Intervjuundersøkelse blant veiledere og stipendiater

Hensikten med denne undersøkelsen var å belyse gjennomstrømning på hovedfags- og doktorgradsnivå ved å se disse studienivåene i sammenheng (Smeby 2000a). Undersøkelsen bygger på intervjuer foretatt høsten 1996 ved Universitetet i Oslo og på gjennomgang av ulike typer skriftlig materiale fra de fire universitetene.

Eksempler på skriftlig materiale er studieplaner og handlingsplaner for hovedfags- og doktorgradsutdanningen. Fordi organiseringen og gjennomføringen av hovedfags- og doktorgradsstudiene er spørsmål som universitetene selv har viet stor oppmerksomhet, foreligger det også en god del utredninger (se for eksempel Universitetet i Oslo 1994, Det historisk-filosofiske fakultet 1995, Bringager 1996, Universitetet i Oslo 1996, Universitetet i Oslo 1997).

Totalt ble 18 vitenskapelig ansatte, 16 doktorgradsstipendiater og tre representanter for det administrative personalet intervjuet. Intervjuene var basert på en intervjuguide. Guiden ble imidlertid ikke fulgt slavisk, men ble brukt for å sikre at alle temaene ble belyst gjennom samtalene. Intervjuene varte i gjennomsnitt ca en time. Ved hvert av de seks instituttene som inngikk i studien ble tre vitenskapelig ansatte intervjuet og det ble gjennomført et gruppeintervju med to til tre doktorgradsstipendiater. Det administrative personalet var knyttet til henholdsvis fakultetsnivå og universitetet sentralt med et særlig ansvar for forsker-utdanningen. De vitenskapelig ansatte som er intervjuet hadde betydelig erfaring med hovedfags- og doktorgradsstudiet enten gjennom veiledning eller gjennom formelle posisjoner (instituttstyrer, leder eller medlem av forskning og un-dervisningsutvalg). Stipendiatene ble valgt ut mer tilfeldig.

Undersøkelsen er begrenset til Det historisk-filosofiske, Det samfunns-vitenskapelige og Det matematisk-natursamfunns-vitenskapelige fakultet, fordi det er ved disse fakultetene en finner de fleste av de tradisjonelle hovedfagsstudiene. For å få frem mulige forskjeller mellom fag- og fagområder er det ved hvert av fakultetene valgt to relativt ulike institutter som på hver sin måte er typiske for fagområdet.

Historie og Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap med vekt på Avdeling for nordisk språk og litteratur⁸ er valgt ved HF-fakultetet, sosiologi og sosialøkonomi

8 Før sammenslåingen av instituttene ved HF-fakultetet ved Universitetet i Oslo var Avdeling for nordisk språk og litteratur et eget institutt. I forhold til undervisningen har avdelingene fremdeles mye av samme rollen som instituttene hadde tidligere. Ved dette nye instituttet har det derfor vært naturlig å legge vekt på en av avdelingene fremfor å gi et bilde av instituttet som helhet.

ved SV-fakultetet og biokjemi og fysikk er valgt ved Mat.nat. fakultetet. Dette er det samme utvalget av fag som ligger til grunn for en bredt anlagt undersøkelse av forskerutdanning i et utvalg land (Clark 1993), bortsett fra at nordisk språk og litteratur og ikke engelsk ble valgt i den norske undersøkelsen. Sammenlignbarhet med denne undersøkelsen var et av kriteriene for valg av fag.

Hvor mange intervjuer som bør gjennomføres, vil alltid være en avveining mellom hva som er nødvendig og tid og ressurser. Selv om det totalt ble gjennomført relativt mange intervjuer (37), kan det imidlertid være et problem at det er relativt få henholdsvis vitenskapelig ansatte og stipendiater som ble intervjuet innen hvert fag. Når det ikke ble valgt å intervjue flere innen et mindre antall fag, var det fordi det ble ansett som viktig å belyse situasjonen innen flere fag innen hvert av fagområdene. Det ble antatt at dette i større grad ville sikre en bredde i erfaringer enn å intervjue flere ved et mindre antall fag. Denne beslutningen ble også gjort på basis av erfaringer fra den tidligere omtalte intervju-undersøkelsen ved fysikk og nordisk språk og litteratur.

En viktig grunn til at det ble ansett som forsvarlig å intervjue såpass få ved hvert institutt var også at det foreligger en rekke undersøkelser som belyser gjennomstrømningsproblemer på hovedfags- og doktorgradsnivå (for eksempel Teigen og Tvede 1993, Børve 1995, Høstaker 1996, Iversen 1996, Berg 1997b, Tvede, Skodvin og Sarpebakken 1997). Dette materialet har vært brukt for eventuelt å kunne kontrastere mønstre som fremkom gjennom intervjuene. Et eksempel på dette er at doktorgradsstudentene som ble intervjuet på sosiologi ga uttrykk for en relativt positiv erfaring med kursopplegget. Dette ble riktignok trukket noe i tvil av en av lærerne som ble intervjuet. Studentenes vurdering ble i analysene kontrastert til de langt mer kritiske vurderinger som kommer til uttrykk i en nasjonal evaluering av sosiologifaget (Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet 1995). Det er således formidlet at det på dette punktet er ulike synspunkter. En spørreskjemaundersøkelse blant doktorgradsstudenter ved SV-fakultetet ved Universitetet i Oslo (Skoglund 1999) har senere vist at doktorgradsstudentene i sosiologi gjennomgående er mer kritiske til kurstilbudet enn intervjumaterialet tyder på. Eksemplet illustrerer at et begrenset antall intervjuer ikke nødvendigvis gir et representativt bilde. Intervjuene bidrar imidlertid på en helt annen måte enn en kvantitativ undersøkelse til å få frem mer konkrete erfaringer med ulike sider av forskerutdanningen. Slik sett er det interessant at doktorgradsstudentene i sosiologi, som jeg intervjuet, hadde en relativt positiv vurdering av kursopplegget, selv om en slik vurdering ikke synes å være representativ for flertallet av studentene.

Alle intervjuer ble gjennomført ved Universitetet i Oslo. Dette har først og fremst en ressursmessig begrunnelse. Det ble imidlertid innhentet informasjon fra alle universitetene om hvilke tiltak og undersøkelser de har gjennomført for å bedre gjennomstrømningen og studiekvaliteten på hovedfags- og doktorgradsstudiet. Det er også et utstrakt nasjonalt samarbeid på fakultetsnivå og

innen de enkelte fagdisiplinene, hvor kvalitet og gjennomstrømning blir diskutert.

Denne informasjonsutvekslingen synes å bidra til at miljøene i stor grad iverksetter mange av de samme tiltakene for å bedre gjennomstrømning og læringsmiljø. Den gode kjennskapen til fagmiljøer ved de øvrige universitetene kom også til uttrykk i intervjuene. Flere av dem som ble intervjuet ga eksempler fra institutter ved andre universiteter som skilte seg spesielt fra instituttet i Oslo, slik at vi fikk en del informasjon om interessante avvik ved andre universiteter. Gjennom å fokusere på seks fagmiljøer ved Universitetet i Oslo kom det derfor frem trekk ved hovedfags- og doktorgradsstudiet som har relevans både ut over de enkelte fagmiljøene og den aktuelle institusjonen.

Intervjuene ble ikke tatt opp på bånd, men det ble foretatt grundige notater under intervjuene. Selv om det gjennom notater ikke er mulig å få med seg alt som blir sagt, har denne fremgangsmåten også klare fordeler, fordi det regelmessig blir små pauser i intervjuet. Dette gir informanten tid til å tenke gjennom det som er sagt og komme med tilføyelser og presiseringer. Det at problemstillingen for undersøkelsen i stor grad var avklart på forhånd, gjorde det også lettere å notere under intervjuene. Rett etter hvert intervju ble notatene gjennomgått og supplert med informasjon som det ikke hadde vært tid til å notere underveis. Fordi intervjuene bare er basert på notater er det imidlertid bare i begrenset grad gjort bruk av sitater.

På basis av notatene ble det skrevet ut et sammendrag av intervjuene. Dette ble deretter brukt som grunnlag for en matrise der fag og ulike sentrale tema dannet grunnlag for cellene. I denne matrisen fremgikk det også om det var uenighet mellom dem som ble intervjuet innen hvert fag på bestemte punkter.

Matrisen var vesentlig for å få en forståelse av hvordan forskjellene mellom fagene artet seg.

Som det er redegjort for innledningsvis er det ikke nødvendigvis problematisk å utvikle problemstillinger på basis av egne erfaringer. Det kan være en ressurs å selv ha en grundig kjennskap til feltet. Det avgjørende er at en har et bevisst og reflekterende forhold til det at en selv er en del av feltet. Jeg har derfor blant annet vært ekstra påpasselig når jeg har lagt vekt på fagforskjeller ved at jeg ikke har trukket tolkningen for langt.

Et problem som er trukket frem i forbindelse med det å intervjue kolleger, er at det kan være vanskelig å spørre om forhold en egentlig selv er kjent med (Platt 1981). Selv om jeg intervjuet vitenskapelig personale som har vært mine lærere, og stipendiater som er medstudenter, opplevde jeg ikke dette som et problem. I disse intervjuene var jeg imidlertid spesielt tilbakeholden med å inngå i diskusjoner med dem jeg intervjuet, selv om det også i disse intervjuene ble trukket frem synspunkter og påstander for å få klart frem hva informantene egentlig mente. I intervjuene med vitenskapelig personale og stipendiater i andre fag brukte jeg egne erfaringer mer aktivt, for å etablere en felles referanseramme, når informantene gjorde rede for sine erfaringer og synspunkter.

Det er tidligere i dette kapitlet gjort et poeng av at dem jeg har undersøkt gjennomgående har høyere status enn meg selv og at det i en intervjusituasjon gir en større frihet til på en forsiktig måte å provosere frem synspunkter. Spesielt stipendiatene i naturvitenskap var imidlertid vesentlig yngre enn meg selv, og hadde i noe mindre grad enn de øvrige jeg intervjuet, et på forhånd bevisst forhold til de ulike temaene som ble tatt opp. Det at stipendiater ble intervjuet i gruppe, bidro imidlertid til at intervjuene i stor grad ble preget av diskusjoner mellom stipendiatene. Dette bidro til å redusere eventuelle problemer knyttet til min innflytelse over intervjusituasjonen (jf. Brandth 1996).