Integrering og samvirke

Integrering. Landstyrker opererer som tidligere nevnt alltid i en operativ ramme. For å utnytte og øke synergieffekten er det en målsetting at land-, sjø- og luftbaserte styrker skal kunne operere integrert.

Under operasjoner i kystnære områder skal land- og sjøbaserte reak-sjonsstyrker kunne operere integrert. Sjøbaserte reakreak-sjonsstyrker skal kunne nyttes til å sikre flanker, benytte kystleden som fremrykningsakse og bekjempe landmål.

Luftbaserte reaksjonsstyrker skal kunne integreres med landstyrker for å kontrollere luftrommet, nekte motstanderen bruk av luftrom som kan true landoperasjoner, og bekjempe landmål.

Samvirke er en lavere operativ ambisjon for samarbeid mellom mili-tære styrker. Mens integrasjon er ambisjonen for de alliansetilpassede styrkene både i en nasjonal og i en alliert ramme, angir samvirke en ambisjon for samarbeid med territorielle styrker og ikke-allierte styrker.

12.6 Basisfunksjonene

For at task-organiserte landstyrker skal være i stand til å operere i tråd med doktrinen, stilles det helt spesielle krav innenfor basisfunksjonene som må oppfylles.

12.6.1 Kommando og kontroll

Kommando og kontroll av landstyrker er basert på oppdragsbasert ledelse. Operasjoner med landstyrker preges av at det foregår operasjo-ner på mange nivåer. Moderne K2S kan bidra til å redusere antall nivåer, men landoperasjoner vil fremdeles preges av et relativt stort antall nivåer. Derfor er det bare en ledelsesfilosofi som baserer seg på opp-dragsbasert ledelse, som gjør det mulig å føre effektive landoperasjoner i stort tempo. En oppdragsbasert ledelse forutsetter at ambisjoner og mål-settinger, herunder betraktninger over tyngdepunkt og vitale punkter, er forankret i det strategiske og operasjonelle nivået. Planer og ordrer skal inneholde klare intensjoner og skal preges av størst mulig handlefrihet til undergitte sjefer. Det innebærer prinsipielt at størst mulig del av beslut-ningsmyndigheten skal delegeres til undergitte sjefer. For å oppnå det nødvendige tempo i operasjonene, ta de rette beslutningene og oppnå nødvendig kraftsamling er det avgjørende å etablere et kom-mando- og kontrollapparat som ivaretar disse forhold. Evnen til situa-sjonsbevissthet spiller her en avgjørende rolle, hvor innføringen av moderne kommunikasjons- og informasjonsteknologi skal gi mulighet til å etablere og distribuere et mest mulig oppdatert felles situasjons-bilde. For å øke tempoet i planlegging og gjennomføring av operasjoner er det vesentlig at oppfatningen av situasjonen er den samme i hele orga-nisasjonen.

For at de alliansetilpassede reaksjonsstyrkene skal oppnå det nødven-dige kommando- og kontrolltempo, er det avgjørende at de task-organi-serte styrkene har kapasitet til samtidig å planlegge og gjennomføre ope-rasjoner.

Oppdragsbasert ledelse er sjefsorientert. Dermed er det også vesentlig hvor sjefen oppholder seg, for å påvirke i størst mulig grad utfallet av operasjonene. Landoperasjonenes egenart krever at sjefer opererer slik at de blir sett av sine egne. Denne synligheten er ikke nødvendigvis

Landoperasjoner

koblet til direkte ledelse av operasjonene, men er i høyeste grad knyttet til psykologiske forhold, for sjefens tilstedeværelse er en vesentlig moti-vasjons- og troverdighetsfaktor. Under planleggingen er det viktigste for sjefen å utforme sin intensjon klart og entydig. Han skal også personlig involvere seg i koordinering av operasjonene. Under gjennomføring av operasjoner er sjefens evne til å fatte de riktige beslutninger i tide avgjø-rende. Dette utføres gjennom en kontinuerlig prosess hvor sjefen har personlig kontakt med undergitte sjefer, for å koordinere og diskutere fremtidige muligheter og begrensninger i operasjonene. På denne måten har sjefen personlig mulighet til å påvirke organisasjonen og forsikre seg om at hans intensjoner er forankret og forstått.

12.6.2 Ildkraft

Ild mot landmål kan leveres fra våpen eller våpensystemer som er land-, luft- eller sjøbaserte. Doktrinen stiller krav om å besitte kapasiteter som kan levere ild mot motstanderens tyngdepunkt og/eller vitale punkter i et taktisk-operativt operasjonsområde.

Ildkraften skal primært nyttes til å nå de operative målsettinger. Det tilsier våpensystemer som kan nyttes effektivt på korte og lange avstan-der innenfor et større operasjonsområde. Denne type våpensystemer må ha evne til effektivt å kunne bekjempe både land-, luft- og sjømål. Disse våpensystemer og avdelinger har behov for egenbeskyttelse.

Den andre formen for ildkraft er koblet til de enheter som trengs for fysisk å stanse, holde eller nedkjempe en motstander, eller for å erobre terreng. Denne typen operasjoner vil som oftest være task-styrkenes hovedoppgave som en del av høyere nivås operasjoner. For å løse slike oppdrag er det behov for et spekter av ildkraftkapasiteter med kortere og middels rekkevidde. Det skal tilstrebes å anskaffe våpensystemer som både kan tilfredsstille det operasjonelle nivås behov for lang rekkevidde og task-styrkenes behov for middels rekkevidde.

Landbasert ildkraft kan grovt deles i to kategorier: bærbare våpen eller våpensystemer som er knyttet til plattform.

Kapasiteten til dagens bærbare våpensystemer er relativt begrenset.

Det gjelder både evnen til tapspåføring mot moderne stridsvogner og rekkevidden. Bærbare våpensystemer som har kapasitet til å slå ut moderne stridsvogner, er under utvikling.

Plattformbaserte våpensystemer kan grovt deles i to kategorier: direkte skytende våpen (kanoner) og indirekte skytende våpen, som bombe-kastere, rørartilleri, rakett- og missilsystemer. Effektiv rekkevidde for de direkte skytende systemene varierer fra ca 2000 – ca 5000 m. For de indi-rekte skytende våpen varierer rekkevidden fra ca 3000 m til flere hundre km for de nyeste rakett- og missilsystemer.

Et manøverorientert konsept krever ildkraftsystemer som er mobile og dermed utnytter den kapasitet og styrkemultiplikator som ligger i den norske geografi. Landstridsstyrkene har behov for en kombinasjon av direkte og indirekte skytende våpen for å utnytte de mulighetene lendet gir. Landbasert ildkraft skal prioriteres mot en kombinasjon av langtrek-kende rakett- og missilsystemer og en balansert fordeling til bekjempelse av og til beskyttelse for landbaserte reaksjonsstyrker. Missil- og rakett-systemer skal utvikles i et operasjonelt nivås perspektiv slik at disse systemene får en størst mulig fleksibel utnyttelse både med hensyn på rekkevidde og bekjempelse av land-, sjø- og luftmål. Dette vil stille en motstander overfor flere trusler og bidra til at våre operasjoner blir min-dre forutsigbare.

Landoperasjoner

Leopard stridsvogn.

Fly- og fartøybaserte våpensystemer. Landstriden kan støttes med ild fra sjø- og luftbaserte plattformer for å utnytte og forsterke de land-baserte våpensystemene.

De luftbaserte plattformene kan grovt deles i to grupper: kampfly og kamphelikoptre. Fordelen med disse plattformene ligger i deres uav-hengighet av geografi. Deres mobilitet og rekkevidde er også relativt stor sammenlignet med landbaserte plattformer. Luftbaserte plattformer har sine begrensninger når det gjelder nyttelast, og ved at de til en viss grad er væravhengige for å levere ild mot bakkemål. Helikoptre er en platt-form som egner seg meget vel for våpensystemer mot bakkemål. Deres mobilitet og manøverevne gjør dem meget fleksible og anvendbare, spe-sielt i norsk geografi, der det er gode muligheter for skjul og dekning.

Støtte fra fly til landstriden har to dimensjoner: den ene er å beskytte avdelinger på land mot fiendtlige luftstridskrefter, den andre er direkte støtte i form av ild levert mot bakkemål. Dette kan foregå gjennom direkte støtte til en avdeling eller indirekte gjennom å tildele luftstrids-kreftene egne mål for på sikt å påvirke striden på land.

Sjøbasert støtte til landstriden er i første rekke egnet for avdelinger som opererer i kystnære områder. Sjøbaserte plattformer er mobile og skal utrustes for å støtte med ild mot landmål. For å oppnå nødvendig tempo i operasjonene kreves det at land-, sjø- og luftbaserte våpensyste-mer opererer integrert. Dette stiller krav til menneskelig og teknologisk interoperabilitet, som blant annet krever at landstyrkene har kompe-tanse og hjelpemidler til å lede ild fra luft- og sjøbaserte plattformer. De alliansebaserte landstyrkene må i tillegg ha kompetanse og utrustning til å lede sjøbaserte styrker.

12.6.3 Mobilitet

De landbaserte task-organiserte styrkene må ha en organisatorisk taktisk mobilitet og til dels operativ mobilitet. Det innebærer at de må ha mobi-litet som gjør dem i stand til å utnytte de terrengvariasjonene som finnes i Norge. Det innebærer at landstyrkene må ha kapasitet til å gjennomføre operasjoner i lende som varierer fra åpent og delvis åpent terreng i Trøn-delag og på Østlandet til det svært kanaliserende og veifattige lendet i Nord-Norge. Mobilitet i slikt terreng skal i stor grad basere seg på lett utrustede ildledere som med raske forflytninger leder tung ild mot vitale

punkter og/eller kritiske sårbarheter. Sekundært nyttes slike styrker til direkte avstandsbekjempelse mot lettpansrede og ikke-pansrede nøkkel-ressurser.

De landbaserte task-organiserte styrkene skal kunne nytte kystleden som fremføringsakse. Lett utrustede ildledere kan raskt fremføres over lange avstander med små hurtiggående båter. Forflytning av pansrede avdelinger og rakett- og missilavdelinger krever større fartøyer. Skal landavdelinger nytte kystaksen som fremføringsakse, må luftrommet og leden være sikret.

12.6.4 Beskyttelse

Beskyttelse er en fellesnevner for alle tiltak som er truffet for å redusere eller eliminere en motstanders evne til å påvirke egne styrkers evne til å gjennomføre operasjoner. Beskyttelse inneholder både passive og aktive tiltak. Beskyttelse må derfor ivaretas gjennom alle faser av en operasjon.

Beskyttelse er viktig for alle styrker. Uten å ivareta denne funksjonen kan ubeskyttede styrker lett bli bekjempet før de blir satt inn.

Landoperasjoner

Landoperasjoner fordrer evne til rask forflytning.

Da landstyrkene for en stor del består av mobiliseringsavdelinger, vil de innledende fasene av en mobilisering alltid være kritiske. Så snart avdelingene er satt opp og organisert, vil de organisatorisk ha en viss evne til å beskytte seg selv.

Beskyttelse går primært ut på å beskytte avdelingenes stridspotensial, slik at avdelingene er i stand til å gjennomføre operasjoner i samsvar med sjefens intensjoner. Beskyttelsestiltakene kan bestå av: individuelle beskyttelsestiltak, kamuflasje, fortifisering av installasjoner eller pans-ring av kjøretøyer, spredning, passive og aktive feltsikkerhetstiltak og mobilitetsfremmende eller -hindrende tiltak.

Det finnes to prinsipielt forskjellige måter å ivareta beskyttelse på. Den ene er å pansre avdelinger, og den andre er å organisere avdelinger som lette, mindre og høyt mobile enheter. Avdelinger som er avhengige av å stå i ro i lengre tid eller å ha kapasitet til å operere etter et direkte kon-sept, må være pansret. De upansrede avdelingene oppnår beskyttelse gjennom hurtige forflytninger og ved å operere spredt og i mindre grup-per. Dette operasjonsmønsteret gjør det vanskelig å detektere gruppene.

Hver enkelt gruppe vil ikke utgjøre noen overveldende trussel, så utfor-dringen ved et slikt operasjonsmønster er å kraftsamle tilstrekkelig ild-kraft i avgjørende faser av striden og samtidig ivareta tilstrekkelig beskyt-telse.

De landbaserte task-organiserte styrkene vil i hovedsak baseres på pansrede enheter og lette små ikke-pansrede enheter. En større andel av de task-organiserte styrkene vil i fremtiden bli pansret. De alliansetilpas-sede reaksjonsstyrkene, som vil inngå som en del av de task-organiserte styrkene, vil i stor grad baseres på pansring som et vesentlig element i egenbeskyttelsen. Dette gjelder både operasjoner i Norge og ikke minst i operasjoner utenfor landet. Økt beskyttelse bør ikke gå ut over mobilite-ten i vesentlig grad.

I et fellesoperativt perspektiv vil også sjø- og luftbaserte kapasiteter bidra til å beskytte landstyrkene. Sjøbaserte kapasiteter bidrar til å beskytte sjøflanker. Luftforsvaret har en viktig oppgave i å sikre luftrom-met mot luftbaserte sensorer, kampfly og helikoptre. Luftbaserte strids-midlers evne til å beskytte landstyrker mot fiendtlige luftstridskrefter og til å sikre landstyrkenes operasjonsfrihet er avgjørende for å lykkes med landstriden.

12.6.5 Etterretning

Etterretning er en vesentlig faktor for planlegging og gjennomføring av landoperasjoner. Det er avgjørende at den taktiske etterretningen henger nøye sammen med den operative og strategiske etterretning.

Egne oppklaringsenheter er landsjefens innhentingsorganer. De må bestå av menneskelige og elektroniske ressurser for å bidra raskt og effektivt til situasjonsbildet. Oppklaring inngår på alle kommandonivåer og skaper sammen med høyere enhets E-bilde og analyser grunnlag for sjefens beslutninger. Hensikten med å ha oppklaringsledd på alle nivåer er å innhente informasjon direkte til det kommandonivå de støtter, og lokalt oppnå hurtighet i gjennomføring av operasjonene. Vedkommende nivå vil da kunne bruke kritisk viktig informasjon øyeblikkelig og sam-tidig bidra til et aggregert etterretningsbilde for nest høyere nivå.

Det må legges stor vekt på en offensiv og fleksibel feltetterretning. Vi må ha innhentingsorganene så langt ute som mulig slik at vi tidlig er i stand til å slå ut, nøytralisere og bekjempe motstanderens vitale punkter og/eller kritiske sårbarheter.

Aktiv feltsikkerhet henger nøye sammen med etterretnings- og villed-ningsplaner. Taktisk nivå tilstreber å ha et best mulig bilde av fienden til enhver tid innenfor eget operasjonsområde og områder og kapasiteter utenfor som raskt kan påvirke egne operasjoner. Samtidig er det viktig å treffe tiltak for å verne om egne planer og disposisjoner. Tiltakene kan være rent passive, f eks kamuflasje, eller aktive, f eks egne operasjoner for å slå ut fiendens oppklaringsressurser.

12.6.6 Logistikk

I utøvelse av logistikk vil landstyrkene i en vesentlig grad støtte seg på den sivile del av totalforsvarsressursene. Logistikktjenesten skal bidra til å opprettholde momentum i operasjonen og bidra til å utsette eller unngå kulminasjon.

Prinsipielt etterforsynes landavdelinger fremskutt. Nødvendige forsy-ninger kjøres frem til brukerne i forhåndsplanlagte mengder. Mengde og volum vil være basert på prognoser og erfaringstall. De task-organiserte styrkene vil bli etterforsynt fra regionalt nivå. Forsyningsorganisasjonen vil kjøre frem ferdige pakker for å lette håndteringen og unngå omlasting i størst mulig grad. Det innebærer at logistikkenhetene etablerer

frem-Landoperasjoner

skutte logistikkbaser. Kampavdelingene kan dermed fokusere på opera-sjonen og i mindre grad bruke ressurser på å planlegge logistikktjenes-ten. Kampavdelingenes kapasitet til å forflytte seg i lendet stiller store krav til mobilitet også i forsyningsavdelingene. Fremføringen av for-syninger fra regionalt nivå vil foregå i nært samarbeid med den sivile del av Totalforsvaret.

Det er bare de task-organiserte styrkene som organisatorisk har kapa-sitet til å etterforsyne kampavdelingene utenfor veiakser. De territoriale avdelingene er avhengige av selv å hente forsyninger eller i noen grad å bli etterforsynt fra regionalt nivå i tilknytning til vei. De territoriale avde-lingene må i større grad basere seg på den sivile del av Totalforsvaret enn de task-organiserte styrkene.