spiller de sosiale aspektene en stor rolle, og begge kor forsøker å favne flest mulig ved ikke å ha opptaks-prøve for inntak i koret, og ved å tilstrebe et variert repertoar. Begge korene synger religiøse sanger, selv om Belcanto muligens har en større andel av slike. Begge kor opptrer jevnlig i kirken, men muligens er Belcanto der oftere enn bygdekoret. Mitt poeng her er at utover forskjellen med menighetstilknytning, må begge korene i Søgne forsøke å nå bredt ut fordi bygda er for liten til å ha flere spesialiserte kor. Belcanto profilerer seg med følgende målsetting på korets hjemmeside:
Koret ønsker å favne vidt og ha en lav terskel. Det avspeiles i et variert repertoarvalg og ønske om varierte samarbeidspartnere fra forskjellige miljøer.
En slik bred profil vil uunngåelig føre til repertoardiskusjon, noe som er et fremtredende forhandlingstema i Belcanto. Et medlem uttrykker det slik:
Hva vi skal synge, hvor mye vi liker eller ikke liker, det vil jo alltid bli diskutert. Noen ganger liker en det ikke først og så liker en det når en kan det. (AII:11)
Uten å ha noen prosentvis fordeling å vise til, vil jeg si at flertallet av sangene på Belcantos repertoar er av religiøs karakter. Dette oppleves naturlig på grunn av korets kristne profil. Når repertoaret diskuteres, er det heller den musikalske siden som debatteres. Diskusjonene handler altså mer om estetisk-musikalske vurderinger enn om tekstlig innhold.
Da jeg tok over som dirigent i Belcanto, skjønte jeg etterhvert at noe av det kormedlemmene fryktet var en dreining mot et mer ensidig repertoar. Antagelig ble jeg på grunn av min utdanning fra Norges musikkhøgskole og enkelte repertoarvalg i starten av min tid i koret, assosiert med en retning som kan betegnes seriøs eller klassisk. Jeg måtte overbevise kormedlemmene om at jeg ville arbeide med et variert repertoar før uroen la seg. I vedtektenes formål, paragraf 1:3, heter det: “Belcanto vil presentere et vidtfamnende repertoar. Ingen oppgave for stor – ingen oppgave for liten”.
Det ser altså ut til at en dirigent for et kor som Belcanto vil treffe flest kormedlemmer hjemme dersom han eller hun har et ”variert” repertoar med mye ”forskjellig” eller ”alt mulig”. Andre måter å uttrykke
149
dette på, er at den estetiske kode som preger Belcanto er ”litt av hvert” eller ”blandingsrepertoar”. Det er ingen tvil om at kormedlemmene har en oppfatning om at korets repertoar opp gjennom tiden nettopp har vært variert. ”Vi har jo sunget alt mulig rart av sanger” (L:2), sier en, mens en annen mener at ”Belcanto formidler en kjempeallsidighet” (I:5). Det må være slik for å favne flest mulig:
Så tenker du alltid at etter denne grusomme sangen så kommer den gøye. Og sånn er det og sånn må det være. Det er når det er variasjon du beholder alle […] Noe type musikk er du ikke fullt så begeistret for som noe annet, men når du har den variasjonen har du alltid noe du syns er ålreit. (I:11)
Det virker som om alle er inneforstått med at man ikke kan like alt eller gjøre alle til lags hele tiden, men det som redder situasjonen er variasjon. Samtidig fremholdes variasjon som utviklende:
Men en må ha variasjon. Det er utviklende. Det er bare min personlighet. Da trives jeg godt. (H:9) Et annet medlem sier:
Vi er med på mange spennende ting som er med på å utvikle oss musikalsk også. Vi får innblikk i mange musikalske sjangere. Og det er jo veldig gøy. Ikke sant, vi har hatt jazz, vi har hatt den herre Kyst, vi har Sanger om Søgne som har vært veldig variert, vi har hatt messa til Alfsen, og så disse litt mer høykirkelige og noen av de vi har hatt på adventskonsertene. (J:9)
Et ekstra poeng ved dette utsagnet er følgende: At Sanger om Søgne ble en så stor suksess også innad i koret, har nok mye å gjøre med at dette prosjektet alene rommet et stort musikalsk mangfold.
En annen måte å få frem hva som preger Belcanto i forhold til repertoar, er å avgrense seg mot ”de andre”, mot andre kor som har ulik profil, noe som er tydelig i følgende utsagn:
Vi er et kor som tar høyde for det meste. Vi favner alt, vi er ikke et kor som er i en bås. Vi synger mye forskjellig.
At vi ikke er et operakor som bare synger sånne sanger eller høykirkelig eller bare gospel. Vi er et kor som tar høyde for det meste. (J:3)
Enkelte tar noe forbehold i forhold til nivå eller vanskelighetsgrad, som jeg skal gå nærmere inn på nedenfor: ”Variasjon er fint, det. Men jeg sliter med det mest avanserte” (K:9). Men alt i alt er det altså en bred enighet om variasjon. En person mener til og med at dette ”gjør oss til et gladere kor” (I:10).
Men hva innebærer et variert repertoar? Dersom man går inn på hva det ”vidtfamnende repertoaret”
rommer, er det tydelig at ”alt mulig” ikke må tas for bokstavelig. Det er nok få som virkelig mener at en sjanger som f.eks. heavy metal skulle stå på Belcantos repertoar. Det repertoaret man henviser til med ”alt mulig” er sannsynligvis avgrenset av hva som er et tradisjonelt korrepertoar. Noen sjangere folk har lyst til å synge nevnes oftere enn andre: gospel, jazz (eller kirkejazz som de også kaller det), folketoner eller salmer, kirkemusikk (som også betegnes klassisk), bedehussanger (som inkluderer evangeliske sanger og indremisjonssanger) og lettere stoff (som rommer karakteristikker som sørlandsviser, popsvisker, shanties, barsanger, Abba-låter, Taubeviser og ”gladsang”). Dersom vi ser på det motsatte, hvilke sjangere folk helst vil unngå i koret, nevnes oftest samtidsmusikk (som også kalles atonale ting) og det mest “krevende”
repertoaret (som bare noen få ønsker seg). Ellers nevnes køntri, kjedelige sanger, Oslo Gospelkor-kopier, sanger a la ”Når fjordene blåner”, enkle lovsanger, hardrock og tensing som repertoartyper man helst vil unngå. En eneste person liker ikke gospel, og en annen syns det er nok bedehussanger. ”Klassisk er OK, men ikke for mye og for ofte,” er et ganske representativt utsagn for mange.
Hva rommer de ulike sjanger-karakteristikkene? Hvilken mening tilskrives de? Hva slags verdidommer felles over dem? Jeg vil undersøke kormedlemmenes utsagn mer utdypende ved å gå nærmere inn på karakteristikkene kormedlemmene gir sangene de vil synge (eller ikke ønsker å synge), og sammenholde dette med ulike norske undersøkelser av kulturell smak som er gjort de senere årene. Målet er å trenge dypere inn i repertoarstridighetene som kontinuerlig foregår i Belcanto. Det empiriske materialet består av stoff fra styrereferater og årsmeldinger, egne observasjonslogger og intervjuer, i tillegg til at jeg har gjennomført en enkel spørreundersøkelse som omhandlet repertoaret i koret.
150
”Høyttravende” eller ”futt og fart”
For å trenge dypere inn i Belcanto-sangernes musikalske smak126
Danielsen mener at et nytt ideal for kulturell kompetanse er å være altetende. Også medieforskeren Jostein Gripsrud antyder at en viss relativistisk sjangeråpenhet er blitt et ideal som samtidig er en måte å markere høy sosio-kulturell status på (2002). Han mener den sosiale eliten i takt med økningen av den nye middelklassen har gått fra å være highbrow i retning av mer middlebrow, som innebærer en forsiktig kunstvennlighet så lenge kunsten ikke oppleveles for uforståelig og en generell kulturinteresse så lenge for eksempel musikken ikke er for provoserende eller atonal.
, vil jeg altså referere til ulike norske undersøkelser om kulturbruk og smak. Sosiologen Arild Danielsen undersøker hvordan utdanning spiller inn på folks kunst- og kulturbruk (2006). Han finner klare korrelasjoner mellom utdanning og høyere forbruk av ulike kulturformer. Han deler utdanningsnivå inn i tre grupper; ”gymnasnivå”,
”Universitets/høyskolenivå I” (tilsvarende dagens bachelorgrad) og ”Universitets- og høyskolenivå II”
(tilsvarende mastergrad eller mer). I Belcanto har de aller fleste tre til seks års høyskoleutdanning, dvs. at de ville kommet med i Danielsens midtkategori. Noen svært få personer i koret har mindre eller ingen utdanning, mens en liten gruppe har mer, og ville havnet i Danielsens siste kategori. I denne sammenheng er ikke min primære interesse kunst- og kulturbruk generelt, men kulturelle preferanser som får utslag i hva slags repertoar kormedlemmene ønsker seg i koret. Ifølge Danielsen er det uansett sjanger positiv statistisk sammenheng mellom utdanning og kunst- og kulturbruk. Og det er klar effekt av høyere utdanning, ikke bare av noe utdanning. Men når det gjelder populærkulturelle kategorier finner han effekt av noe utdanning, ikke av høyere. Med andre ord er det en effekt av utdanning også i forhold til lavkulturelle eller populærkulturelle former.
En annen sosiolog, Ove Skarpenes, spør om det finnes en legitim kultur i Norge, og i så fall hva dens innhold er (2007)127
126 Musikalsk smak avgrenses i denne sammenhengen til å gjelde korrepertoaret. Jeg kan ikke, ut i fra min undersøkelse, si noe om kormedlemmenes smak i forhold til annen musikk de lytter til eller utøver i andre sammenhenger.
. Han undersøker disse spørsmålene ved å intervjue 113 høyt utdannede nordmenn.
Selv om hans undersøkelse gjelder kultur generelt, ikke bare musikk eller ennå mer spesifisert korsang, og selv om hans utvalg gjelder folk med høyere utdanning (definert som minst hovedfags- eller diplomeksamensnivå), er hans analyse og resultater interessante i denne sammenhengen. Skarpenes mener at om det eksisterer en legitim kultur blant den norske middelklassen, er dette sannsynligvis en underholdnings- eller populærkultur. Hans informanter kvier seg imidlertid for å komme med kulturelle dommer. Det virker som om dette ses på som en måte å dømme folk på som man vil avgrense seg fra.
Skarpenes mener at middelklassen har internalisert egalitære strukturer som er dypt rotfestet i det norske samfunnet, og at de dermed tar avstand fra kulturelle hierarkier. Å felle kvalitetsdommer anses for å være arrogant, udemokratisk og nedlatende. På den måten knyttes kultur til moralske dommer. Det er anstendig og moralsk å unngå smaksdommer. Man vil være gjennomsnittlig, ikke skille seg ut, gå den gyldne middelvei. Det gode er folkelig likeverdighet. Det legitime er det folkelige. Kulturell “briefing” vil bli sanksjonert av den folkelige adelen. Om man foretar en klassereise, er det viktig å vise at man kulturelt sett er som før. Som en kontrast viser Skarpenes til undersøkelser fra Frankrike hvor middelklassen oppfører seg helt annerledes, og hvor idealet nettopp er å skille seg ut.
127 Undersøkelsen til Skarpenes er omstridt. Han fikk Universitetsforlagets pris for beste tidsskriftartikkel (2008), men er samtidig blitt kritisert. Blant annet ble en sak om hans artikkel i Morgenbladet gjenstand for debatt. Sosiologen Kjetil Rolness kritiserer Skapernes (Dagbladet 6. september 2008) for å favne for vidt i forhold til informantenes bakgrunn (ved å inkludere informanter med bakgrunn fra økonomiske og tekniske fag) og for å favne for smalt (ved å ikke inkludere spørsmål om kulturelle faktorer som interiør, klær, mat og ferievaner i undersøkelsen).
151
Informasjon om kormedlemmenes utdanningsnivå sammenholdt med opplysningene om at ca. 1/3 av korets medlemmer arbeider med undervisning og ca. 1/3 med helse, gjør at vi kan konkludere med at størsteparten av korets medlemmer tilhører den nye middelklassen som ofte er knyttet til offentlig sektor128
En annen undersøkelse jeg vil referere til, er en nylig gjennomført studie av julekonserter (Løvland &
Repstad, 2008). Samfunnsforskeren Pål Repstad og språkviteren Anne Løvland mener det økende publikummet på slike konserter har en trygg forankring i middelklassen med dominans av offentlig sektor og med mer kulturell enn økonomisk kapital – et publikum som i stor grad sammenfaller med Belcantos medlemsmasse. Ifølge Repstad og Løvland er julekonsertene en arena hvor innslag fra høykultur, folkekultur og populærkultur føyes sammen i en harmoniserende stil. Allikevel utelukkes noen musikkformer:
. Selv om klassetilhørighet ikke ser ut til å være tematisert på andre måter i korpraksisen, kan kormedlemmenes kulturelle smak i forhold til korrepertoaret være preget av denne middelklasse-dominansen. Overført til Belcanto skulle Danielsens undersøkelse bety at kormedlemmenes utdannings-messige plassering gjør at de er ivrige kunst- og kulturbrukere. Sannsynligvis er de fleste mest interessert i populærkulturelle former, men har også et ideal om å være altetende. Vi har sett ovenfor at dette gjenspeiler seg i medlemmenes korrepertoar-preferanser ved at de ønsker seg ”litt av hvert”, gjerne noe å strekke seg etter, men ikke for krevende, og ikke minst ønsker de at repertoaret skal være ”lett” og ”gøy”
(utdypes nedenfor). Dette er i tråd med den konklusjonen Danielsen gjør i sin undersøkelse som er gitt tittelen Behaget i kulturen: Publikum prioriterer kunst de kategoriserer som vakker, god og meningsfull, mens de velger bort det problematiske og ubehagelige (2006). På samme måte sammenfaller kormedlemmenes smak med Gripsruds middlebrow-konsept (2002).
enten fordi de er for ”vanskelig”, for ”ungdommelig bråkete” eller for banale – i ett uttrykk: for ubehagelige. For som vi har vært inne på, signaliseres det fra mange opptredende på ulike måter at konsertene har behag som mål.
(2008, s. 99)
Julekonsertenes musikalske mangfold sammenfaller på mange måter med Belcantos allsidige repertoar – men både i koret og på julekonsertene er det altså sjangere som aldri står på programmet.
Den kulturformen som de fleste diskusjonene hos Skarpenes dreier seg om, er litteratur. Allikevel er det grunn til å tro at mange av de samme karakteristikkene hans intervjupersoner bruker, kunne handlet om musikk. Det som er slående, er at karakteristikkene Skarpenes trekker frem fra sitt intervjumateriale i høy grad sammenfaller med dem jeg finner i mitt materiale. Nettopp idealet om det folkelige er fremtredende begge steder. I Skarpenes’ materiale skiller intervjupersonene mellom “det lette, mainstream, noe midt i mellom, den gyldne middelvei” og “det høyttravende, høykulturelle, det tunge, rette, avanserte” eller noe mer positivt ladede “høyverdig” eller “noe med dybde”. I min undersøkelse skilles det på liknende måte mellom det som er “gøy”, ”har futt og fart”, er ”folkelig”, ”lett”, ”vanlig”, ”tradisjonelt” og det “høyt-travende”, ”seriøse”, ”vanskelige”, ”alvorlige” og ”høytidelige”. Mer positivt ladede karakteristikker innen-for den siste gruppen er “avansert”, ”krevende” eller ”noe å strekke seg etter”, mens mer negative varianter er “grusom” og ”trasig”. Sjangermessig knyttes den siste gruppen karakteristikker seg ofte til “det høykirkelige”, “opera” eller “klassisk”.
Det er altså en tydelig polaritet i mitt materiale mellom det fin- eller høykulturelle og det folkelige/lavkulturelle, hvor det førstnevnte oftest er noe man vil avgrense seg fra, og det sistnevnte fremheves som noe ideelt og ønskelig. Også kulturteoretikeren Johan Fornäs mener at spenningen mellom høy og lav kultur fremdeles er aktuell i den moderne tid:
128 Dette sammenfaller med opplysninger om at utøvere av velferdsstatens yrker innen utdanning, omsorg, helse og sosialt arbeid er blant de flittigste kirkegjengerne i Norge (Repstad, 2000).
152
These taste spheres are hierarchized in a polarity between high and low culture that might be fragmenting today, but still seems effective, functioning through a set of highly material cultural institutions (schools, councils, publishers, journals, museums, cultural industries, etc. (1995, s. 94)
Ut i fra det faktum at enkelte kormedlemmer gjerne vil synge litt klassisk, kunne man tolke det dithen at noen faktisk liker det finkulturelle, men i materialet begrunnes det aldri i forhold til smak. Å synge klassisk musikk, (men ikke for mye og for ofte) anses som noe å strekke seg etter, noe som er utviklende, og som
Ut i fra det faktum at enkelte kormedlemmer gjerne vil synge litt klassisk, kunne man tolke det dithen at noen faktisk liker det finkulturelle, men i materialet begrunnes det aldri i forhold til smak. Å synge klassisk musikk, (men ikke for mye og for ofte) anses som noe å strekke seg etter, noe som er utviklende, og som