Den likestilte familieformen

50

”utdaterte” og ”umoderne” av russere. Det ligger en selvmotsigelse i at noe som gjøres av mange mennesker her og nå, er umoderne for dem som gjør det.

Om en russisk kvinne derimot posisjonerer seg i den subjektposisjonen som med norske begreper kan kalles ”moderne karrierekvinnen”, kan det virke negativt på hennes sjanser til å oppnå samliv.

Kvinnerollen er selvfølgelig underdanig i Russland. Og hvis kvinnen er selvstendig og det er igjen… For eksempel rektoren til min datter, hun var 29 år for to dager siden, hun var gift, ble skilt, har også to høyere utdannelser, veldig flink, men har uflaks med menn. De mennene som er verdige henne vil ha en underdanig kvinne. Andre bruker henne. Hun er søt, kler seg bra, og er høy og slank. Ikke verdsatt, hun er en ikke verdsatt kvinne. (Larissa)

Kvinnen i Larissas fortelling blir beskrevet som ”ikke verdsatt”. Dette fordi at hun ikke posisjonerer seg i tråd med forventningene til ”underdanighet” som danner den hegemoniske femininiteten. Dette viser til hvordan forskjellige russiske subjektposisjoner overdeterminerer hverandre. I den innledende delen av kapittelet beskrev jeg subjektposisjonen

”karrierekvinne”. ”Å gjøre karriere” ble av mine informanter beskrevet i positive termer. Å lykkes i arbeidslivskonkurransen kan likevel virke som et hinder for dine sjanser i

konkurransen om menn. I relasjonen til en mann blir kvinnens tilstedeværelse ”i hjemmet”

mer verdsatt en hennes tilstedeværelse ”på jobb”. ”Karrierekvinnens” måte å gjøre

kvinnelighet på samsvarer i en større grad med norske likestillingsidealer, enn med russiske husmor/forsørger-idealer.

4 Subjektposisjoner

51 grunnleggende verdi i Norge. Det er en ideal som russiske kvinner må ta stilling til når de bosetter seg her. Det likestilte samlivet blir gjennom samfunnsbegreper fremstilt som ”det gode samlivet” (Lotherington, 2008: 19). Kjønnslikestilling blir således konstruert som en positiv norsk verdi, noe som russiske kvinner må forholde seg til i sine samliv. Hvorvidt det faktisk er likestilling i den gjennomsnittlige norske familien er ikke relevant i denne

sammenheng. Det relevante er at de russiske kvinnene tror at det er likestilling.

Hegemonisk maskulinitet og kvinnelighet på norsk: ”Partnere”

Ifølge mine informanter, blir makten mellom partene i den patriarkalske familien skjevt fordelt. Kona er underordnet mannen. I motsetning til dette blir ektemannen og kona i den likestilte familien fremstilt som partnere. Dette samsvarer med måten samliv begrepliggjøres i Stortingsmelding nr. 8 (2008-2009), der to ”partnere” inngår i ”et felles prosjekt” som er familielivet (St.meld.nr 8, 2008-2009:70). Mine informanter tolker norske kjønnsroller i lys av den russiske ”hegemoniske maskuliniteten” og ”hegemoniske kvinneligheten”. Deres lesning av den likestilte familien tilsier at kjønnsrollene er utvisket, norske ektemenn er

”mindre maskuline”, norske koner er ”mindre feminine”. Slik blir ”maskulinitet” og

”femininitet” diskursivt forbundet med arbeidsfordelingen i hjemmet. I ”den patriarkalske familien” er hushold og omsorg kvinnens oppgaver, mens mannen bidrar økonomisk, samt utfører tradisjonelle mannlige oppgaver: ”å skifte dekk”, ”å banke inn spiker” med mer. I

”den likestilte familien” blir husholdsoppgaver tilsynelatende jevnt fordelt og begge

”partnerne” må bidra til husholdet økonomisk.

Hvis mamma avgjør alt hjemme og pappa har konerollen så blir disse guttene… De har ikke slik som oss kvinnerollen (Larissa). Larissa antyder at norske menn blir sosialisert inn i tradisjonelle kvinneroller. Ved å ta på seg ”kvinnelige oppgaver”, fremstår mannen som

”mindre maskulin”.

De [norske kvinner] trener dem [norske menn] opp, gjør dem mer kvinnelige i hjemmet. De prøver å få mannen til å gjøre alt. (...) De må gjøre alt i hjemmet når de har norske koner. Sitt og kvinnens. Og de vil at kvinnen også skal gjøre sitt og deres på samme måte. (Sofia)

Ut ifra en russisk diskursiv referanseramme beskriver Sofia de norske konene som mektige, de ”trener” sine ektemenn og gjør dem ”kvinnelige” i hjemmet. Andre definerende momenter for norsk kvinne i mitt materiale er: ”partner”, ”bestemt”, ”vil være sterk” med mer.

52

Momentene ”bestemt” og ”sterk” blir av mine informanter fremstilt som maskuline

egenskaper. Mine informanter anser ”den norske kvinnen” som ”mindre feminin” enn ”den russiske kvinnen” i både utseende og i relasjonen til en mann.

Fra en norsk referanseramme har likestillingsdiskursen bidratt til å omdefinere ”maskulinitet”

og ”femininitet”. Likestillingsgranskingen viser at det har blitt større aksept for likestilling i form av arbeid, matlaging og omsorg. Dette har ikke dannet en større aksept for friere

kjønnsgrenser (St.meld.nr.8, 2008-2009: 137). Fortsatt er begrepet ”feminin” tradisjonelt sett reservert for kvinner, mens ”maskulin” er normalen for menn. Dermed anser trolig ikke den norske mannen seg selv som ”mindre maskulin” selv om han har fått mer ansvar for

husarbeid. De russiske kvinnene leser norske menns adferd ut fra en russisk diskursiv

referanseramme og fortolker ham som mindre maskulin. Mens innenfor den norske diskursive referanserammen har likestillingsdiskursen bidratt til å forskyve grensene for hva det vil si å være maskulin.

”Den nye mannen” (St.meld.nr.8., 2008-2009: 136) er likestillingsorientert samtidig som han er maskulin. Dette tyder på at det er heller de diskursive momentene ”husarbeid” og

”matlaging” som er i ferd med å miste sitt feste rundt nodalpunktet ”kvinnearbeid” i kjønnsrollediskursen. Når slike momenter blir omdefinert som ”felles arbeid i likestilt familie” består mannens opplevelse av maskulinitet, samtidig som han anser seg som

”likestilt” og ”moderne”. Disse momentene former den norske ”hegemoniske

maskuliniteten”. En slik diskursiv forskyvning har trolig ikke skjedd i Russland, dermed fortolker mine informanter de norske menns måte å gjøre kjønn på som ”feminint”.

Den norske mannen og den russiske mannen - en konstruert dualisme Ikke alle russiske menn har muligheten til å posisjonere seg i tråd med den russiske

”hegemoniske maskuliniteten”. Kollapset av USSR samt politiske og økonomiske endringer på 90-tallet har, ifølge Natalia Koukarenko (2007), ført til et diskursivt fenomen som ble omtalt som ”maskulinitetskrisen”. Den økonomiske situasjonen i landet gjorde det for mange familier umulig å overleve på én inntekt. Russiske menn som feilet i å oppnå forsørgeridealet opplevde seg som tapere. Når en ikke klarer å oppnå den ”hegemoniske maskuliniteten”, vil det alltid finnes alternative posisjoner en kan innta, disse posisjonene vil bli fortolket i forhold til den hegemoniske. For eksempel nevner Larissa ”snylteren”. Hvis han mister jobben (…)vil

4 Subjektposisjoner

53 han lete etter en spesiell jobb, ikke hva som helst, han vil ligge ved peisen. Og hans kone må forsørge ham, betale for skolegangen til barnet (Larissa). ”Snylteren” er i motsetning til

”forsørgeren” ikke ”en ekte mann”, dette er en negativ posisjon. ”Snylteren” feiler i forsørgerrollen og overlater den til kona. Forsørgeridealet innebærer trygghet for kvinnen,

”som bak en steinmur”. ”Trygghet ”og ”stabilitet” er, ifølge mine informanter, noe mange russiske kvinner mangler i sine samliv med russiske menn.

Han [norsk ektemann] vil alltid komme hjem på kvelden, han vil alltid ta med lønnen hjem. Han kommer aldri til å bli full (…) Man vet aldri hva man skal vente fra en russisk mann, når han kommer hjem, hvor mange penger han vil ha med seg hjem.

Man vet aldri. Det er min erfaring. (Inna)

Inna etablerer en kontrast mellom den russiske og den norske ektemannen. Den russiske ektemannen fremstilles som ”ustabil” og ”upålitelig”. Dette skiller ham fra den norske ektemannen som er både ”pålitelig” og ”stabil”. Andre momenter som ble trukket frem i sammenheng med subjektposisjonen ”norsk ektemann” er: ”mindre kravstor enn den

russiske”, ”større respekt for kvinnen enn russeren”. Her [i Norge] venter ingen av deg at du skal følge han til døra, møte med fanfarer, sier Larissa og impliserer en kontrast mellom nordmannen og russeren. Subjektposisjonene blir konstruert i relasjon til hverandre.

Nordmannen blir beskrevet i kraft av det russeren ikke er, russeren blir beskrevet i kraft av det nordmannen ikke er. Den norske og den russiske mannen i mitt materiale blir nærmest

konstruert som binære opposisjoner. På samme måte som med de russiske og norske kvinnene tidligere i kapittelet, blir forskjeller menn imellom vektlagt, mens likhetene forblir i skyggen.