FoU-innsats i næringslivet

Det er flere måter å måle og sammenlikne FoU-aktiviteter på. I det følgende skal vi bruke flere indikatorer for å sette fokus på Nord-Trøndelags FoU-aktiviteter, og sammenlikne med Norge og andre enkeltfylker. Utgangspunktet er SSBs spørreskjemabaserte FoU-undersøkelse som gjennomføres hvert andre år. Selv om undersøkelsen ikke er en fulltelling, er tallene skalerte (veide) for å kunne representere den totale populasjonen i landet eller det enkelte fylke.

Det er flere måter å måle og sammenligne FoU-aktivteter på. Vi ser i det følgende på tre områder: (i) FoU-utgifter per sysselsatt i Nord-Trøndelag sammenlignet med andre deler av landet, (ii) andel bransjeenheter⁴⁸ som rapporterer at de enten utfører

47 Forskning og utvikling deles gjerne inn i grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid.

Grunnforskning kan defineres som eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie kunnskap om det underliggende grunnlag for fenomener og observerbare fakta. Mens grunnforskning ikke i sitt utgangspunkt tar sikte på spesiell ’praktisk’ anvendelse, er anvendt forskning og utviklingsarbeid primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser. I praksis vil det likevel være flytende grenser mellom ulike typer av FoU. En tommelfingerregel for å skille FoU fra annen virksomhet er imidlertid at FoU skal inneholde inneholde et element av nyskaping, og bidra til å redusere vitenskapelig og/eller teknologisk usikkerhet (Kilde: NFR, 1999 og NIFU, 1999)

48 I 1999-undersøkelsen, som tallene er hentet fra, er bransjeenhet benyttet som enhet. En bransjeenhet er en bedrift, eller flere bedrifter i samme bransje som ikke konkurrerer med hverandre og med samme eier. Bransjeenhet skiller seg derfor fra ’bedrift’ som har én lokalisering, og ’foretak’ som kan inneholde flere bedrifter. Se også fotnote 3 i kapittel 1 for definisjoner av enhetene foretak, bransjeenhet og bedrift.

Innovasjon i Nord-Trøndelag ⁵¹

eller kjøper FoU - samlet, i ulike næringer og i ulike størrelsesklasser, og (iii) FoU-investeringer i ulike næringer og regioner.

Nord-Trøndelag ligger nokså langt nede på lista når vi ser på størrelsen på FoU-utgiftene per sysselsatt i alle fylker (figur 6.1). Kun Sogn og Fjordane, Hedmark, Nordland og Finnmark ligger lavere enn Nord-Trøndelag. Målt i totale forskningskroner kommer Nord-Trøndelag også nesten sist ut, bare ”slått” av Troms, Hedmark og Finnmark (figur 6.7). Dette trenger imidlertid ikke å gi grunn til stor bekymring, i det vi her må ta hensyn til at de viktigste ”forskningsnæringene”, som oljeforskningen, og de store konsernenes FoU-avdelinger, er lokalisert i andre deler av landet enn Nord-Trøndelag. Det at noen bransjer bruker mindre (eller mer) penger på forskning enn andre gir heller ikke automatisk grunnlag for bekymring. Årsaken er at ulike næringer har ulike behov for FoU; mange har andre og viktigere kilder til innovasjon enn forskning, som nevnt andre steder i denne rapporten.

I 1999 var det rundt en femtedel av alle bransjeenheter i Nord-Trøndelag, uansett næring, som rapporterte at de hadde FoU. Fylket ligger dermed litt over landsgjennomsnittet på 15 prosent. Under disse hovedtallene finnes det store variasjoner innenfor ulike næringer og størrelsesklasser. De store utslagene/forskjellene på næringsnivå for enkeltnæringer i Nord-Trøndelag må vi imidlertid ta med en klype salt, da antall observasjoner er svært lavt (alle bedrifter med over 100 ansatte er fulltelt, blant de øvrige er det trukket et utvalg).

Variasjonene mellom næringer er interessant også i forhold til å se på tilstedeværelsen av næringer som, sett på landsbasis, vil trekke fylkessnittet opp og/eller ned. Om vi ser på total FoU i ulike næringer i Norge (figur 6.2) er det spesielt innen olje og gass, kjemikalier og kjemiske produkter og elektronisk og optisk industri vi finner de høyeste FoU-kostnadene per foretak. Disse næringene er alle dårlig/knapt representert i Nord-Trøndelag. Vi ser derimot at papir og papirmasse og transportmiddelindustri skårer høyere enn landsgjennomsnittet. Her er det selvfølgelig FoU-aktivitetene til de to største bedriftene i Nord-Trøndelag som vises. Det er med andre ord spesielt i de aller største bedriftene at Nord-Trøndelag har bedrifter som finansierer mye FoU. Samlet FoU per bransjeenhet med 500 eller flere sysselsatte i Nord-Trøndelag var i 1999 på litt over 5 millioner kroner, som er høyere enn landsgjennomsnittet for samme bedriftsstørrelser i samme år. Her var snittet 3,3 millioner (figur 6.5 og 6.6).

Kjøpe eller utføre selv?

Bedrifter som driver med forskning står ofte mellom valget å skulle kjøpe forskning eksternt i de tilfellene dèt er nødvendig, eller utføre forskningen selv. Fordelen med førstnevnte er at man slipper å gjøre langvarige investeringer i utstyr og personale – men samtidig er det en ulempe å skulle være avhengig av at eksterne kompetansemiljøer kan og har tid til å forske på det man er interessert i å vite mer om eller problemer man vil løse. Fordelen med intern FoU er nettopp at man kan gjøre forskningen kontinuerlig bedriftstilpasset. Samtidig binder man opp mye penger, noe som er spesielt konfliktfylt med forskning siden resultater aldri er sikret på forhånd. I dette spenningsfeltet befinner alle FoU-bedrifter seg. For FoU-bedrifter i Nord-Trøndelag gjelder at kun 15 % av all FoU er finansiert utenfor bedriften, og av disse 15 prosentene er størstedelen finansiert via det offentlige

STEP rapport R-03-2001 52

virkemiddelapparatet (Norges forskningsråd, SND, departement, direktorat, fylke, kommune). Denne andelen er en god del høyere i Nord-Trøndelag enn for landsgjennomsnittet. Ekstern privat finansiering er samtidig så å si fraværende i Nord-Trøndelag (figur 6.9 og 6.10).

Resultatene viser samlet sett at Nord-Trøndelag – i motsetning til nabofylket Sør-Trøndelag – ikke er noe FoU-fylke (se Braadland, 2001)⁴⁹. Det kan derfor være interessant å skjele til sørfylket både for enkeltbedrifter, næringer og virkemiddelapparat. Samtidig er i denne sammenhengen det viktig å få fram at det er flere svakheter knyttet til bruken av FoU-indikatoren. For det første er dette en innsatsindikator. I dette ligger at det er ingen nødvendig sammenheng mellom FoU-innsats og profitable produkt- eller prosessutviklinger. For det andre er det at bedriftene i regionen tar i bruk ny teknologi like viktig som at de utvikler den. Det handler med andre ord om hva slags ”mottakerkompetanse” eller brukerkompetanse for å ta i bruk forskningsresultater og ny teknologi bedriftene i Nord-Trøndelag har.

Det kan være svært krevende for et foretak å utforme og sette bort/kjøpe FoU fra eksterne institusjoner. Det krever en god forståelse av både hva problemet består i, hvordan problemet kan konkretiseres i form av et prosjekt, hvordan innhold i og design av prosjektet kan formidles til eksterne forskere, samt kjennskap til hva de ulike forskningsmiljøer vil være i stand til å bidra med av løsninger. Et relatert problem knytter seg til overføring av resultater av prosjektet tilbake fra forskere til foretak, og senere implementering av resultatene. Det er derfor mye som tyder på at foretakene selv må være engasjert i FoU for å ha den nødvendige kompetanse til å kjøpe ekstern FoU. Alternativt kan man bygge på opparbeidet kompetanse og relasjoner over tid som kan muliggjøre vellykket innkjøp av FoU. Anvendelse av ny teknologi og nye produksjonsmetoder er med andre ord like mye et kompetansespørsmål som et spørsmål om midler til å finansiere FoU.

Mer formalkunnskap inn i næringslivet - betyr også økt ”mottakerkompetanse” for FoU. Næringslivet må ta mer aktivt del i og bevisstgjøre seg betydningen av læring og utvikling i egen organisasjon og gjennom nettverk - med kunder og leverandører, konkurrenter, andre aktører man har felles interesser med, med FoU-miljøer og utdanningsinstitusjoner. Poenget er at næringslivet må ønske læring og innovasjon og se nytten av FoU, enten de utfører egen FoU eller kjøper FoU-tjenester fra andre. Vi vil komme tilbake til dette i oppsummeringen i kapittel 9.

49 Braadland, Thor Egil (2001), Innovasjon i Sør-Trøndelag, rapport R-04/2001, STEP-gruppen.

53