Hvorfor er regionen interessant i innovasjonssammenheng, og hva er den

system?

Innovasjoner, kunnskap og entreprenørskap oppfattes å være sentrale drivkrefter bak næringsutvikling, der økonomien ofte gis betegnelsen en ”global lærende økonomi”

(Lundvall og Borrás 1997). Bedrifter i høykostland kan i liten grad konkurrere gjennom kun å ha lave priser på sine produkter og tjenester, men mer gjennom høy kvalitet, nyhetsverdi, merkevarer, nisjeprodukter og skreddersøm. I tillegg til nyskaping i eksisterende bedrifter kreves en betydelig nyetablering av bedrifter for å opprettholde antall arbeidsplasser, men etableringer skjer som oftest med bakgrunn i eksisterende virksomheter, kompetanse- og næringsmiljøer.

Vi vil hevde at å ha et regionalt perspektiv er av stor betydning ved utforming av innovasjonspolitikk. Det avspeiler for det første at vellykket nyskaping i bedrifter og regionale næringsmiljøer er sentralt for å skape en gunstig regional næringsutvikling. Det å stimulere den innovative evnen i en regions næringsliv bør dermed være en viktig del av det lokale tiltaksarbeidet og den regionale næringspolitikken. Det betyr at lokalt og regionalt næringsarbeid i Nord-Trøndelag bør ha som én viktig oppgave å stimulere den innovativ aktiviteten i lokale bedrifter og næringsklynger.

Dernest kan den regionale dimensjonen begrunnes med at innovativ aktivitet og entreprenørskap delvis avhenger av regionale ressurser. Viktige regionale forhold kan fremme og hemme innovasjonsprosesser – selv om bedrifter i økende grad også utnytter nasjonale og internasjonale kompetanseressurser i sin nyskapingsaktivitet⁹. Den regionale dimensjonen ved innovativ aktivitet består også i at omfanget av og typer av innovasjoner og entreprenørskap varierer mellom regioner. Det er viktig å erkjenne at regioner er svært forskjellige. Bedrifts- og næringsstrukturen varierer mellom regioner, så vel som at regioner kan ha spesielle innovasjonsbarrierer. Det gir behov for en regionalt differensiert politikk tilpasset ulike behov, forutsetninger og barrierer. Med betydelige regionale forskjeller, finnes det ikke ett sett av virkemidler som passer over alt. Virkemidler for å stimulere innovasjons- og

9 Tor Selstad ved Geografisk Institutt ved NTNU skriver i Regional utvikling i Trøndelag og Namdal – forprosjekt (1999), at regionalutvikling ofte blir forklart på to forskjellige måter; en endogen modell der regionene har en egen utviklingsevne og kilden til vekst ligger i regionen selv (entreprenørskap, kunnskapsutvikling og kompetanse, vekstkraftige næringer); og en eksogen modell der ytre faktorer bestemmer regionenes utvikling (som har vært en populær tenkemåte innen spesielt deler av strukturmarxistisk teori). Selstad skriver at ”selv om mange prøver å lete frem endogent bestemte handlingsmuligheter i regionene (...) erkjenner vel de fleste at den enkelte region utsettes for sterke eksogene krefter. Det er derfor ikke grunnlag for å absoluttere det ene eller det andre perspektivet, men heller prøve å identifisere faktorer som kan virke endogent såvel som eksogent”. I vår rapport legges hovedvekten på innovasjonsaktiviteter, som ved første øyekast er ”endogene” forhold - som innovasjonsevne, nyskaping, kompetanseutvikling osv. Men samtidig holder vi modellen såpass åpen at vi ikke utelukker at slike forhold kan være påvirket av eksogene forhold, som f.eks gjennom utenlandsk kompetanse, teknologi osv. Isaksen (2000) skriver for eksempel i sammendraget fra REGINN-studien for Norges forskningsråd at et trekk ved norske regionale innovasjonssystemer er at forskningskompetansen hentes fra hele verden, men at lokal anvendelseskompetanse også er et nødvendig element i prosessen.

Innovasjon i Nord-Trøndelag ⁹

entreprenørskapsprosesser må utformes i forhold til ulike regionale forhold for å være effektive. Dermed kan en argumentere for at mye av den nasjonale innovasjonspolitikken må gjennomføres fra regionalt nivå, der en har best kunnskap om de varierende regionale forholdene.

Innovasjon innebærer implementering av (ny) kunnskap. Geografisk nærhet kan lette overføring av kunnskap (læring), selv om geografisk nærhet verken er nødvendig eller tilstrekkelig for interaktiv læring og økt innovativ kapasitet gjennom samarbeid. Imidlertid vil slik nærhet gjerne være et utgangspunkt for samarbeid og nettverksdannelser. Dersom geografisk nærhet innebærer kjennskap og ”kulturell nærhet” i form av felles virkelighetsoppfatning og gjensidig tillit - eller rett og slett felles interesse av å utvikle et lokalsamfunn - kan det fremme samarbeid og læring, som igjen er viktige faktorer for innovasjon. På den annen side har vi også erfart at lokal kultur eller mentalitet virker eller oppfattes som en hemsko på fruktbart samarbeid. Janteloven, dårlig personkjemi eller frykten for at nabobedriften stikker av med gevinsten av samarbeidet, er eksempler på holdninger vi også møter igjen i norske lokalsamfunn og regioner. Forutsetninger for at samarbeid skal være fruktbart i forhold til produkt- og prosessinnovasjoner er dessuten at det også er kunnskapsmessig og teknologisk ”nærhet” mellom aktørene, det vil si at de har felles økonomisk (og teknologisk) interesse av å samarbeide.

Et siste poeng er at folk og fabrikker er fysisk lokalisert, og generelt interessert i å slippe å flytte. Dette i seg selv gir et sterkt incitament til å videreutvikle virksomhet der de allerede er.

Med bakgrunn i det ovenstående kan vi betrakte innovativ aktivitet som delvis et territorielt fenomen. Med det menes at innovativ aktivitet stimuleres av lokalt samarbeid mellom aktører og av ressurser som er lokalt forankret, det vil si ressurser som finnes noen steder, og som ikke kan kopieres raskt og enkelt andre steder. I en globalisert økonomi er det viktig å utnytte eksisterende fortrinn (for eksempel råvareressurser) og å utvikle kompetanse som kan forankres i norske næringsmiljøer og som ikke forsvinner lett ut av regionen og landet.

Et viktig poeng ved den interaktive modellen er at mange typer av kunnskap er relevant ved innovativ aktivitet, og innovasjoner fremmes særlig når ulike typer av kunnskap kobles sammen. Noe kunnskap er lett å kodifisere (kan dokumenteres i for eksempel bruksanvisninger og manualer) og spres raskt mellom bedrifter og land.

Andre typer kunnskap er mer lokalt forankret, den er ”sticky” eller ”klebrig”. Det gjelder både erfaringsbasert kunnskap som er ”taus” og knyttet til personers kompetanse og erfaring og til rutiner og vaner i bedrifter og lokale næringsmiljøer.

Kunnskapen kan for eksempel være utviklet i samarbeid mellom lokale bedrifter og kompetansemiljøer og bundet til personlig kunnskap og nettverk. Kunnskapen kan også være forskningsbasert, men utviklet i samarbeid mellom bedrifter og FoU-miljøer, og det kan kreves ”taus” kunnskap for å ta i bruk også FoU-basert kunnskap.

I en globalisert økonomi er det dermed viktig å stadig (videre-)utvikle unik, spesialisert og relevant kompetanse som kan forankres i norske næringsmiljøer og som ikke forsvinner lett ut av landet. Behovet for å utvikle 'klebrig' kunnskap kan dermed knyttes til regionalisering, som igjen kan forstås som et aspekt ved den internasjonale økonomiske utviklingen. Denne forståelsen av regionalisering

STEP rapport R-03-2001 10

refererer til at bedrifter i mange tilfeller er avhengige av spesifikke lokale og regionale ressurser for å oppnå konkurransedyktig virksomhet (Storper 1997) - der en viktig ressurs nettopp er tilstedeværelse av unik, spesialisert kunnskap hos personer, og i bedrifter og i nettverk av bedrifter og organisasjoner.

Utviklingstrekkene, i form av økende globalisering og internasjonal konkurranse og økt kunnskapsintensitet i alle bransjer betyr at vi må anlegge et flernivå-perspektiv både på analyser av geografiske konsekvenser av nye utviklingstrekk og ved politikkutforming. Resultatet synes å bli minkende betydning av regionale innovasjonssystemer for bedrifters innovasjonsaktivitet og kilde til konkurransefortrinn. Det er trolig riktigere å karakterisere organiseringen av næringslivet som regionale innovasjonsmiljøer i større globale nettverk.

Norske regioner må med andre ord analyseres som en del av en globalisert lærende økonomi. En viktig problemstilling er da hvordan en kan utvikle mer 'klebrig' kunnskap, slik at bedrifter og kompetanse blir værende i Norge selv om bedrifter deltar i globale verdikjeder. Sterk satsing på nye bedrifter og arbeidsplasser i de 'nye', såkalte kunnskapsintensive næringene, som blant annet gis betegnelsen bransjene innen TMT (teknologi, medier, telekom) vil i seg selv ikke utvikle 'klebrig' kompetanse. I disse bransjene utvikles trolig først og fremst kodifiserbar kunnskap, og der det er hard internasjonal konkurranse. Dersom en kobler ny kompetanse og teknologi opp mot etablerte næringer og verdikjeder er det derimot langt større muligheter for å utvikle kompetanse som er unik og vanskelig flyttbar. En slik strategi vil også ha langt større muligheter for å gi ringvirkninger i norske regioner siden de etablerte, sterke norske næringene og klyngene har mye av sin sysselsetting i distriktene.

Mange hevder at lokalt forankrete ressurser særlig finnes i regionale næringsklynger, der det gjennom lang tid er bygd opp spesialisert kunnskap innen en bestemt bransje.

Noen regionale næringsklynger anses å være en effektiv basis for læring og innovasjoner, nettopp på grunn av at en her kan bygge opp spesiell kompetanse og få til tett samarbeid mellom mange aktører. Tett samarbeid stimulerer til nyskaping siden bedrifters innovative kapasitet i stor grad avhenger av om de makter å knytte kontakt med og samarbeid med andre aktører som kunder, leverandører og FoU-miljøer, det vil si om de inngår i godt fungerende innovasjonssystemer. Kompetanse og holdninger i den enkelte bedriften er selvfølgelig viktig for å lykkes med innovativ aktivitet, men det er likevel avgjørende hvordan innovasjonssystemene som bedriftene inngår i fungerer. En viktig del av den regionale næringspolitikken vil derfor være å stimulere nyskaping i eksisterende og potensielle regionale klynger, blant annet gjennom å stimulere til samarbeid mellom bedrifter og forskningsmiljøer i og utenfor klyngen.

En slik tilnærming vil kreve detaljerte studier av bedrifter og lokale næringsmiljøer, og går langt utover denne studiens formål og avgrensning, men vi vil i dette kapitlet legge an et verdikjedeperspektiv på tre viktige næringer i Nord-Trøndelag, med det mål for øye å skrape litt i overflaten av hvordan en slik tilnærming kan brukes og hvorfor den er nyttig ved utformingen av strategier og virkemidler i næringspolitikken på regionalt nivå.

Innovasjon i Nord-Trøndelag ¹¹

Kort oppsummert kan vi nevne fire forhold som vi mener er viktige for bedrifters innovasjonsevne og som begrunner et regionalt fokus og et system-fokus:

1. Bedriftens lokale næringsmiljø: Kultur, tradisjoner, klynger, ”miljø”. Nærhet kan lette kunnskapsoverføring, som igjen bidrar til opprettholdelse av eksisterende lokalisering og eksisterende klynger.

2. Internt tilgjengelige ressurser i bedriften

3. Ledelsens kvalifikasjoner og øvrige ansattes kvalifikasjoner

4. Bedriftens evne til å utnytte eksterne ressurser, gjennom kunder, leverandører, FoU-miljø og andre samarbeidspartnere: Ressurskomplettering og interaktiv læring

Figur 2.1: Samspillet mellom bedriften og dens omgivelser: Forhold som bidrar til å fremme eller hemme innovasjoner.

Næringsmiljø Bedriftens interne

ressurser Nettverksressurser

Offentlig politikk og tiltak Innovasjoner

STEP rapport R-03-2001 12