DEL III: DET SOSIALE SAMSPILLET
9. BONDING ELLER BRIDGING?
Sosial kapital har ulike dimensjoner og Putnam nevner bonding og bridging som de to viktigste (2001). Der begrepene strong/weak ties betegner ulike typer relasjoner enkeltpersoner har til hverandre (Granovetter, 1973), kan Putnams begreper beskrive trekk ved grupper eller fellesskap. Bonding betegner mest mulig homogene fellesskap og er dermed en ekskluderende form for sosialt nettverk, mens bridging er mer inkluderende. I et fellesskap preget av bonding vil deltakerne sannsynligvis ha sterke bånd til hverandre, mens relasjonene i et fellesskap vil være svakere. Putnam mener at bonding og bridging-dimensjonene utfyller hverandre. Der bonding er bra for solidaritet og gjensidighet, er bridging bedre i forhold til informasjonsspredning og kontakt. Bonding sosial kapital er ”good for ’getting by’, mens bridging sosial kapital er ”crucial for ’getting ahead’” (2001, s. 23)115
Grupper og fellesskap kan på samme tid operere langs en bonding-dimensjon i forhold til enkelte områder, mens bridging er illustrerende for andre. Dette er dermed ikke enten-eller-kategorier man kan skille sosiale nettverk i fra hverandre med, men heller mer-eller-mindre-dimensjoner vi kan bruke til å sammenligne forskjellige former for sosial kapital. Heller ikke i Belcanto er det entydig om bonding eller bridging dominerer virksomheten. I det følgende vil jeg bruke Putnams teori til å undersøke ulike elementer ved korpraksisen. Jeg drøfter i hvilken grad de ulike elementene trekker mot en bonding eller bridging-orientering. I denne delen vil også en tidsmessig dimensjon gjøre seg gjeldende. Har Belcanto utviklet seg i den ene eller andre retningen gjennom de mer enn 20 årene koret har eksistert?
.
Når det gjelder hvilke deler av korpraksisen jeg løfter frem for analyse, har jeg i tråd med Cohens teori (se teorikapittelet) valgt ut elementer jeg mener er med på å konstruere fellesskapet på et symbolsk plan (1985). Korets navn, vedtektene hvor blant annet korets menighetstilknytning er nedfelt, hvem som faktisk er med i koret, livsstilsrelaterte temaer, øvingslokalet, innslag som det tidligere omtalte Ord for dagen, ulike arenaer for deltakelse og hvem man samarbeider med, er alle områder som har vært eller er gjenstand for forhandlinger. Cohens poeng er at ved å se på slike elementer som symboler, kan symbolenes mening konstrueres og forhandles frem både individuelt og kollektivt. Formene er felles, men meningen kan variere fra person til person. Symbolene er som en maske (ibid.) folk kan stille seg bak, eller en paraply (Jenkins, 2004) de kan stille seg under med all sin heterogenitet. I det følgende vil jeg undersøke om disse ulike elementene ved korpraksisen trekker i en bonding eller bridging-retning.
Navn og vedtekter
Allerede ved å se på grunnleggernes motiver for å opprette koret Belcanto i 1985, ser vi at en bridging-orientering gjør seg gjeldende. Koret ble startet som alternativ til et eksisterende menighetskor som både i forhold til profil, repertoar og virksomhet ble oppfattet som ”smalt”, noe som kan tyde på at dette koret var bonding-orientert. Det tidligere menighetskorets historie faller ikke inn under min undersøkelse, men i tråd med Putnams teori kan det se ut som om bonding-orienteringen i menighetskoret ble så dominerende at den var til hinder for utvikling og vekst. Koret ble lagt ned.
115 Putnam refererer her til Xavier de Souza Briggs (1998).
121
Ved å velge et ”nøytralt” navn som Belcanto signaliseres en avgrensning i forhold til andre typer kor man ikke vil assosieres med. Et navn som Søgne menighetskor eller Søgne kirkekor ville oppleves begrensende:
For et menighetskor, det kan jo fort bli litt smalt, det synger på bedehuset og i kirka og så ferdig med det. (S:13) Også i forhold til ønsket om variert repertoar ville nok menighets-/kirkekor-merkelappen både internt og utad signalisert et snevrere fokus enn det koret ønsket å ha.
I Belcantos første vedtekter het det: ”Medlemmer kan alle være som er over 23 år og er glade i å synge i kor” – altså er terskelen lav. Samtidig nedfelles det at organisasjonstilhørigheten skal være til Søgne menighet, og ønsket om å ha en bred virksomhet gjøres allikevel med referanser til denne tilknytningen med følgende formål: ”Å spre glede gjennom god
Belcanto skal være et kor for alle som liker sang og musikk. Koret er åpent for alle uansett politisk overbevisning, religion, kjønn, funksjonshemming, spesielle forutsetninger eller spesielle behov.
korsang med og uten kristne tekster”. Det er dermed ikke snakk om et helt frittstående kor. Bonding-dimensjonen i forhold til en kristen profil er også til stede. De uttrykkene som brukes for å beskrive denne profilen er ”tilslutning/tilknytning/tilhørighet” til den lokale menigheten. På spørsmål om hva som ligger i en slik tilknytning fremheves det at koret ikke er underlagt menigheten, men er frittstående og kan bestemme selv når, hvor og hva de vil synge. Jeg vil undersøke nærmere hva menighetstilknytningen betyr og tar utgangspunkt i korets vedtekter. Vi har tidligere sett at Belcantos første vedtekter betonet korets åpne profil. Da vedtektene revideres i 2005 presiseres dette ytterligere:
Først i paragraf 1:2 heter det: ”Belcanto er tilsluttet Den Norske kirke gjennom Søgne menighet”.
Vedtektene er et symbol som alle korets medlemmer må stille seg bak. Men det forhindrer ikke at meningen som tillegges vedtektsformuleringene kan variere og forhandles om. Mange betoner denne tilhørigheten som viktig for dem: ”Jeg syns det er trygt å ha forankring i kirka og på en måte kan annonsere at det er der vi hører til” (H:8). Men det er også eksempler i materialet på at ”for meg har det ingenting å bety” (I:11). At det er Den norske Kirke koret er tilsluttet, er viktig for noen:
Jeg har ikke problemer med at koret tilknytta menigheten så lenge den menigheten er statskirka som er såpass rund i kantene. Der er det i hvert fall rom for diskusjon. Hadde det vært tilknytta noe med litt strammere tøyler, hadde jeg nok ikke begynt,
sier et av kormedlemmene (C:9).
I intervjuene kommer det frem at enkelte kjente på en viss spenning forbundet med revisjonen av vedtektene som ble gjort i 2005:
Jeg må jo si at jeg kjente det litt i magen da vi skulle inn på de nye statuttene. Så tenkte jeg; ‘hva kan nå skje, at det skal være et helt vanlig kor og det stiller medlemmene helt fritt med tro og så videre’. At alle kan være med i koret, det er greit nok, men jeg er litt opptatt av at det overordnete mål, det er at det er et kor med en kristen profil.
Den dagen det ikke er det, da vet jeg faktisk ikke om jeg vil være der. Men om så langt kom, kan det jo være at jeg syns det er så gøy å synge at jeg hadde vært med likevel. (AII:5)
Den samme kvinnen eksemplifiserer at det finnes en grense for hvor åpent koret kan være ved å selv foreslå følgende hypotetiske situasjon: Dersom det var ti ateister i koret som ville at 50% av sangene skulle handle om at det ikke finnes en Gud, da ville det for henne overskredet en grense:
Derfor syns jeg det er viktig at det ligger i statuttene at det [koret] har tilknytning til menigheten. (AII:13)
Dagens vedtekter ser ut til å ivareta alle ønsker innad i koret og en avgrensning utad som mange ser på som viktig. Samtidig vil jeg anta at de samme vedtektene, om de er formulert aldri så åpent, fungerer som en dørvakt i forhold til de mange som koret er et uaktuelt alternativ for. Kulturelle symboler kan i mange henseender overstyre oppriktige og velmente invitasjoner, så der et kormedlem mener at man passer inn i
122
koret uansett om man er ”hedning eller katolikk” (I:3), er dette kanskje en noe naiv oppfatning av virkeligheten. Man skal ikke gå så langt for å finne mennesker som aldri kunne tenke seg å begynne i et kor med menighetstilknytning, på tross av åpne vedtekter og hyggelige mennesker. Og hvor mangfoldig er egentlig medlemsmassen når det gjelder religionstilhørighet? Resultatet fra spørreundersøkelsen viser følgende: De aller fleste er oppvokst i kristne hjem, flesteparten tilknyttet statskirken (5 stykker oppgir oppvekst i andre kirkesamfunn). Andre religioner er ikke representert. Kun to av 32 oppgir at de ikke er oppvokst i et kristent hjem. Medlemmene forteller om mye kristent barne- og ungdomsarbeid som foreninger, kor, speider, yngres osv. Kun to har ikke deltatt i slikt arbeid, og det er ikke de samme to som svarer nei på spørsmålet om oppvekst i kristent hjem. Dermed kan det anslås at alle i koret (som var til stede på øvelsen hvor undersøkelsen ble foretatt) på en eller annen måte er fortrolig med kristne sammenhenger. På spørsmålet om de er tilknyttet en menighet for tiden, er det flere som svarer nei – 9 stykker. Hovedtyngden av de som svarer ja, oppgir statskirken som sin menighet. Noen få er i tillegg aktive i en organisasjon. Dette kan vel neppe karakteriseres som stort mangfold? Og når både presten, hans kone og organisten i mange år var med i koret, er det heller ikke så rart at folk utenfor koret opplever at koret har en tett tilknytning til statskirken. Selv om idealet er uttalt bridging og også kormedlemmenes selvforståelse er preget av bridging-dimensjonen, kan deler av praksisen peke mot bonding og dermed virke ekskluderende på tross av de gode intensjonene.
Jeg vil se nærmere på bridging-innstillingen i Belcanto, og samtidig undersøke den faktiske medlemsmassen i koret.
Høyt under taket og lav terskel
Religionssosiologene Linda Woodhead og Paul Heelas (2000) snakker om en ny form for difference i det postmoderne som har kommet til syne de siste tjue årene – som de kaller for en ”open difference”:
What is involved is an affirmatory, even celebratory, stance towards difference – in one’s own life and in relation to the “other”. Here difference is simply difference. Every individual and every group is thought to have the right, if not the duty, to be different […] Any and all difference is treated as good – so long, that is, as it respects other differences and does not insist too dogmatically or violently on its own truth […] It can embrace diversity, fragmentation and even – should such a thing be possible – contradiction. (ibid., s. 265)
En slik holdning i forhold til variasjon og ulikheter finnes det mye av i Belcanto, jf. følgende utsagn: ”Høyt under taket og lav terskel, det er viktig for meg!” (B:9). På korets nettside heter det: ”Koret ønsker å favne vidt og ha en lav terskel”. Ønsket om en åpen profil er uttrykt av enkeltmedlemmer i intervjuer, og er i tillegg observert i diskusjoner og andre sammenhenger. Med Woodhead og Heelas kan man kalle det en feiring av forskjeller: ”Det [koret] er relativt rikt representert på alle mulige innfallsvinkler,” (C:9) sier et medlem. Man legger vekt på at Belcanto er et blandet kor116
116 Brynjulf Stige forteller i sin musikkterapeutiske doktoravhandling om Ramona, en av sine klienter som er begynt i kor.
Ramona beskriver koret som “et blanda kor med alle slags folk” hvor også hun som ikke klarte alle utfordringer i livet kunne delta (2003). Det interessante her er at Stiges klient bruker uttrykket "blanda kor". Det sammensatte substantive blandakor er veletablert som betegnelse for firestemmige kor med både dame- og mannstemmer. Blanda kor er en uvant konstellasjon.
Stige vurderer det slik at Ramona vil fokusere på noe annet enn kjønnsblanding og stemmer i en rent musikalsk forstand. Hun vil sannsynligvis beskrive blandingen og minglingen av mennesker med forskjellige verdier og livshistorier (ibid., s. 328).
med mange forskjellige mennesker. Hva mangfoldet skal bestå i spesifiseres ofte ikke nærmere, men ulike meninger nevnes av flere som bevis på hvor forskjellige folk i koret er. Et medlem tror at det vil være mer uenighet i et voksenkor enn i et ungdomskor hvor ungdommene ennå ikke har utviklet seg i ulike retninger:
123
I et ungdomskor vil du ikke se de store forskjellene [...] Vi voksne, vi er mer forskjellige – vi har større spredning i ståsted i livene våre rett og slett. (J:3)
Et annet medlem sier:
Koret bærer jo preg av å ha mange enkeltindivider som har mange sterke meninger og det syns jeg er sunt. Men det er viktig da at vi har toleranse og at vi aksepterer hverandres meninger. [...] en er jo kommet i en såpass voksen alder at en ikke vil la seg styre noe særlig, vi begynner å bli nokså egne (latter). Min mening vil jeg ha, og så ferdig med det! Og så er vi 60-70 individer. Så det er klart at noen skjæringer får vi, og noen har vi hatt og diskutert. Spesielt etter turer. Eller før. Men de må vi ha. For meg har ikke det vært et stort problem. Ikke noe mer enn at en kan riste det av seg, og så ferdig med det. Det er alle typer livssyn i koret, ikke sant vel. Og da må vi leve med det og akseptere det at det er forskjellige syn og ønsker. (I:3)
Forskjeller er altså noe man tar høyde for og konsekvensene av. Det verdsettes også som noe man kan lære av og utvikle seg ved. En kvinne sier:
Jeg [...] har lært mye om det å være menneske, om å være forskjellig og jeg har lært å godta andre [i koret]. (J:3) Har åpenheten ingen grenser? Et kormedlem sier følgende:
Det er noe med det at det skal være åpent for alle, men da må det også være åpent for alle. Jeg håper ikke det er mye moralisering fremover. Det er der grensa går. Det er helt greit at du kan si hva du mener – det har jeg respekt for, men det går på måten en sier det på også […]. Det er helt nødvendig hvis jeg skal fortsette i koret at det er lav terskel og høyt under taket […] Det er vel noe med å takle at folk velger forskjellig. […] Jeg anser meg selv for å være et tolerant menneske, så jeg aksepterer de som går i andre enden av skalaen også i forhold til meg. (B:10)
Vi ser at forskjeller aksepteres inntil et visst punkt: Moralisering godtas ikke. Denne personen ville ikke kunne bli i koret dersom hun opplevde dette. Livssyn nevnes også som en mulig forskjell. Selv om koret har tilhørighet til en kristen menighet er man åpen for andre livssyn: ”Du passer om du er hedning eller kristelig eller katolikk eller whatever så passer du inn” (I:2), sier et medlem. Hva dette whatever eventuelt skulle bety utdypes ikke nærmere. Men også i vedtektene er åpenhet i forhold til religion nedfelt. Om en ateist eller en buddhist virkelig ville ha funnet sin plass i koret er et annet spørsmål, og som vi har sett ovenfor viser det seg jo da også at de aller fleste kormedlemmene har en eller annen form for kristen bakgrunn.
Etter å ha studert korets vedtekter og lyttet til medlemmenes utsagn, skulle man tro at Belcanto rommet en heterogen gruppe mennesker hvor flere hudfarger, mange nasjonaliteter og ulike religioner og livssyn var representert. Dette er i liten grad tilfelle. Sangernes opplevelse av hverandre er at de er svært forskjellige. Men forskjellene de henviser til går, slik jeg tolker det, mest på personlighetstyper og meninger. En kartlegging av korets medlemmer viser at alle medlemmene i koret er etnisk norske117
Vi skal se om dette gjelder flere elementer av korpraksisen og retter blikket mot øvingslokalet. Hva symboliserer det?
, de aller fleste er medlemmer av Den Norske Kirke, de fleste har noen års høyere utdanning og representerer i så måte en slags middelklasse, og hovedtyngden av medlemmene tilhører aldersgruppen 40-55 år. Dette i seg selv kan virke ekskluderende i forhold til omverdenen. Selv om koret ønsker å signalisere en klar bridging-innstilling kan allikevel medlemsmassen i praksis peke i retning av en mer bonding-orientering.
Øvingslokalet
Koret øver på bedehuset Betania, en bygning som i Søgne symboliserer foreningskristendom og lavkirkelighet. Selve forsamlingslokalet koret øver i, bærer preg av å være oppusset på 1980-tallet, med røde stoler og brystpanel. Stolenes plassering i lokalet vendt mot talerstolen fremme på podiet, brune
117 En kort periode var en filippinsk kvinne med i koret.
124
sangbøker i hyller ved inngangspartiet og et piano med riper i lakken signaliserer tydelig møtelokale. På veggen bak podiet blir man møtt med ordene Bered dig at möde din Gud og et mosaikkbilde av et kors.
Er skillene mellom religiøs og verdslig kultur i Søgne blitt bygget såpass ned at terskelen til bedehuset oppleves lav? Dette kan jeg ut i fra mitt materiale ikke si noe sikkert om, men en antakelse er at nettopp dette øvingsstedet fremdeles fungerer som en dørvakt i forhold til at ”hvem som helst” kan tenke seg å begynne i koret. En kvinne forteller om at hun ble invitert med i koret av en venninne: “Jeg kan jo ikke synge i kor på Betania. Jeg er jo ikke kristen”, (L:1), hadde hun svart sin venninne som repliserte “Jamen, det er jo for alle” (L:1). Kvinnen ble allikevel overtalt til å begynne og overkom sin respekt for øvingslokalet. Men min antagelse er at de fleste som er med nok enten er fortrolige med kristne forsamlingssteder, eller iallefall ikke har for negative opplevelser fra slike.
I begynnelsen av korets historie øvde man på Agderstrand leirsted (eid av misjonsorganisasjonen Normisjon). I styrereferatene nevnes kun et økonomisk argument for å flytte øvelsene til Betania – det var billigere leie og man inngikk en avtale om å synge et visst antall ganger i året på husets arrangementer.
Denne avtalen eksisterer ikke lenger. Koret kunne valgt andre øvingslokaler som kirken, en av bygdas skoler, eller kultursenteret Søgne gamle prestegård – noe som ennå tydeligere hadde signalisert en bridging-innstilling. Når man har valgt å bli tror, jeg det delvis handler om gammel vane, at det er geografisk lokalisert midt i bygda, at det er praktisk (parkeringsplass, mulighet for gruppeøvelser, salong for pauser m.m.), men også at nettopp dette øvingslokalet har en symbolverdi for mange i koret. Jeg har ikke funnet noen tegn hverken i styrereferater fra den tjueårige historien eller i løpet av den perioden jeg har fulgt koret på at alternative øvingslokaler er blitt diskutert. Jeg mener det nåværende øvingslokalet symboliserer en bonding-orientering.
Ord for dagen
En viktig tradisjon på Belcantos øvelser er det såkalte Ord for dagen som avslutter pausen i midten av øvelsen. Dette er et eksempel på det Wenger ville kalt en rutine som har blitt til gjennom virksomhetens historie, og som er blitt del av et felles repertoar eller en ressurs til meningsforhandling (2004). Den reflekterer virksomhetens historie og er flertydig, noe som gjør at den står til rådighet for videre engasjement i praksis. Ord for dagen-ordningen går på rundgang blant medlemmene. Opprinnelig var nok dette tenkt som en slags andakt. I dag er det imidlertid helt opp til den enkelte hva som blir lagt frem som dagens ”ord”. Noen forteller en god historie eller en vits, andre leser et dikt, et bibelvers eller en andakt de har funnet i en bok eller et tidsskrift, mens andre igjen kommer med en personlig betraktning over et tema.
Det er særlig tre temaer som går igjen i Ord for dagen. Disse temaene symboliserer på mange måter tre viktige verdier ved korvirksomheten. For det første handler mange av innleggene om oppfordringer til og betydningen av medmenneskelighet og omsorg. Som vi har sett ovenfor kan koret betegnes som et omsorgssenter, og mange benytter anledningen til å fokusere på nettopp dette i sine innlegg.
For det andre kan et religiøst tema legges frem. Jeg har ovenfor drøftet betydningen av korets menighetstilknytning. For mange er den viktig og dette kan markeres ved en slik anledning. For det tredje er humor et viktig element i Ord for dagen. Målet kan være å gi korkollegaene en god latter ved å fortelle en historie eller en vits. Det å ha det gøy er en viktig verdi i Belcanto. Senere vil jeg analysere humoren i koret nærmere. Opp gjennom korets historie har det vært tendenser til en viss spenning mellom det humoristiske og det religiøse. Følgende utsagn knytter denne spenningen til Ord for dagen: