106
hvordan ”de fremmedes” verdensforståelser kan være konstruert av andre diskurser enn de som gjelder i Norge.
Min tematiske vinkling har vært å se måten noen russiske kvinner italesetter sin forståelse av seg selv og omverden. Det overordnede teoretiske rammeverket har vært
sosialkonstruksjonistisk. Min analytiske tilnærming har utgangspunkt i Laclau & Mouffes diskursteori (Laclau & Mouffe, 2001). Jeg har brukt deres begreper til å belyse
sammenhengene i mitt materiale. Kvinnene jeg har snakket med befinner seg ”mellom to kulturer”, deres perspektiv er influert av både russisk og norsk diskurs. Informantenes
”fremmedhet” gjør at de ser Norge med et annet blikk enn etniske nordmenn. Ifølge Eriksen (2006: 228), er slik posisjon privilegert fordi innvandreren ser både sin opprinelige kulturelle verden og den norske, skarpere og klarere enn andre. Fenomener som kanskje fremstilles som selvfølgelige i norsk kultur, er ikke nødvendigvis naturlige for de russiske kvinnene. Valget av ikke etnisk norske informanter, var ment å belyse kontingensen ved våre sosiale
konstruksjoner.
7 Diskusjon
107 mellom de to diskursive referanserammene. Språket er som nevnt et system av forskjeller.
Tegn får sin mening fra forskjellen til andre tegn. (Saussure, 1974 i Burr, 2003). ”Det russiske” blir italesatt ut fra forskjell til ”det norske”. For det andre, belyser informantenes beskrivelser av ”det typiske” måten diskurser flyter. Hvis vi sammenligner tabell 2 med tabell 3, kan vi se at det samme diskursive momentet ”å passe på seg selv” gir mening til to
forskjellige diskurser. Dette indikerer at mening aldri kan låses helt fast, noe som er i tråd med Laclau & Mouffes teorier. Forskjellige diskurser kjemper om å gi et fenomen mening.
(Laclau & Mouffe, 2001).
For det tredje, skifter ikke momenter mening kun på tvers av diskurs, men også over tid. Dette illustrerer hvordan vår verdensforståelse er kulturelt og historisk betinget (Burr, 2003).
Diskursiv endring over tid kan for eksempel illustreres ved hjelp av subjektposisjonene i tabell 4. Den ”typisk russiske” måten å gjøre kjønn på samsvarer, ifølge mine informanter, med et husmor/forsørger- ideal. I lys av en patriarkalsk familiediskurs fortolker mine informanter den norske mannens måte å gjøre kjønn på som ”feminint”. I Stortingsmelding nummer 8 (2008-2009) fremstilles den norske mannen som ”den nye mannen”. Han er likestillingsorientert samtidig som han er maskulin. Husmor/ forsørger- idealet blir omtalt som ”tradisjonell kvinnelighet” og ”tradisjonell maskulinitet” som var vanlig i Norge på 1950-1960 tallet (St.meld.nr. 8, 2008-2009). ”Den norske mannen” konstrueres som maskulin ut fra norsk diskurs, ”forsørgeren” er derimot utdatert ideal. Det er ”utdatert” nettopp fordi posisjonene tilgjengelige for kvinner og menn i Norge har endret seg over tid. Innenfor russisk referanseramme er den samme subjektposisjonen dominerende i nåtiden, ergo kan den ikke være ”utdatert”.
7.1.2 Fremmedposisjoner
Mine informantenes posisjonering i lys av diskursene om deres annerledeshet, er oppsummert i tabell 5. Informantenes posisjonering må ses i forbindelse med identitetsdannelse. Siden mennesker konstruerer sine identiteter i interaksjon med andre, er det umulig ikke å forholde seg til andres fortolkning av en selv (Prieur, 2002: 4). Fremmedposisjoner, kan ses som deler av Matryoshkadokken som ikke passer sammen med helheten. Vi blir posisjonert på en måte som ikke samsvarer med vårt selvbilde. For det første, har mine informanter gitt uttrykk for at fremmedposisjonene etablerer negative forskjeller mellom russiske kvinner og norske
kvinner. Russiske kvinner blir posisjonert som ”de andre” primært i forbindelse med
108
diskursene om fattigdom og fornuftsekteskap. Enkelte informanter har også nevnt
prostitusjonsdiskursen, men ikke like mange som forventet. Det kan tenkes at den norske prostitusjonsdiskursen har blitt omdefinert, slik at den ikke knyttes til russiske kvinner i en like stor grad som tidligere (jf. Flemmen, 2007b; Leontieva & Sarsenov, 2003; Stenvoll, 2002). For det andre, kan informantens posisjonering i forhold til fremmedposisjonene ses som forsøk på å etablere likhetsgrunnlag mellom dem selv og nordmenn. Ved å posisjonere seg som eksempelvis koner i et kjærlighetsekteskap, fremfor postordrebruder i
fornuftsekteskap, søker mine informanter å vise at russiske kvinner ikke er radikalt
forskjellige fra norske. For det tredje, forteller de russiske kvinnene at fordommer er basert på uvitenhet, gjennom sosial samhandling endres nordmennenes mening om dem. Spørsmålet er om sosial samhandling kun endrer synet på den aktuelle kvinnen, eller om den har innflytelse på det overordnede bildet av russiske kvinner i Norge?
Et interessant funn i det andre analysekapittelet, omhandler forskjellen mellom å posisjonere seg og å bli posisjonert. Når mine informanter beskriver typiske subjektposisjoner, trekker de på forskjellen mellom norske og russiske kvinner. I det de blir posisjonert som ”annerledes”, søker de å etablere likhet med nordmenn. Dette belyser identitetens situasjonelle konstruksjon (Eriksen, 1997; Flemmen, 2007b). Ulike situasjoner aktiverer forskjellige
posisjoneringsstrategier. Samtidig viser posisjoneringsstrategiene til en diskursiv kamp om å definere ”den russiske kvinnen”. Mine informanter søker å introdusere alternative måter å fortolke russiskhet, som står i strid med de stereotypiske tolkningene. Informantenes
selvbilder, og bilder andre har av russiske kvinner er noen ganger i antagonistisk forhold med hverandre (Laclau & Mouffe, 2001).
7.1.3 Identitet og tilhørighet
Diskursene mine informanter trekker på når de italesetter identitet og tilhørighet er
oppsummert i tabell 6. For det første, posisjonerer mine informanter seg som russiske. De uttrykker sin russiske identitet og tilhørighet som en russisk ”kjerne”. Matryoshkadokkens aller innerste dokke, den som ikke er hul, kan metaforisk forestille mine informanters russiske identitet. ”Kjernen” konstrueres gjennom diskurser om sosialisering og biografi.
”Russiskheten” er en del av fortellingen som gjør mine informantenes liv sammenhengende og meningsfulle (Frønes, 2004). For det andre, har de russiske kvinnene internalisert norsk diskurs. Mine informanter forteller at de er fornorsket, noe som har endret deres verdenssyn..
7 Diskusjon
109 Fornorskingen kan ses som Matryoshkadokkens ytre lag, den russiske kjernen blir ikledd norsk diskurs. Den mest fremtredende måten å posisjonere seg som norske på i mitt materiale, er gjennom internalisering av diskursene om ”fred og ro” (jf. Gullestad, 1989). Mine
informanter har blant annet internalisert den rolige livsstilen, som gjør at de reagerer negativt på den hektiske russiske hverdagen. For det tredje har kvinnene jeg snakket med uttrykket en ambivalent holdning til likestillingsdiskursen. I forhold til arbeidsliv er alle informanter positive til likestilling. Likestilling i hjemmet blir derimot ansett som en tosidig medalje, med både fordeler og ulemper. En tilsvarende ambivalens i russiske kvinners holdning til
likestilling, har blitt omtalt i tidligere forskning (jf. Lotherington, 2008). For det fjerde, og som jeg nevnte innledningsvis, opplever mine informanter tilhørighet til både Russland og Norge. Tilhørigheten til Russland er symbolisert av den russiske kjernen, Matryoshkadokkens indre solide del. Russisk tilhørighet kan også knyttes til ideen om et hjem i Russland.
Tilhørigheten til Norge italesettes som fornorsking, Matryoshkadokkens ytre lag. Norsk tilhørighet uttrykkes også med referanse til det konkrete hjemme informantene har i Norge.
Informantenes hjem er multisituert (Danielsen m.fl., 2004). Det kan tenkes at årsaken til enkelte informanters ”ubehag” ved å være ”mellom to kulturer”, kan knyttes til at ideen
”hjem” og ”hjem” som kontret sted ikke sammenfaller.