32
med Katjerina. På det stadiet fant jeg det uhøflig å trekke meg fra avtalen. Samtidig virket det analytisk interessant at en kvinne som var født og oppvokst i Ukraina, definerte seg selv som russisk. Ikke minst var det spennende at også andre definerte henne slik. Jeg valgte derfor å gjennomføre intervjuet. Informasjonen jeg fikk gjennom det intervjuet, gav gjenklang i materialet jeg hadde fått i de andre intervjuene. Informantene ble alle sammen født i
Sovjetunionen, den kulturelle utviklingen i begge landene ble trolig påvirket av en tidligere sovjetisk tankegang. Intervjuet med Katjerina ble en interessant utvikling i mitt prosjekt. Ikke minst kan Katjerinas tilstedeværelse blant informantene si noe om skillet mellom nasjonal og etnisk identitet, noe jeg kommer tilbake til i analysen. Jeg valgte således å ha med intervjuet i min oppgave, og å analysere det sammen med de andre intervjuene.
I begynnelsen var metoden
33 Intervjuene varte gjennomsnittlig i en time og ble tatt opp på båndopptaker. Alle informantene ble spurt om tillatelse til å ta opp intervjuene. Kvinnene ble forsikret om at opptakene ville bli slettet når prosjekttiden var over. Jeg forklarte også at ingen andre enn meg ville få tilgang til intervjuopptakene. Båndopptakerens tilstedeværelse hadde varierende effekt på informantene.
Enkelte informanter så ikke ut til å bry seg om den, andre kunne virke litt hemmet. Under de første intervjuene forsøkte jeg å ta notater samtidig som jeg lyttet til informantene. Det viste seg å være en lite fruktbar teknikk for meg. Jeg synes det ble vanskelig å gi informantene nok oppmerksomhet og ta gode notater samtidig. Notatene ble nesten uforståelige. Derfor valgte jeg å slutte å notere, og heller konsentrere meg om å få et bra og sammenhengende intervju.
I utgangspunktet planla jeg at informantene skulle selv velge å bli intervjuet på russisk eller på norsk. Jeg oppdaget raskt at det var vanskelig å gjennomføre fordi at den aller første telefonsamtalen la språklige føringer på kontakten mellom informanten og meg. Det var unaturlig for meg å bruke norsk i en telefonsamtale med noen fra Russland. Jeg har kunnskap om at det ikke er vanlig å prate norsk i det russiske miljøet i Norge. Dermed bestemte jeg at intervjuene skulle gjennomføres på russisk. Kun en av informantene innledet intervjuet med å snakke norsk, hun sa at hun ville gjøre transkriberingen lettere for meg. Etter hvert skiftet informanten til å snakke russisk fordi hun synes det var ubehagelig at mennesker som var i nærheten kunne forstå hva hun sa. Det kan tenkes at bruken av russisk gav meg rikere
empirisk materiale enn det bruken av norsk ville gjort. For det første er informantene flinkere til å snakke russisk enn norsk, de kan forklare seg bedre på morsmålet. For det andre var de kanskje mer trygge på intervjusituasjonen. Informantene kunne prate fritt, fordi de visste det var lite sannsynlig at andre enn meg ville forstå hva de sa.
3.3.2 Gjennomføring av gruppeintervju
Jeg gjennomførte to gruppeintervjuer. Begge gruppene bestod av to informanter som kjente hverandre fra før av. I hvert av tilfellene rekrutterte en av informantene den andre informanten selv. Jeg intervjuet således naturlige grupper. Det er grupper som også eksisterer utover forskningens formål (Brandth, 1996:148). Det første gruppeintervjuet ble gjennomført på en kafé, det andre hjemme hos en av informantene. Intervjuene varte gjennomsnittlig i to timer, i likhet med de individuelle intervjuene ble også disse tatt opp på båndopptaker.
Informasjonsskrivet ble lest, og samtykkeerklæring ble underskrevet.
34
Informantene fikk mulighet til å diskutere med hverandre i gruppeintervjuene, slik fikk jeg interessant informasjon. Kvinnene samhandlet og utdypet hverandres svar. De hjalp hverandre med å huske hendelser og situasjoner som de kanskje ikke hadde kommet på hvis de hadde blitt intervjuet alene. Det er en av fordelene ved gruppeintervju (Brandth, 1996: 155).
Ulempen jeg erfarte med denne metoden var at den ene informanten av og til snakket mer enn den andre. Kun én av informantene ble lyttet til over en lengre periode i intervjuet. I slike tilfeller forsøkte jeg på en diskret måte å rette oppmerksomheten mot den andre informanten.
Det var viktig at kvinnen som snakket ikke ble fornermet eller avbrutt brått. Jeg tror jeg hadde fått mer informasjon ut av den enkelte informant under et individuelt intervju. Men det ville ha vært en annen type informasjon, den hadde manglet det samspillet som den andre
informanten tilførte.
3.3.3 Forskningseffekt
I boken Mellom nærhet og distanse (2007) skriver Pål Repstad om forskningseffekt. Det er måten forskeren påvirker intervjusituasjonen. Informasjonen jeg får er avhengig av meg og personen jeg er. Enkelte forskningseffekter kan det gjøres noe med. En kan for eksempel justere klærne sine, hvordan en kommuniserer, hvilke spørsmål som stilles. Andre
forskningseffekter er det vanskelig å få gjort noe med, for eksempel forskerens kjønn og alder (Repstad 2007:67).
Min kulturelle bakgrunn stor innvirkning på hvordan forholdet mellom meg og informantene utartet seg. Allerede på rekrutteringsstadiet oppdaget jeg at min ”russiskhet” hadde en positiv effekt. I utgangspunktet antok jeg at det ville bli vanskelig å få tak informanter. Noen av mine bekjente slet med rekrutteringsarbeidet, og jeg var redd for at det samme ville skje meg.
Lettelsen var stor da jeg oppdaget at kvinnene jeg kontaktet var mer enn villige til å bli intervjuet. Kun en av damene jeg snakket med takket nei. Det virket som om informantene stilte opp med en ”vi må hjelpe jentene våre å fullføre utdannelsen”-innstilling. Jeg tror en av grunnene til at russiske kvinner ville delta i mitt prosjekt, var at de anså meg som et medlem av deres kulturelle fellesskap. Det kan tenkes at de ville ha vært mer skeptiske til en etnisk norsk student.
I begynnelsen var metoden
35 En annen forskningseffekt har å gjøre med mitt kjønn. Mine forskningsspørsmål berører kvinnenes kjønnede posisjon i en flerkulturell kontekst. Jeg er en kvinne som har en
forståelse av russisk kultur. De to egenskapene gjorde det lettere for kvinnene å snakke med meg, tror jeg. Mitt kjønn og kulturell bakgrunn la grunnlaget for en felles forståelse
(Thagaard, 2002:101) mellom meg og informantene. Enkelte av kvinnene besvarte mine spørsmål med Du vet jo hvordan det er, eller Du vet jo hvordan russere er. Kvinnene antok at jeg ville forstå hva de snakket om. I de tilfellene jeg fikk slike uklare svar, måtte jeg be informantene om å forklare hva de mente. Selv om jeg kanskje skjønte hva de snakket om, ville jeg unngå å feiltolke deres utsagn.
Relasjonen mellom meg og informantene mine ble dermed basert på felles forståelse på grunnlag av kjønn og kultur. En negativ effekt av relasjonen, var at jeg til tider fikk uklare svar. Den overordnede effekten var likevel positiv, jeg endte opp med et veldig spennende datamateriale å jobbe videre med.